Macao: verdens gambling-hovedstad

REISE TIL: MACAO, KINA

Det går ikke cruiseskip inn til Markusplassen i Venetian-kasinoet i Macao. Men det kan ikke være langt unna.

Gamblingmastodonten i den tidligere portugisiske kolonien er i hvert fall himla mye større enn sin berømte mor i Las Vegas. I den amerikanske ørkenbyen har Venetian én kanal. I Macao har det fire, med gondolierer som staker seg fram foran storslagne etterlikninger av venetianske fasader under evig opplyste, blå himmelhvelvinger.

 

Kjempekasinoet har over 350 butikker og 14.000 ansatte.

Og helt siden 2006 har Macao og ikke Las Vegas vært verdens gamblinghovedstad. Verdens to største kasinoer (Venetian og City of Dreams) og hele fem av verdens sju største ligger her.

Grand Lisbon-kasinoet i Macao i nattelys.
Grand Lisbon inne i selve Macao by. Du verden så smakfullt!

32,6 millioner mennesker reiste til de 6287 spillebordene i det kinesiske selvstyreområdet i fjor. De la igjen 224 milliarder kroner i byens spillehaller, pokerpalasser og enarmede bandittsentraler. Til sammenligning omsatte Las Vegas’ spillepalasser for 52 milliarder kroner.

For selvfølgelig. Det var ikke kanalkopier men gambling det handlet om i det kinesiske liksom-Venezia. Det var hell og lykke og flaks og en heldig stjerne. Og en skinnende stålkule som snurret og snurret helt til den slo seg til ro, på rødt eller svart, ja eller nei, vinn eller forsvinn, inntil den igjen startet på sin bane mot gevinst eller tap.

Kina og troen på hell

Kanal i Venetian-kasinoet i Macao
Venetian i Las Vegas har én kanal. I Macao har kasinoet fire.

Jeg hadde sirklet lenge rundt bordene da jeg endelig våget meg bort til vekslingskontoret. Hadde studert blaserte kinesere sitte bak rene Hong Kong-skyliner av sjetonger i forskjellige farger. Hørt klappene da de ble stablet i tårn på brettet, og svosjene da de raste som korthus og croupieren skyflet dem til seg etter nok en uheldig tilfeldighet.

Kinesere tror på tilfeldigheter. De tror at lykken en dag vil komme seilende med en kasinokule, i hvert fall hvis de har rødt undertøy, tallene og feng shui-en står dem bi, de har bedt til de rette gudene og ingen har tatt dem på skuldrene.

Penger i kanalene i Venetian Macau
Hell og lykke, eller bortkastede penger? Det kommer an på hva du tror på.

En liten slant i Venetians kanaler kan visst også hjelpe på hellet.

De går til spåmenn og har amuletter, og lar feng shui styre innredning og arkitektur. Det kan gi merkelige utslag: I Malaysia fortalte spåmannen meg at jeg hadde to par råtne sko som jeg måtte kaste.

Innsatsen og sjansen

Jeg hadde ennå ikke fått det rådet da jeg la 100 pataca-seddelen på vekslingsskranken i Macao. Kanskje jeg hadde tre par råtne sko. Kanskje fire. Jeg kjente ikke til betydningen av den slags detaljer.

Og den fattige 100-kroningen min (1 macaoisk pataca er verdt nesten nøyaktig én norsk krone) ga meg ikke noe rundetårn av fargerike spillepenger. Ikke engang en liten skorstein fikk jeg. Kun én fattig plastsjetong av den usleste fargen.

Igjen tenkte jeg på stablene av sjetonger jeg hadde sett, så høye og tette at bordene liknet mangefargede bambusskoger. Og på de blaserte minene, nærmest kjedsommelige, da de ble raket inn eller delt ut i hauger til en heldig spiller.

Spillebord i kasinoet Venetian i Macao
Det er ikke lov å fotografere på et kasino. Men et snikfoto fikk jeg til.

De så likeglade ut, spillerne. Som om de kjedet seg. Kanskje er det det som er kunsten. Tap og vinn med samme sinn. Perfekte pokerfjes. Å være likeglad og ta imot skjebnen som den viser seg. Fru Fortuna liker kanskje hverken seiersdans eller tårer.

