REISE TIL: RUNDE, NORGE
– Ao, o-o-o-o-o-o!
Jeg var ennå langt unna brekkpunktet hvor myrlandet skjæres tvert av og fuglefjellet begynner, men denne lyden var vel ikke til å ta feil av?
Jeg stanset og speidet utover tuene, og ganske riktig: Der, kanskje 100 meter unna meg, stakk et grått fuglehode med mørkt nebb opp fra gresstustene med et mindre hode like ved. Jeg tok opp kameraet, zoomet inn, og fyrte av. Det var ikke akkurat «Ut i naturen» verdig, men jeg er heller ingen naturfotograf.
Nå hadde jeg i hvert fall et bilde av fugl. På Runde, fugleøya framfor noen i Sør-Norge. Og ennå hadde jeg ikke mer enn så vidt labbet opp gangveien fra brakkvannlukta på Goksøyr.
Den majestetiske storjoen
Jeg sto på spranget til å komme videre da et nytt syn ute på myra igjen lokket fram telelinsa. En diger fugl kom glidende ut fra tåka, den svingte litt fra side til side før den stakk ned beina og løftet opp vingene. Med blikket stivt mot bakken stanset den nærmest før den tok bakken.
Så hylte den. Ikke mot meg, min tilstedeværelse tror jeg ikke den engang enset, men mot de to som allerede lå der.
Det var en storjo. En tjuvradd og åtseleter, med vingespenn på godt over meteren og kroppsvekt som en fiskeørn.
Plutselig syntes jeg ikke det var så farlig at vi ikke fikk dratt på båttur for å se fuglefjellet nedenfra. Eller at tordenskrall og bibelsk regnvær hadde gjort ethvert framstøt mot lundefuglene umulig kvelden før, når de underlige sjøpapegøyene vender tilbake til Runde for natta.
Jeg hadde allerede skutt en gullfugl med kameraet. Og 150 meter lenger oppe i bakken skulle jeg komme enda nærmere.
Denne gangen satt storjoen nærmest på stia. Det var ikke engang plass til en kantklipper mellom den og hellene. Ikke lot den til å ville flytte seg heller. En diger rugg på 1,5 kilo. Med krumt nebb og svarte øyne som stirret rett på meg der jeg gikk i en god bue ute i surklemyra for ikke å tirre den opp.
Se hele reiseruta på sommerens rundreise på Sunnmøre!
Fottur på Runde
Runde, ytterst i havgapet midt mellom Stad og Ålesund, regnes som Norges tredje største fuglefjellområde. Med broer hele veien ut til øya er det også det lettest tilgjengelige.
Da småbarnslivets realiteter gjorde at hver vår fottur ble eneste utflukt på øya, var jeg derfor litt skuffet. Vel var utsikten flott selv fra vinduene i leiligheten på Runde Miljøsenter (*) – grått hav og skjær på skjær hele veien til Godøy fyr – men like fullt.
Runde er fugleøya. Den er vingeslag og nebbeskrik, på samme måte som Stad er full blest og surfebølger.
Kartet på miljøsenteret viste imidlertid at det var mulig å gå fottur helt bort til fuglefjellet. To steder var det til og med tegnet små stier ned i bratthenget. Det ble min løsning. Mens Tone fulgte stiene helt vest til Runde fyr, gikk jeg strake veien på tvers av øya fra Goksøyr.
Terrenget var slakt og grønt og myrlendt helt til det plutselig sa stopp i en voldsom klippe. Runde var ferdig. Her tok havet over. Og lufta. Og fuglene som trives like godt i begge elementer.
Jeg satte meg ned på en stein like innenfor kanten, og skal ikke skryte på meg at jeg så særlig. Kun en flokk av mørke prikker langt der borte og nede, som jordslag på en grå duk med skrukker, bare at disse prikkene bevegde på seg.
Les også om våre opplevelser på Stad!
Ned mot fuglefjellet
Til slutt hadde jeg sett nok prikker. Før jeg gikk hjem ville jeg likevel lese én gang til på skiltet. Det var svært interessant.
Skiltet gjentok nemlig opplysningen fra kartet i leiligheten. Fuglefjellet på Runde er Det var lov å gå ned, så lenge jeg fulgte stia.
Stia? Ja, så sannelig. Et smalt steinspor rullet bratt nedover i midten av skaret. Jeg bestemte meg for å prøve.
Det gikk. Tråkket var bratt som en loftsstige, men steinene lå støtt. Sakte, sakte steg jeg nedover. Helt til steinsporet ble borte i høyt gress, vått som nyvasket hår etter gårsdagens regnskyll. Da turte jeg ikke lenger. Sklei jeg her, ville ingenting stoppe meg før jeg traff rullesteinene nederst.
Å se havørn ovenfra
Skuffelsen fortapte seg likevel raskt. For hva var det som gled inn mot klippen til venstre på brede vinger? Var det ikke?
Jeg zoomet inn det objektivet hadde, og ja. En gråvinget kjempe med hvitt hode, ditto halefjær og eg gult, olmt nebb satte seg til på en hylle, før den kastet seg utfor, med en gresstust i klørne. Det var en havørn! Den sirklet over havet et par ganger før den satte seg på en knaus, langt der nede i avgrunnen. På neset foran den, kanskje 100 meter bortenfor satt skarvekolonien. Hva de tenkte, aner jeg ikke.
Den andre stia ned, en trapp med gelender lenger øst langs klippene, var meningsløs så tidlig på dagen. Lundefuglene kommer ikke inn til hekkeplassene før kvelden, ved 19–20 tida sommerstid.
Jeg jogget en snartur vestover til jeg fikk utsikt mot fyret, og dro «hjem».
Rundeskattens spenning
En ting sto nemlig på programmet før vi kunne forlate Runde. Noe vi hadde lovet Johanne. I utstillingen inne på Runde Miljøsenter vises nemlig en liten del av Rundeskatten: Gull og sølvmynter fra det nederlandske handelsskipet «Akerendam», som forsvant i havet sørøst for Kvalneset på Runde en vinterdag i 1725.
De myntene måtte vi se. Det var jo nesten sjørøvermynter – i hvert fall fra samme tid, selv om disse var ærlig tjent på Nederlandske Ostindiske kompanis utnyttelse av folk i fjerne himmelstrøk.
Så klart det var suksess. Gullmyntene glinset under lysene, mens sølvmyntene var mørke som lakris. Vi så også på filmen, om de tre dykkerne som fant myntskatten i 1972, og heiste dem opp i dykkerbåten, sekk etter sekk. 57.000 mynter, nesten et halvt tonn!
Selv jeg syntes faktisk det var enda mer spennende enn veggmonteren med utstoppede fugler i Rundes fuglefjell. Selv om jeg der endelig fikk sett mine lundefugler.
Neste gang skal jeg se dem ordentlig. Fra havet i båt. Og på guidet fottur med naturlosene til miljøsenteret.
Kanskje møter jeg også min venn havørna. Storjoen ved stien håper jeg har flyttet seg.
Se flere reisetips på Vestlandet!
(*) Lenken fører til Booking.com, som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Dette påvirker ikke prisen du betaler. Med andre ord er det en gratis måte å støtte driften av denne reisebloggen på.