Er det virkelig hit vi bør reise i 2019?

REISE TIL: GRIMSTAD, NORGE

Hvis du noen gang skulle dagdrømme fram fantasier så ville at du blir oppriktig bekymret for din egen mentale tilregnelighet, er det bare å åpne en avis.

Der er Donald president i USA. Per Sandberg har blitt kjæreste med en innvandrer fra et muslimsk land – og dratt på ferie til landet hun en gang flyktet fra.

Og lørdag gikk trykksvertas verden enda et par ledd av hengslene:

Da delte Fædrelandsvennens «reiseeksperter» ut sine heteste reisetips for 2019. Og ett av tipsene var Grimstad.

Her er alle reisetipsene for 2019 samlet!

Hæ, Grimstad!?

Det var Tone som satt med Fevennen rett vei da hun kom til «12 steder»-lista. Jeg elsker den slags lister – de er jo hvert år gjenstand for harselas her på bloggen – og skumleste opp-ned på harde livet.

– Herlig, sa jeg mens hjernen fosset gjennom alle raljeringsmulighetene. De var gode, som alltid.

Her er hele gjennomgangen min av årets reisetips!

Tone penset meg over til den praktiske verden. Hvor er Apricale? På bildet så det ut som en fin landsby. Og Italia er litt mer oppnåelig enn Bhutan og den ytterste øya på Kapp Verde.

Da jeg hadde funnet den norditalienske husklynga på Google, vendte jeg tilbake til opp-ned-trålingen etter tullball.

– Surinam, den er gøyal, bemerket jeg mens ironisenteret i hjernen fikk hele kroppen til å trampe.

– Ja. Og så var Grimstad på lista, svarte Tone så rolig som jeg aldri har sett noen juge før.

– Mmm, svarte jeg. Jeg går ikke på limpinnen så lett. Men så ble jeg var pekefingeren hennes. «4. Grimstad» sto det i tittelfont foran fingertuppen.

Hva sto det at det sto, sa du?

Gangbro over en kil i Grimstad
Det er fine turmuligheter langs kysten i Grimstad. Uten at byen blir Norges beste reisemål av den grunn.

Jeg leste det som Grimstad, men tenkte det måtte stå Grimsby, Grimston eller kanskje Grimsargh(!) Jeg bor jo i Grimstad og begynner å bli litt kjent her. Ethvert sted jeg aldri hadde hørt om, virket som mer sannsynlige reisetips enn min seneste hjemby.

Men nei. En av reiseekspertene mente vitterlig at Grimstad er stedet å reise i 2019. Eksperten var ei av damene som driver Borte Best, og jeg vet at hun har reist mye i England. Men igjen: Nei. Begrunnelsen beviste at det ikke var Grimsargh som var feilstavet. Teksten nevnte Ibsen og Hamsun, Ibsenmuseet i det gamle apoteket, og Roald Dahl på Strand Hotel Fevik.

Og i stedet for Grimsarghs ene pub (og et skogholt med grevling!), tipset teksten om reker og krabbe fra brygga, og seilturer ut i skjærgården med skonnerten «Solrik».

Null ståhei for ingenting

Så Grimstad er altså et bedre reisemål enn hele Spania, Etiopia og Frankrike, bedre enn Rio de Janeiro, Roma og oldtidsbyen Petra. Den sensasjonen måtte da fylle Fevennens forside?

Men nei. Ikke et ord på forsida. Jeg gjetter at den sørlandske redaksjonen krympet seg mens de pliktskyldigst trykket artikkelen de har forpliktet seg til å kjøpe inn gjennom Riks. Kristiansandere reiser ikke til Grimstad på sommerferie. Ikke på svarte maiskorn. Og det hjelper ikke at det har blitt fire-felts motorvei hele veien, eller at Odden-senteret ikke stenger før klokka sju på hverdager.

Men hva med Grimstad Adressetidende? Lokalavisa måtte vel juble? Det var jo ikke bare dyreparkbyens regionalblekke som satte hjembyen min på reiselista, men også Aftenposten, Aftenbladet, Bergens Tidende, Adresseavisen og…

Ikke et ord der heller.

