REISE TIL: GAMLEBYEN I FREDRIKSTAD, NORGE

Det er ingen steder jeg har vært så lenge ufrivillig som Gamlebyen i Fredrikstad. Og få steder jeg reiser tilbake til med større glede.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom dit, husker ikke været, ukedagen eller hva jeg så først. Det eneste jeg husker er Kasernegården, hvor jeg stilte meg opp sammen med et hundretalls andre en augustdag i 1996.

Det var første dag av førstegangstjenesten, og foran oss lå det som føltes som en evighet. Av barbering og romvask, øvelser og geværpuss, og offiserer som bjeffet tilfeldige kommandoer utover undersåttene.

Noen av oss rekrutter gledet seg sikkert. Jeg gjorde det ikke. Likevel har hatet og trassen blitt sauset sammen i hukommelsen til noe jeg i ukritiske øyeblikk tenker tilbake på med glede.

En soldat vender tilbake

I fjor reiste jeg tilbake. Det var en solskinnsdag i juni, og Tone og Johanne var med. Og denne uka besøkte jeg Gamlebyen igjen, alene denne gang.

Begge ganger var det høyst frivillig. Og gjensynet levde definitivt opp til forventningene.

Militæret var lagt ned i 2002. Men ellers var Gamlebyen nesten akkurat som jeg husket den:

Gangstiene over vollene, med gress og trær som speilet seg i vollgravene. Rutemønsteret av brosteinlagte gater. De skakke, gamle husene med rutete vinduer og små butikker. De gamle kanonene på rødmalte treføtter på hjørnene av vollene. Kirka og messa, trebygget hvor gymsalen lå og jeg etter hvert fikk kontor, vaktbua over vollporten. Sommervarmen og roen.

Vi tuslet inn forbi Glasshytta, over Vindebroen og inn gjennom Voldporten, hvor årstallet 1695 fortsatt sto i gullskrift under Christian Vs monogram. Vaktbua lå der fortsatt, de enkle sengene sikkert også. Men ingen soldater spilte kort fram til neste totimersvakt der innenfor veggene.

Det er ingen steder jeg har frosset sånn som i Gamlebyen. Skilderhuset ved Infanterikasernen og Forsvarets hvite ullundertøy ga lite vern mot den rå vinterkulda fra Glomma, og heller ikke brannvaktrunda kunne vare evig (selv om kaserneporten hadde en svikt så medsoldatene kom seg inn til sengas varme uten vaktas hjelp).

Voldporten med vaktbua.

Litt bedre barbert var jeg nok. Men like militant den gang som nå.

Nå, en junidag når selv trusselen om repøvelser har gått ut på (min) dato, var kulda glemt. Sola varmet, vollene lå grønne, og skilderhusene var bare en morsom fotomulighet.

En levende by

I fjor tuslet vi bare rundt. Kikket inn i kunstgalleriene og kjøpte is på en av kafeene.

Denne uka gikk jeg rett til turistkontoret.

Nå som militæret er helt ute, etter nesten 450 års tilstedeværelse, er Gamlebyen tross alt først og fremst en turistattraksjon. Eller?

Tove Bergseng var uenig. Hun bedyret at Gamlebyen i Fredrikstad fortsatt er mye mer enn turisme.

– Her, ja! Det er en levende by, en by i byen. Vi har til og med egen glassblåser, utbrøt hun. Hun viste til alle kunsthåndverkerne og galleriene, og det faktum at den gamle festningsbyen fortsatt har rundt 400 fastboende.

Bakeriet Cevex, der vi kontorister pleide å samles når arbeidsoppgavene ble for kjedelige (Cevex-tjeneste, kalte vi det), hadde blitt til Mormors Cafe. I Graffgården hadde møbelforretningen blitt gjort om til hotell (*).

Ellers virket hele stedet underlig kjent selv over 20 år etter.

Bergseng mente også at turistene slettes ikke var til plage for beboerne. I så fall må det være en forbedring forskjell fra oss artillerister, som kjørte Volvos gamle feltvogner med klampen i bånn så naboene klaget over at bildene falt ned fra veggen.

– I høysesongen er det fortsatt rolig og godt her, selv når det kryr av mennesker. Folk er rolige her. Bussene får ikke kjøre inn. Det er rett og slett en behagelig stemning, sa hun.

Gamlebyens «stolte» historie

Turistkontor-dama hadde bare én innsigelse, og det var til navnet på bloggen min.

– Jammen der her er jo det gode liv, utbrøt hun.

Det kan godt hende. Men Gamlebyen har ikke alltid vært sånn. Og det på langt verre måte enn våre soldatmåltider tilberedt på RSP (reservestridsproviant) på hermetikkbokser til overs etter den kalde krigen.

Byen Fredrikstad ble grunnlagt i 1567 etter at svenskene hadde brent ned Sarpsborg, og borgerne der søkte kongen om å få flytte til et sikrere sted. Tvers over elva fra det gamle borganlegget på Isengran slo de seg til – i det som regnes som Norges første renessanseby.

Da Norge tapte Bohuslän og svenskene kom nærmere, ledet nederlenderen Willem Coucheron byggingen av et skikkelig festningssystem. Det fulgte et velkjent hollandsk system, med brede vollgraver og dype jordvoller bestående av tre hele og to halve bastioner samt stjernespisser hvor kanonene sto.

Det var ifølge Artemisia et billig system, men også dårlig. Og selv om Danmark-Norge senere forsterket befestningen på elvesida, gikk det med festningsbyen Fredrikstad som jeg tror det ville ha gått hvis min militærkontingent hadde blitt satt på prøve:

Den ene gangen Fredrikstad festning ble angrepet, i 1814, tok det den svenske kronprinsen Karl Johan Bernadotte bare noen timer å overbevise Danmark-Norge om at det hvite flagget var eneste mulighet.

Heller ikke for beboerne var det som nå kalles Gamlebyen men den gang simpelthen het Fredrikstad, noe å rope hurra for. Svenskene brant den et par ganger. Militæret gjorde det vrient både for handelsmennene og bøndene, som ble prisgitt soldatenes innfall ved portene for å få budskapen inn og ut.

Brede vollgraver mot landsida og slake, brede voller. Fienden hadde nok ikke trengt Vaterland port og broa for å innta Fredrikstad.

Gamlebyens torv med statuen av Fredrik II.

Og trehusene innenfor vollene brant. I 1624, 53, 72 og 90, 1700, 12 og 64 og enda en gang i 1830. Det betyr at det bare fins en liten håndfull bygg igjen fra 1600-tallet, ifølge Frøydis Lunde Ingerøs masteroppgave fra 2015.

Og utover 1700-tallet fikk flere og flere nok av den militære festningsbyen på Østsia. I 1735 fikk de status som forstad. Og selv om den i 1820 ble beskrevet som «mindre smukk», var det den som vant. Fredrikstad flyttet både rådhus og politistasjon til vestsida, hvor dagens sentrum ligger.

Og Gamlebyen? Den ligger der. Og selv om jeg gikk minste brannvakt en gang utpå vinteren 1997, står den ennå. Og den er i aller høyeste grad smukk.

Lik Det vonde liv på Facebook!

(*) Lenken i kursiv går til Booking.com, som gir meg en liten cut av salget.