REISE TIL: STADLANDET, NORGE
Stad. Bare navnet leder tankene rett til stormer og uvær. Til gravalvorlige meteorologer som melder om «orkan i kastene», og et hav så farlig at AS Norge på ramme alvor skal bygge en skipstunnel, 50 meter høy, tvers gjennom fjellet.
Det er et sted du nødig slår opp paraplyen, og bardunerer sydvesten fast med dobbelt halvstikk under haka.
Men Stadlandet har også en mild side. Den fikk vi oppleve på sommerens bilferie på Nordvestlandet.
Velkommen til Stad
Halvøya som skyter ut i havet som en Black Power-hilsen, møtte oss omtrent som forventet.
Fylkesveien bød på følelsen av brottsjøer og brenninger. Tjoret fast til sikkerhetsbeltene bølget vi att og fram i svingene, og hang i selen hver gang vi måtte bråstoppe for å unngå en møtende bil.
Himmelen ga ingen løfter, annet enn at enhver fottur ville slukes av tåke. (Se kart over mulighetene på Ut.no.)
Pubens gleder
Familierommet på Stad Hotell var derimot ren velbehag. Og middagen? Hotellrestauranten Fru Inga var stengt, og hverken sommerbuffeten på hotellet eller de kortreiste råvarene til Vestkapp Restaurant fristet med en fireåring til bords.
Korsen Pub 50 meter innenfor hotellet måtte da være perfekt?
– Han er på Bunnpris, men kommer snart tilbake, sa dama som satt utenfor, med en kvartfull halvliter og stemme som en hel pose Petterøe’s om dagen.
Pubdriver Roy hadde én rett på menyen: Pulled Pork Burger, eller vegetarburger til kjøttfrie gjester. Og spesiallaget Korsen-øl fra Balder Brygg.
– Enhver pub med respekt for seg selv må ha et øl med navnet sitt, proklamerte Roy, og holdt seg ved tappetårnet mens Tone prøvesmakte min halvliter før hun bestilte.
– Jeg visste det egentlig. Jeg kunne egentlig ha begynt å skjenke med en gang. Den er så god, bemerket han da Tone ganske riktig bestilte én til seg også.
Roy viste seg snart å være den perfekte pubdriver. En skikkelig ildsjel (eller bør jeg skrive ølsjel?) som etter eget sigende har brukt mye penger på å holde puben åpen året rundt.
– Jeg har et stort engasjement for at et knutepunkt som Leikanger må ha et sosialt møtested, forklarte han.
Engasjementet gjaldt tydeligvis også barna. Både tegnesaker og Oskar Sylte Bringebærsmask kom gratis på bordet. Og da han overhørte oss nevne ordet «dessert» for Johanne, sto han plutselig der med en pinneis også. På kjøpet.
– Det er ikke bare Norges vestligste og festligste pub. Det er også den mest barnevennlige, fastslo han. Og levde definitivt opp til ordene.
Utsikten fra Vestkapp
Det er likevel naturen som driver turistene til Stad, ikke publivet. Den var noe for seg selv. Hele landskapet var som en gigantisk sauerestaurant: et bulkete, grønt vegg-til-vegg-teppe der en og annen gård klamret seg til livet under en bratt fjellside, så enslig at det mest av alt minnet om Island.
Stadlandet var som Stadhavet: Naturen er gigantisk, vi mennesker bitte små.
Og ytterst tronet Vestkapp som en mektig gigant rett opp fra det sultne havet. I dag lå det imidlertid flatt, langt der nede under skyene som kjælte mykt med øyene, nesene og toppene rundt oss.
I Ervik (toppbildet) var havet likedan. To surfejenter padlet fram og tilbake utenfor stranda på jakt etter brenninger. Fånyttes. De kunne like gjerne ha jaktet bølger i et svømmebasseng.
Kirkegården fortalte den andre historien. «Jakob, Bernt og Ola var brødre, Axel var far til Peder», fortalte minnesteinen om båtlaget som omkom i en brå storm fra nord i 1875. Marimessedagen i 1920 rodde 29 færinger ut fra Ervik, bare ni av dem kom til lands ved egen hjelp. Tavla var lang nok selv uten å gå tilbake til 1594, da mellom 300 og 600 mennesker mistet livet da 15 sjekter gikk ned i én og samme storm. Ifølge bygdebøkene har nesten hvert hus i gamle Selje kommune mistet folk på sjøen, forteller Alkunne.
Les flere reisetips på Vestlandet!
Ren strandlykke i Hoddevik
Med denne bakgrunnen føltes turen ned til Hoddevik som en rent mirakel. Hvert hus i den lille bygda lot til å være utleid til surfere, eller tilby teltplass i hagen, eller begge deler. All Norges ungdom virket å ha somlet seg hit, for å flanere ned «gata» mellom gårdene eller over gresset bak den brede, lyse sandstranda, med svart våtdrakt og et lyst surfebrett over hodet eller langs kroppen.
Hele stedet var som et multivitaminsjokk for fordommene mine: Fullt av skuldertatoveringer og manbuns over grå skjeggstubber. Av voksne menn som sto på skateboard bak barnevogna. Og folk som på død og liv må eie en VW Transporter for å legge madrass baki, som om ikke en Hiace eller Hyundai ville gjøre samme nytten.
Like fullt innså jeg snart at fordommer ikke er fasit. Jeg elsket stedet.
Sanda var jo myk som kattepels. Og det var slettes ikke bare surfere her. Folk solet seg, og selv voksne badet! Snart vasset også jeg uti, langt utover den langgrunne sanda før jeg la meg ned og svømte. Utover. Med rolige tak. I sol og vindstille. På Stad!
Les også om fugleøya Runde noen mil lenger nord!
Da den godt voksne mannen på Ervik-stranda sa: «De er så varmt (i vannet) at det ikke er sport lenger. Det pleier å være 12–13, nå er det 17–18, trodde jeg han var spinnvill. Nå innså jeg at han hadde rett.
Akkurat denne sommerdagen, i juli koronaåret 2021, var Hoddevik, Stad en av Norges beste badestrender.
Da vi sikksakket oss oppover og nedover den smale veien tilbake mot sivilisasjonen, misunte jeg nesten surferne. De skulle jo være her også i morgen.
Men bare litt. For også jeg hadde fått oppleve Stadhavet på sitt beste. Og hadde mange mil med opplevelser i vente.