Men er ikke Grimstad best, da?

Jeg er rimelig trygg på at byens lokalavisjournalister har sett Fevennen. Og at de vet at Aftenposten per definisjon da skriver det samme. Jeg tror derimot ikke at de har lest Det vonde liv.

De må ha altså gjennomskuet det jeg har repetert siden starten, helt på egen hånd: At «hit bør du reise»-listene er tullball. Og innsett at også leserne skjønner det.

Du trenger tross alt ikke å tvinge ansiktet langt opp fra ullskjerfet for å innse at Grimstad ikke er en nasjonal attraksjon. Byen står ikke øverst på reiselista til folk som hverken har sett Lofoten og Vesterålen, Helgeland, Nærøyfjorden, Kjeragbolten eller Jotunheimen.

Den havner bak både Bergen, Oslo, Trondheim, Ålesund, Røros og Gamlebyen i Fredrikstad når folk vil se byer eller arkitektur.

Og det veit folk. Selv om både Aftenposten, BT, Adressa og Sunnmørsposten måtte prøve å innbille dem noe annet.

At den samme artikkelen også prøver å lokke folk til å kjøpe tur/retur-billetter til Surinam, hjelper ikke akkurat på troverdigheten. Surinam? Hvor ble det av Togo, liksom? (*)

Grimstad som reisemål

Malerier i Apotekergården i Grimstad
Det er faktisk ikke lov å røyke snadde i Apotekergaarden. Selv om det kan se sånn ut på veggene.

Når det er sagt, vil det neppe bli skilsmisseboom hvis et par Aftenposten-lesere legger sommerferien til Grimstad. Det er fortsatt noen butikker igjen i Storgaten. Spisestedet Apotekergaarden har Norges fineste inngangsdør og sommershow i bakgården. Hos Littanna kan de kjøpe t-skjorte med makrellmotiv. Ibsenmuseet kan sørge for kulturelt alibi hvis de føler for å snobbe oppover.

Som på de fleste andre småsteder langs norskekysten, venter det beste likevel utenfor sentrum. Hesnes Gartneri tilbyr kortreiste smaksopplevelser. På Dønnesmoen kan de se urter, blomster og giftige planter i Ibsens urtehage. I Fevik ligger Roald Dahls gamle favoritthotell like ved ei lang sandstrand. Og like nedenfor huset vårt ligger Groos-stranda hvis de skulle ønske 300 meters betenkelsestid før de bestemmer om de vil bli våte på leggene.

Det kommer altså til å gå helt bra. Bare ha storhet og tilgi hverandre for sommerferien. Men likevel. Grimstad er ikke blant verdens 12 heteste reisemål. Ikke i 2019 heller.

Her er mine sommerferietips! Jeg skrev dem i fjor, har ikke tenkt å endre dem – og samtlige er bedre tips enn både Grimstad og Surinam!

En liten mimring til en practical joke

(*) Jeg har aldri vært i Surinam, men navnet bringer likevel gode minner. De stammer fra en kjedelig dag på jobben tidlig i journalistkarrieren. For å fordrive 5 minutter arbeidstid sendte jeg ut en falsk pressemelding til avisas sportsjef. Den meldte om uttaket til Norges lag i landskampen i sprintturmarsj i den sveitsiske byen Potetaakerstadt. Og det norske laget skulle møte lag fra (nettopp) Surinam, Togo og et bylag fra Malmø.

Sportsjefen var ikke dummere enn at han for pur eff satte en frilanser på saken, slik at jeg, turmarsjforbundspresident Jakob Haggel, ble sittende 26 minutter i telefonintervju om landskamputtaket.

Geografikunnskapene ble heldigvis satt lite på prøve. Derimot var frilanseren nysgjerrig på landskampens nyvinninger som 4×50 meter stafett og 200 meter søledam.

– Blir ikke dette nokså likt kappgang? spurte han.

– Ja, det kan du si. Men vi har selvfølgelig helt andre regler for hoftesving.

Både frilanseren og jeg fikk selvfølgelig full lønn. Men artikkelen kom ikke på trykk.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Annonser

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.