Denne uka har jeg vært gjest i podkasten Pengerådet, og snakket om noe av det mest beklagelige som fins: Ferieøkonomi. Det er jo ikke bare flyskam forbundet med å reise. Det koster også penger!

Ett tema forble imidlertid uberørt gjennom samtalen: Leiebilen.

Der kaster mange av oss bort langt mer penger enn vi gjør på å kjøpe vann i feil kiosk.

Etter en kort somlepause sto det klart for meg at Det vonde liv måtte ta samfunnsoppdraget på alvor. Så her kommer en av mine store kjepphester. Og, siden jeg neppe noensinne kommer til å skrive om leiebiltriks på bloggen senere, følger jeg opp med noen andre gode tips, råd og fallgruver rundt det å leie bil i ferien.

1.      Dropp ekstraforsikringen

Knappen for å bestille leiebil uten ekstraforsikring er som regel svært godt gjemt. Uansett hvor høy reisefeber jeg har, tar jeg meg likevel tid til å finne den. Alltid.

«Du har bestilt leiebil uten å tegne ekstraforsikring. Er du sikker på at du vil gå videre uten å kjøpe denne uhyre velduftende ekstrautgiften?» spør bestillingssida da. Uten unntak. (Om enn kanskje ikke ordrett sånn.)

Ja, klikker jeg.

«Er du helt, helt, helt sikker? Er det ikke skikkelig, skikkelig surt å måtte selge hus og hjem, bestikk og potteplanter bare fordi du var uheldig og traff et autovern?» insisterer leiebilselskapet.

Når heller ikke det nytter, passer selskapet på å sende minst én epost for å trygle deg om å punge ut – før betjeninga lokker, leder og lurer det beste de kan for å selge meg en ekstraforsikring når jeg endelig henter ut leiebilen.

Det er selvfølgelig en god grunn til den enorme innsatsen: Ekstraforsikring på leiebilen er omtrent et like godt tilbud som plakaten som lover «Kjøp 2 – betal for 3».

Se bare på min seneste bestilling av leiebil, på Mallorca:

Leiebilen koster snaue 1200 kroner for åtte dager. Ekstraforsikring med full beskyttelse ville kostet ytterligere 89,34 kroner per dag – over 700 kroner til sammen.

De ekstra grunkene sparer meg ikke engang for et potensielt økonomisk uføre. Basisforsikringa inkluderer jo i seg selv ikke bare ansvar men også det aller meste av bilen. Selv om jeg skulle parkere under en dampveivals eller miste den i vannet, må jeg bare ut med en egenandel – på 14.000. Den summen holder akkurat til å kjøpe en 17 år gammel Skoda.

De færreste idioter anbefaler kaskoforsikring på en Skoda fra 2002. Og i hvert fall ikke en så svinedyr forsikring som denne: Prisen på leiebilforsikringa tilsvarer et årsbeløp på 32.600!

Selv om du regner med å kjøre mye i ferien, si 20 mil per dag, blir regnestykket dårlig. KIlometerprisen tilsvarer en årlig premie på 7147 kroner for 16.000 kilometer – for en bil verdt 14.000!

Noen steder og med noen selskaper kan du finne høyere egenandeler. Men jeg har ennå til gode å komme over vilkår som snur logikken.

Med mindre du er fast bestemt på å kollidere i ferien, bør du med andre ord droppe ekstraforsikringa. Og den regelen har kun ett unntak: Hvis du skal på bilferie att og fram i Napolis rushtrafikk. Men da bør du heller gå eller ta taxi.

Les om Napolis rush og flere erfaringer fra bilferier i Europa!

2.      Det går an å prute på forsikringa

For å virkelig illustrere hvor elendig prisen på ekstraforsikringene er: Det er faktisk mulig å prute ned prisen. Det beviste broder’n da vi sto ved leiebilskranken før en bilferie i Sør-England.

Jeg hadde mest lyst til å synke ned i terminalgulvet. Men det behøvde jeg ikke.

Utleieknektene ga oss forsikringa til halv pris. Uten å blunke eller ta fram kalkulatoren. De ringte ikke engang sjefen for å spørre.

Det var sikkert fortsatt en dårlig deal, bare litt mindre pillråtten. Men jeg fikk i hvert fall en funfact til dette blogginnlegget.

Her kan du lese alle mine innlegg om bilferier!

3.      Og hvis du likevel lar deg lokke

Ikke kjøp ekstraforsikring via en tredjepart! Forsikre (jadda) deg om at du faktisk kjøper gjennom selve selskapet.

Den ene gangen jeg selv har latt meg lure i bestillingsprosessen, bulket jeg faktisk. Hell i uhell, tenkte jeg der jeg sto: På en parkeringsplass i en filleby i Pyreneene mens jeg saumfarte veiatlaset for å finne ut hvor jeg var.

