Så kjente jeg plutselig på den selv: Flyskammen.

Moder’n fortalte om to venner som skal til Amsterdam og enkelt og ledig kombinerer turen med et besøk i Budapest.

Budapest!? tenkte jeg, med opptil fire utropstegn inni hjernebarken.

Ikke for det. Den ungarske hovedstaden er et knakende flott reisemål – mamma minnet dem om å ta med badetøy for å oppleve termalbadene der.

Men like fullt: Byen ligger over 100 mil sørøst for Amsterdam. De må altså krysse halve Europa på tvers, og gjøre den totale flyturen sin over dobbelt så lang! Hvorfor valgte de ikke heller å se Utrecht, Haarlem eller Haagen? Eller i «verste fall» ta toget videre til Brüssel?

Ganske raskt innså jeg at det var flyskammen som red meg, ikke tanken om at de må lide seg gjennom enda en sikkerhetskontroll. De er da voksne mennesker og kan velge flyplassbluesen selv.

I tillegg kan de fly på kryss og tvers av kontinentet mange ganger før det blir de og ikke jeg som er verstingen i klassen.

Amsterdam er forresten slett ikke stygg. Her er mine reisetips.

En flyvende nordmann

Jeg er reiseblogger. Tidligere var jeg reisejournalist. Og den jobben fikk jeg fordi sjefen visste at jeg konstant var på farta.

Ikke har jeg sluttet å reise, heller.

Jeg har dratt på guttetur til Benin og kjæresteferie til Japan. Og en gang spurte jeg sjefen om jeg kunne ta en ukes hjemmekontor i Jordan. Hun sa ja. Det endte som det måtte: Etter to dager foran PC-en, utforsket jeg hver hule i Petra før jeg labbet ut i ørkenen.

Jeg har altså mye å flyskamme meg over. Som den rene trekkfuglen har jeg brukt opp karbonbudsjettet for hele familien i generasjoner framover.

Så der satt jeg, da, i glasshuset mitt, og kunne heldigvis ikke si noe som helst.

Les også mitt innlegg om fly og CO2!

Et personlig valg

Heldigvis, sier jeg. For skam er noe personlig. Selv Framtiden i våre hender (FIVH) sier det. «Jeg mener ikke at de som tar en flytur eller to i året skal drive med selvpisking,» skriver FIHV-leder Anja Bakken Riise.

Hun mener at flyskam heller skal være en veileder. «Den gjør at jeg tenker meg om hvorvidt jeg virkelig må reise, den hindrer meg fra å fly og får meg til å velge alternative reisemåter. For meg er den en motivator,» skriver hun.

Hun bemerker imidlertid at det også er et politisk valg.

I så måte er det kanskje litt dumt at vår egen statsminister uttaler at hun flyr på ferie «helt uten flyskam». Hun er tross alt statsminister i et av de eneste landene hvor CO2-utslippet gikk opp i fjor. Ikke var fjoråret et unntak heller. Mens de 28 EU-landene mellom 2005 og 2015 kuttet utslippene med i gjennomsnitt to prosent i året, økte (!) våre utslipp i samme periode.

Kanskje Solberg ikke føler skam fordi utenlandsreiser med fly ikke regnes med i statistikken? Da hadde det forøvrig trolig sett enda verre ut for Norges internasjonale ry som miljønasjon. Siden 2008 har antallet utenlands flypassasjerer på rutefly til og fra Norge økt med 6,5 million – rundt 50 prosent!

De mange små valgene

Det er selvfølgelig mange måter vi kan kutte egne CO2-utslipp på. Vi kan føle klesskam og møbelskam, bilskam og hytteskam, kjøttskam og skam hver gang vi kjøper grønnsaker som er fraktet verden rundt for å tvinge vekk naturens sesonger.

Klesindustrien står da vitterlig for større utslipp globalt enn luftfart og skipsfart til sammen.

Sementen du har i grunnmuren på den nye hytta di, er også en skikkelig CO2-synder – sementindustrien står for åtte prosent av de globale karbondioksidutslippene.