Med sjetongen i fast grep mellom pekefinger og tommel satte jeg meg ned ved et av bordene. Plasserte den på rødt da croupieren ga signal. Den kjederøykende kineseren i hvit skjorte uten slips bygde spredte tårn utover bordet. Kvinnen i joggedress balanserte et nytt tårn rundt tallet 20. Så fulgte jeg sølvkulas bane. Rundt og rundt, forbi seier og tap, seier og tap, igjen og igjen. Rik kunne jeg ikke bli. Men håpet var å doble beholdningen. Da kunne jeg igjen satse 100, og 100 igjen. Kanskje kunne jeg bli her, ved lykkens snurrebord, i hvert fall en stund.

Til slutt trillet kula mot kanten i små dumpe klunk. Så stoppet den. Svart. Mannen ved enden raket til seg det som var hans. Jeg reiste meg.

Jeg var ikke overrasket. Det hadde gått som det måtte. Selv om kundene lokkes til kasinoet av drømmen om plutselig rikdom, er det kasinoeierne som tjener mest. Det er de som har fordelen, the house advantage.

For rulett med én grønn null er husfordelen på 2,7 prosent, med to nuller 5,26. I blackjack avhenger fordelen av spilleren, fra 2 til 0 prosent, i trekortspoker er den 3,4, og på slotmaskinene rasker huset inn mellom 5 og 10 prosent hvis du holder på lenge nok, ifølge kasino-matematikkprofessoren Robert Hannum.

Interiør i Venetian Macau
Det er ikke spart på noe inne i Venetian. Så tjener da også kasinoet penger. Mye penger.

Den portugisiske byen

Litt blakkere enn før gikk jeg ut. Det var blitt mørkt. Et ekte kasino har aldri klokker på veggene – spillerne skal glemme tida helt så de blir lenger – men selve Macao har tid som et hvert annet sted.

En gondol i solnedgang utenfor kasinoet Venetian i Macao
Venetian i solnedgang. Hotellet i bakgrunnen bryter tvert med illusjonen om at du har kommet til det ekte Venezia.

I 1557 slo portugiserne seg ned i den kinesiske havnebyen. I 1783 proklamerte de Macao som portugisisk koloni. Selv etter at nellikrevolusjonen i 1974 betød slutten på Portugals andre kolonier, bestod den lille prikken i Perleflodens delta, ifølge Wikipedia etter kinesisk ønske. De ville betrygge omverdenen om Hong Kongs status.

Først 20. desember 1999 tok kolonitida slutt. Macao ble kinesisk, med samme selvstyreform som Hong Kong en times båttur unna (og snart en bro). (Fergetider finner du her.)

Les mine reisetips i Hong Kong her!

 

Jeg tok taxi til sentrum. Der, bak Grand Lisboa-kasinoet i sin gullskinnende palmeform, var den portugisiske arven fortsatt synlig. Det var brostein i gågatene, kolonibygninger rundt plassene og fasaden til den stolte Paulus-katedralen. Restaurantmenyene lovet bacalhau og caldo verde, og på dagtid duftet det vaniljeterte fra bakeriene.

Det var Sør-Europa og Asia i presset forening, verdensarvstatus hos UNESCO, og et sted å vandre.

Fasaden til Pauluskatedralen i Macao.
Av den portugisiske katedralen i Macao står bare fasaden igjen. Men for en fasade!

Men ikke nå. Klokka var mange. Mine 100 patacas lå igjen på Venetian.

«You want massage?» hvisket en stemme bak meg idet jeg gikk opp trappa mot rommet mitt. Kanskje hun så hvor jeg kom fra; ifølge overtroen bringer det uflaks å ha sex før man gambler, men sikkert ikke etterpå. Jeg takket nei. Poker, vin og sang. Piker, vin og sang. Macao var ikke for meg, ingen av sidene av den. Selv om den gamle bydelen hadde sine hjørner. En tur på kasino hørte også med. Du kan ikke reise hit uten. Men om jeg reiser igjen? Neppe. Det er altfor mange andre steder å reise. Og spillelykke har jeg aldri hatt.

Hvorfor gamble med reisetipsene? Lik Det vonde liv på Facebook!

Advertisements

Én kommentar Legg til din

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.