Da rygget en gubbe med hatt og stokk Seat-en sin rett inn i meg. «Euro!» sa det idet støtfangeren hans ga fronten min et mannehåndtrykk. Men det smellet hørte ikke gamlingen. Han tvang bare inn førstegiret uten kløtsj og sneglet av gårde. Hvis han ikke har funnet bremsepedalen, kjører han sikkert fortsatt.

Jeg var rimelig høy i stråhatten da jeg svingte inn hos leiebilselskapet på flyplassen i Barcelona. Endelig skulle jeg få valuta for merkostnaden! Men nei.

– Denne forsikringa er ikke kjøpt hos oss. Det er bookingsidas forsikring. Du må betale oss og kreve pengene refundert av den. Kontoret deres ligger i Barcelona sentrum, sa dama i skranken.

– Da mister jeg flyet.

– Jeg skjønner. Du kan sikkert maile dem, svarte dama. Nå da hun ikke skulle prakke overprisede forsikringer på blåøyde turister, var hun egentlig ganske hyggelig.

Vel hjemme startet en lang kamp mot multinasjonl ansvarsflukt. Selskapets spanske avdeling hadde ikke noe med saken å gjøre; de hadde ikke solgt noen forsikring. Den norske avdelinga var også helt uskyldig. Så hvor var egentlig forsikringa kjøpt? Uansett hvilket kontor jeg prøvde, var det ingen som fant det bryet verdt å slenge penger i hatten.

Og forsikringspremien min ble sikkert en fin fender på selskapseierens luksusyacht i et skatteparadis.

4.      Gå over bilen som en bitter fenrik

Fra min tid som slask i militæret husker jeg fortsatt fenrikens vaskeinspeksjoner i Gamlebyen, Fredrikstad. Om det bare var hans eget øyebrynshår som lå på gulvet, ble det omvask.

Omtrent så småsinnet kan det lønne seg å være når du inspiserer leiebilen før bilturen – nå som du som meg har bestemt deg for å droppe den ekstra forsikringa.

Hvis du er skikkelig heldig, kan du oppnå det samme som meg:

«Scratches all over the car», sto det i kontrakten min før jeg la ut på rundreisen rundt Island. Leiebilselskapet hadde selv lagt opp til det med sine klistremerkepiler mot alle skavankene de selv hadde registrert. Selv småbulker etter kollisjoner med mygg var markert, så hvorfor skulle ikke jeg bruke samme lupe?

Det tok litt tid. Men påskriften i kontrakten var artig. Og ekstra gunstig da jeg noen dager senere bød leiebilen opp til klinedans med et veldig høyt kumlokk i Seyðisfjörður.

Kumlokket klorte inn noen dype riper i lakken, men også de var plassert around the car, hvor kontrakten min fastslo at det allerede ikke hadde sett ut i solskinn. Så kanskje jeg lærte noe av militærtjenesten, tross alt.

Du må lese kredittkortreglene nøye

At du kan gjøre bestillingen med kredittkortet, betyr ikke nødvendigvis at du faktisk kan bruke det samme kortet til å hente ut leiebilen. Mastercard og VISA fungerer riktignok overalt (tror jeg). Men AmEx, Diners, Eurocard?

Da må du lese vilkårene nøye før du bestiller. For du kan bare glemme å bruke et feil kredittkort til å hente ut bilen – selv om selskapet syntes det var helt greit at du la det inn for å tegne avtalen. Det hjelper heller ikke at reisefølget har et kort selskapet godtar. Kortet må stå i hovedsjåførens navn. Og folk som bommer på dette, er en fin inntjening for selskapet. For det skal da være lov å tjene penger?

Og hvis du har glemt passet

Jeg har flydd tur-retur Malaga uten pass, med to forskjellige selskaper. Null problem. Men å få ut leiebilen?

Etter å ha stått i en kø det gamle Sovjetunionen verdig, var svaret nådeløst: Nei.

Så hva gjør man da? På en del flyplasser er det bare å finne fram togtabellene, men i Malaga? Heldigvis kom jeg på leiebilhaukene utenfor terminalbygget – de med håndskrevne pappskilt foran brystet og utestemme som ropte «Need car?» med tapasaksent . De ville vel ikke være så rigide? Ganske riktig. At Pedro Alonso Autos ikke hadde GPS, fikk stå sin prøve. Selv om det var ganske ubeleilig akkurat inn til hotellet i gamlebyen i Granada.

Uansett er det ikke alltid utleieselskapets GPS-er funker så godt. Se bare på denne videoen fra fjorårets Roma-tur.

Vart du skræmt no? Les heller om å kjøre egen bil til Italia!