Selv kjøpet av en ny kontorstol gjør at du kan legge 76 kilo til ditt personlige CO2-regnskap, ifølge forskerne Petar Antov og Tanya Vasileva Pancheva.

Det betyr ikke at vi skal bli naturister, hele gjengen. Eller at vi skal bo i lavvoer av granbar, og sitte på gulvet som japanere.

Moralen er vel heller at vi bør føle litt på skammen hver gang – etter Bakken Riises definisjon: Tenke etter om vi virkelig trenger gjenstanden, og om vi kan velge alternativt.

Reisetips i flyskammens tid

Ferievalgene våre påvirker likevel klimaregnskapet på en helt annen måte enn det meste annet. En tur/retur-flyvning for én person Oslo–Bangkok gir 2,43 tonn med karbonutslipp, ifølge kalkulatoren til Carbon Footprint.

Samme CO2-mengde kan gi Erna 32 nye kontorstoler.

En helgetur til Barcelona kan byttes ut mot drøye åtte kontorstoler.

Det er altså gode grunner til at jeg bør tenke gjennom både reiseplaner og resten av resten av mitt personlige forbruk, hvis jeg skal kunne se toåringen vår i øynene når hun en dag får høre om Greta Thunberg.

Her er mine ideer til hvordan flyskammen kan gi færre flyreiser uten å drepe reisegleden:

1. Føl på flyskammen. Er turen «nødvendig», og vil opplevelsen stå i forhold til utslippene?

Dette er det grunnleggende tipset, og vil egentlig holde. Punktene nedenfor er egentlig bare utdypinger.

• Kan du ta toget i stedet?

Vys utenlandsservice har fått mye velfortjent tyn. Men det er mulig å reise rundt med tog. Facebook-gruppa Togferie er gull for å planlegge og lese/dele erfaringer.

• Reis kortere.

Fantastisk mange flotte opplevelser ligger innenfor rimelig avstand. Selv legger vi årets sommerutflukt til Vestlandet, med elbil. Oslo, Göteborg, Stockholm og København er storbyer gode som noen. Og selv om jeg har skrevet om fjellturer i Wales, vet jeg at det fins enda bedre fjell hjemme i Norge.

• Dropp helgeturen, utvid til en hel ferie (Da får du turer for CO2-prisen av én)

Dette har Tone og jeg egentlig «alltid» gjort. Våre to Paolo Conte-konserter har f.eks. blitt til en bilferie i Emilia-Romagna og en badeferie i Sperlonga kombinert med byferie i Roma. De fleste storbyer har et omland med mye moro. Du kan få bilferie, vingårdsferie, badeferie, fjellferie – det meste – på kjøpet.

• Lange reiser er lov, men ikke hvert år. Spar heller opp til noen få skikkelige drømmeferier.

Den årlige badeferien til Thailand lever med andre ord farlig. Men du kan jo spare én ukes ferie hvert år, med tilhørende feriebudsjett, og oppleve både stranda, innlandet og hele Myanmar på én lengre tur om noen år.

• Prøv å utvide hver eneste utenlandsferie.

De fleste land har utrolig mye å oppleve. Jeg brukte 3,5 uke i Portugal, og likevel rakk jeg bare over den nordre delen av landet. Og da jeg dro til Armenia, slo jeg tre fluer i én smekk og opplevde både Iran og Tyrkia fra øst til Middelhavet på samme flybillett. Som en bonus førte den ekstra tida til at jeg kom til steder langt unna overturisme.

Disse tipsene er sikkert ikke helt i tråd med det FIVH ville råde folk til. Så er jeg da også en reiseblogger, og elsker å reise. Med andre ord får jeg prøve å spare på andre områder. Hvis dere ser meg i hullete klær, vet dere altså hvorfor. Det er bare en reiseblogger som prøver å spare seg til bedre miljøsamvittighet.

Ikke kjenn Facebook-skam: Lik Det vonde liv!