REISE TIL: KNABEN, NORGE
Knaben hadde stått høyt på min liste over kortreiste drømmeturer i flere år da Visit Sørlandet endelig ga meg et påskudd.
En vaskeekte gruveby her på Sørlandet? Med besøksgruve og heistårn – og et digert kvikksandfelt som godt synlig vitnesbyrd om norsk avfallshåndtering i årene før gruva ble nedlagt i 1973?
Den måtte jeg se. Jeg har tross alt reist helt til Bolivia og Australias ødemark for å kjenne spenningen ved å gå dypt inn i jordas indre.
Hvordan kunne jeg da forsvare at jeg etter fire år som sørlending ennå ikke hadde kjørt de 2,5 timene til Kvinesdals eget gruvesamfunn?
Takket være guiden Ole Z. Torkildsen skulle jeg snart innse at Knabens historie er enda mer fascinerende enn jeg først trodde.
Arbeidernes Knaben
Til forskjell fra bonden som vekket min interesse da jeg traff ham på vår gårdsferie i traktene, hadde Ole Z. aldri selv jobbet i gruva.
Men han hadde vokst opp der. I det evige drønnet fra «Storknuseren» i berget, som knuste de store steinene til mindre biter før de gikk videre i prosessen. Med en far, besteforeldre og onkler som jobbet for A/S Knaben Molybdængrube og/eller forløperne.
I tillegg tror jeg han har lest omtrent alt som noensinne er skrevet om gruvedriften på stedet.
Sånt blir det historier av. Historier som underbygde det innflytteren Odd hadde fortalt: At å jobbe under heia var så lite stas at gruva måtte hente mange av arbeiderne sine nordfra; kvinesdølene selv ville helst slippe å måtte inn i berget.
En ting var at karen som styrte «Storknuseren» – han satt på en stol rett ovenfor maskina – ifølge Ole Z. ikke hadde hørsel igjen til å høre det kvidder.
Jobben kunne være enda farligere enn et par sprengte trommehinner.
– Her var det pauserom hvor skytebasene knallet lunta. De beit rundt fenghettene for å tette helt mot lunta, mens de røykte og drakk kaffe. Det gjaldt å ha tenner som passet til jobben, fortalte han ved et halvveis nedrast rom noen meter inn i Axel Johnsons Stoll.
Når fenghettene måtte knalles her og ikke i dagslyset, skyldtes det berggrunnen. På Knaben er den så mineralrik at lynet kan slå ned i fjellet. Derfor måtte alt som kunne antenne, lagres trygt i jordas indre. Dynamitten lå enda lenger inne i stollen, i enden av en lang og smal sidegang som sikksakket seg innover – med to-tom-fire som skinner slik at vaggehjulene ikke skulle slå gnister.
Noen ulykker kunne likevel ikke forhindres. Dels fordi luntene ble trukket fra akkorden slik at det gjaldt å holde dem så korte som mulig. Og dels fordi ting kunne falle, eller noe kunne gå galt når personalheisen skulle stoppe foran ventende arbeidere i en av gruvas 19 etasjer.
Les også om bondegårdsferie i Kvinesdal!
Da krigen kom til Knaben
Den største ulykka skyldtes likevel ikke et uhell. Den skyldtes allierte bombefly.
Gruvene på Knaben utvant molybden, et stoff som kan brukes til å herde stål. Det var gull verdt når nye krigsmaskiner skulle lages.
Under første verdenskrig ble hele ni gruver startet på Knaben for å dekke etterspørselen. Da Tyskland okkuperte Norge noen-og-tjue år senere, var bare én av dem igjen. Til gjengjeld var Knaben II Europas største molybdengruve.
Hitler-Tyskland satte 1000 mann for å vokte det lille gruvesamfunnet dypt inne i Sørlandets lyngheier. Og selv om den tyske diktatoren virkelig var en «paranoid psykopat», skyldtes akkurat dette på ingen måte paranoia.
Knaben var et viktig krigsmål for de allierte, som bombet stedet fra lufta hele to ganger.
3. mars 1943 ble 16 nordmenn og én tysk gruveingeniør drept da ti britiske Mosquito angrep. 16. november samme år kom en enda større flystyrke – hele 131 B-17 bombefly – denne gang uten sivile tap.
I Knaben Landhandel bør du for øvrig se etter kulehullet i taket, lagd av en tysk offiser som forsøkte å true seg til informasjon om en rømt nordmann.
Se flere reisetips på Sørlandet!
Å besøke Knaben
Hvis du bestiller omvisning i Knaben II, kan det godt hende at det er Ole Z. som vil vise også deg rundt.
Trolig vil han gå litt fortere fram enn da jeg kom på besøk i embets medfør. Da ble klokka over 23 før vi endelig ga oss for kvelden.
Uansett vil du få se heishuset, heistårnet og en av etasjene i gruva som i sin tid talte hele 19 etasjer nedover i fjellet. (De fleste er i dag fylt av grunnvann.)
Du bør også gå innom Knaben Gruvemuseum i det gamle administrasjonsbygget, hvor direktøren bodde i andreetasje – med flotte tapeter og det som ifølge Ole Z. var det nest første badekaret i hele Vest-Agder.
– Knaben var et veldig lagdelt samfunn. Med direktøren øverst. Når han sa «hopp», hoppet både lensmann og prest, fortalte han.
Flotte sørlandsfjell om vinteren? Les om Ljosland!
Kvikksandfeltet
Selv hadde han som barn hoppet på Sanden, en «lekeplass» som garantert ikke fulgte noen fornuftighets- eller sikkerhetsforskrifter. Sanden var nemlig Knabens gruvesanddeponi, en lysegul flate på det som en gang var Store og Lille Knabetjødn.
Rett bortenfor huset til Ole Z. så jeg advarselsskiltet som inntil for få år siden omkranset hele sandflata: «Fare for kvikksand».
– Sanda som ble ført hit, gruveavfallet, var møllesand. Helt rund, og helt uten vedheft. Så når det kom vann under den, ble den til kvikksand, fortalte guiden – og kunne også fortelle at det gjorde området til en yndet lekeplass for vågale gutter på Knaben.
I dag er Sanden drenert. I utgangspunktet skal den være trygg. Selv hadde jeg imidlertid ikke tatt sjansen.
I Coober Pedy i den australske outbacken forkynner advarselskiltene: «Ikke løp. Ikke gå baklengs». Akkurat det kan du godt gjøre på Knaben. Men å gå på stedets sandgule flatmark når det har regnet, det krever mer tillit til dreneringsgrøfter enn i hvert fall jeg er villig til å ha.