REISE TIL: GEIRANGER, NORGE
Jeg har kjørt gjennom Geiranger før. Enhver nordmann bør egentlig det. Geirangerfjorden er en av to norske fjorder på verdensarvlista, og den har én ting som den andre verdensarvfjorden ikke har: Spektakulære fjordgårder langt himmel i voll oppe i fjellsidene.
Forrige besøk var en snartur: Fotostopp for utsiktene fra Flydalsjuvet og Ørnesvingen, og dett var dett.
Da jeg reiste dit i fjor sommer, alene, var jeg derfor fast bestemt på én ting. Denne gang skulle jeg se Geiranger ordentlig! Men jeg måtte gjøre det på en måte jeg er godt kjent med: Intensivt.
Hva skal du se i Geiranger?
Geiranger er fjordnorsk nasjonalromantikk på steroider. Her finner du alt: Storslåtte utsikter, Skyhøye bergvegger som stuper ned i fjordvannet. Fosser med navn hentet rett ut av folkloren. Fraflyttede gårder på berghyller som kan gjøre ørner misunnelige. Fotturer som kan få influencere til å ville svette. Og fjordcruise, kajakkturer, geitegårder…
Skulle jeg gjort alt, måtte jeg ha blitt der en uke. Så hva skulle jeg velge?
Ørnesvingen ga seg selv. Jeg passerte den jo øverst av serpentinene på vei til herlighetene. Med håndbrekket på småløp jeg ut til utsiktspunktet. Fjorden tegnet en bue nedenfor meg. Verden var lys og mørke, skyggen krøp oppover fjellsida selv nord for fjorden, nesten opp til Knivsflå.
Gjerdefossen like bortenfor droppet jeg. Den ser fantastisk ut fra drone, men drone hadde jeg ikke og klyving og skogkratt fristet ikke. Ikke hadde jeg tid til å gå fotturen til Gomsdalen og Teinnosa heller.
I jakten på Geirangers beste opplevelse hadde jeg nemlig bestemt meg: Jeg skulle ta fjordcruise til Skagehola og gå om Skageflå og tilbake til sentrum derfra. På den måten ville jeg ikke bare få besøkt én av fjordens mest berømte gårder; jeg ville også se fossene og gårdene langs resten av de 15 kilometerne med verdensberømt fjordarm.
Les også om bilveien opp/ned Trollstigen!
En båttur for evigheten
Du kan kjøre RIB også, men det er forbeholdt folk med dårlig smak. Fjorder skal nytes i sakte fart. Uten at jeg ser poenget i å padle kajakk på en fjord uten en eneste holme.
Turen startet likevel litt dårlig:
– Lite snø i fjellene i vinter gjør at fossene er mindre enn vanlig, fortalte høyttaleren.
Det viste seg å stemme. Fossevidunderet De syv søstre hadde blitt til tre–fire jenter og noen fostre – til tross for at fosserøkter Ingvald Knivsflå hadde gjort ryddejobben, akkurat som grandonkelen Ole Knivsflå begynte med i turismens begynnelse.
Brudesløret var det kun audioguiden som beskrev i lyriske vendinger; i virkeligheten var den knapt nok egnet til å skylle ut sjampoen.
Jeg koste meg likevel, tross vinden som gufset i baugen. Så hvordan fjorden åpnet og lukket seg i svingene. Jaktet regnbuene som kjælte med vannslørene. La hodet bakover og fulgte fjellveggene som tårnet mot himmelen. Og nøt synet av gårdene som klamret seg fast på de slakkeste punktene:
Syltavika nede ved fjæresteinene, Blomberg høyt der oppe, og like før «MS Geirangerfjord» snudde Matvika med båthus og det som så ut som bærhage på steinterrassene.
PS! Blomberg ser også spektakulær ut, og er tilgjengelig med litt ekstra planlegging. Knivsflå kan også besøkes.
Sugen på Norgesferie? Her er 10 gode tips!
Min utvalgte Geiranger-fottur
Til slutt bakket kapteinen hardt for ikke å støte i brygga i Skagehola. Geirangers mest kjente fottur kunne begynne.
Ruta hadde vært antydet lenge: Knøttsmå prikker i rosa og blått på vei opp det som ellers så ut som loddrett berg. Nå var det min tur. Et steinete tråkk knotet seg fram gjennom bjørkeskogen før det sikksakket seg oppover hyllene i stupet. Historien forteller at bonden på toppen utnyttet adkomsten for det den var verdt: Når futen kom, trakk han opp stigen, og vips! Ingen skatteinnkrever kom på døra.
Vi var på skyggesida, men kulda fra båtturen slapp snart. Jeg la jakka i sekken og kløyv videre. Svetten rant i panna da tømmerhusene endelig kom til syne på toppen av en bratt slåtteng.
På denne «hylla» i 20–30 graders helning lå Skageflå. Med bjørkenever under vinduene, og gress og blomster og rognskudd som ekstra isolasjon på takene. Gamle steinmurer og mørke tømmervegger. Og et vilt utsyn over mot Knivsflå og De syv søstre.
Les mer om fotturen til Skageflå her!
Les også om fotturen i spektakulære Innerdalen!
Det vonde liv i Geiranger
Skal du selge bolig, er manglende sjøgløtt eller dårlige solforhold ikke et alvorlig problem så lenge nabohusene er i samme båt. Her var klasseskillet påtakelig.
På motsatt side lå Knivsflå badet i sol. Her i nordveggen lot Skageflå til å ligge i evig skygge.
Likevel var gården regnet som en av de rikeste i Geiranger. Hele 120 geiter og 15–16 fyr kunne den fø, og den ga rikdom nok til å ha to hester. Så fikk det heller være at tomta var så farlig at de måtte binde tau i småbarna som lekte rundt husene. (Ifølge informasjonstavla på Norsk Fjordsenter.)
I det hele tatt må tilværelsen på hyllegårdene rundt fjorden ha vært en prøvelse, men samtidig blitt ansett som ålreite i et samfunn vi i Arbeidsmiljøloven-generasjonen ikke kan fatte.
Odelsgutten i Matvika ble drept av et steinras i 1947, en uke før han skulle forlove seg. Da giftet forloveden seg med broren hans i stedet; han tente bål på kanten av stupet hvis han måtte overnatte på vei ned etter sauesankinga fra fjellet. Slik signaliserte han til sin Anna at han levde. Likevel ble de boende helt til 1961.
Da kona på Knivsflå skulle føde, gikk jordmora til fots fra nabogården Gomsdalen. 77 år gammel. På julaften. Forbi det luftige Djupgjelet. Da hun kom fram rundt midnatt, var den lille gutten allerede født.
En annen vinter bodde bonden på Gomsdalen i seks uker i geitefjøset nede ved fjorden. Det var for farlig å gå opp igjen til gården, ifølge den ypperlige bloggen Frittfallfoto.
Og likevel var dette altså prima gårder. Noen av dem, blant annet nevnte Gomsdalen, kan ha blitt etablert allerede i vikingtida, ifølge arkeologiske utgravninger.
En essensiell infostopp
Oppstigninga fra Skageflå var omtrent like bratt, men så ble stia snillere. Snart så jeg igjen Geiranger sentrum med sine løfter om kald is og leskende Cola.
Det lille sentrumet var sikkert fint nok det. Men jeg var ikke her for avslapning og vikinghjelmshopping. Jeg var på en spinnvill stunttur til Vestlandets ypperste, og måtte henge i.
«Ikke pokker!» skreik beinmusklene da jeg vurderte å gå til Storsæterfossen. De ville på ingen måte akseptere 300 høydemeter med sherpasti, selv for opplevelsen av å gå tørrskodd bak fossen. Også resten av fotturene på Ut-kartet utgikk.
Norsk Fjordsenter, derimot, føltes obligatorisk. Ikke bare for en historienerd som meg, men for alle. Trafikken fra Norges nest største cruisehavn (i hvert fall før pandemien) har nemlig gjort det mulig å lage senteret til en skikkelig opplevelse!
Booking.comJeg gikk på det gyngende dekket til en fjordferge, og gjennom et larmende snøskred, og trykket på knapper for å lære om de skrekkeligste historier i Vestlandets fjorder. Om de to flodbølgene i Loen i 1907 og 36 som sendte 135 mennesker i grava. Og om hvorfor ingen lenger bor på gården Vesterås om vinteren: I 1907 tok snøfonna alle husene på gården og tre mennesker døde, før et nytt ras drepte 10 mennesker på nabogården Holebakk dagen etter.
Innholdsrik helgetur til Vestlandet? Se reiseruta her!
Over Geirangerfjellet
Nettopp Westerås var mitt neste stopp. Her driver nemlig Iris og Arnfinn Norges bratteste restaurant i høyløa, med spektakulær uteservering og geiter på beitet. (Gården er en av tre i Geiranger i fortsatt drift.) Du kan til og med overnatte der. (Booker du via lenken, får jeg en liten andel av salget uten at du betaler noe ekstra. På den måten støtter du en god reiseblogg – helt gratis.)
Etter rømmegrøt og flatbrød – det føltes som ekte fjordkost – bar det videre.
Geiranger hadde vært et eventyr. Men stedet hadde tatt tid. Jeg suste rett forbi Keiser Wilhelm IIs «stamhotell» Hotel Utsikten, og like nådeløst forbi rasteplassen ved Flydalsjuvet – hvor sikkert tusen instagrammere har demonstrert hvordan likes-sug trumfer dødsangst ytterst på utspringet.
Også Dalsnibba utgikk, Europas høyeste fjordutsikt fra bilvei til tross. Fjorden hadde jeg tross alt sett. I all sin makt. Nå var det åpne fjellandskapet over Geirangerfjellet mer forlokkende. Og neste stopp på turen.
Men hvis du ikke har vært i Geiranger, bør du gjøre noe med det. Helst på en solfylt dag, og etter en snørik vinter. Du vil elske det – selv om beinmusklene kan komme til å jamre.