REISE TIL: MDINA, MALTA

Noen beskrivelser gir seg nesten selv, jeg vet akkurat hva jeg skal ta med og hva jeg skal utelate. Eller vet jeg egentlig det? Kunne jeg ikke like gjerne ha fortalt om lukta av bakverket, eller utsikten, eller stillheten som la seg som et lokk mellom steinveggene?

Usikkerheten sto med ett klart for meg da jeg skulle skrive om vår dagstur til Mdina. For hvordan kan jeg egentlig yte severdighetene, utsikten, maten og stemningen i Maltas gamle hovedstad og verdensarv-kandidat rettferdighet?

Inspirert av min gamle visjon om å utforske reisejournalistikkens muligheter, fant jeg svaret: Gjennom åtte tenkte postkort, skriblet ned og postlagt underveis på turen. For å bevare høfligheten uten å gjenta meg selv, får dere bære over med at selve hilsenen kommer bare én gang.

Les også mine tips til ferie på Malta!

Kjære ________ (fyll inn ditt navn),

Postkort 1: Ankomsten til Mdina

Nå sitter vi på bussen til Mdina, og endelig kan jeg se byen foran oss. Jeg sier endelig, for bussturen hit har føltes uendelig. 30 minutter, lovet rutetabellen at det skulle ta fra Sliema. Sjåføren på buss  202 (vi kunne også ha tatt 50, 51, 52, 53 og 56 fra Valletta) mente noe helt annet. Så nå har vi snart brukt tre kvarter på ferden, og først de siste par minuttene har vi hatt grønne åkrer rundt oss.

Jeg tror likevel at dagsturen er verdt det. Mdina ligger som en sandfarget krone over slettelandet, på toppen av den første åsen vi har sett siden Valletta. Den ser flott ut. Men jeg gidder ikke å ta bilde. De blir aldri noe tess innefra et bussvindu.

Valletta er byen alle må innom på Malta. Les mine tips!

Postkort 2: Mdina og bymuren

I Norge hadde vi bygdeborger. Her på Malta bygde de Mdina! Akkurat som bygdeborgene ligger den på et av øyas høyeste punkter: ikke akkurat svimlende 201 m.o.h. (Vi har droppet høydesyketabletter.)

Men jaggu har de bygd beskyttelse rundt byen. Allerede fønikerne, som kalte den Maleth (tilfluktssted), skal ha befestet den. Og nå står en voldsom bymur ring rundt den eldgamle byen, komplett med vollgrav. Den er riktignok fylt med blomster i stedet for vann, men jeg tror du skjønner tegninga.

Hovedporten er som klippet ut av «Game of Thrones» – ikke så rart, den har faktisk blitt brukt i serien. Jeg lurer på hvordan filmskaperne fikk jagd bort alle turistene, kanskje de ble påtvunget kapper og brukt som statister. (Se alle Game of Thrones-stedene i Mdina her.)

Den andre inngangen til gamlebyen er rundt 150 meter mot nordvest, også det en gammel byport. Men i grekernes port (Bieb il-Griegi) har de lagd tunnel gjennom vollen utenfor vollgrava for å slippe inn biler. Så sant de tør kjøre der, da, åpninga er smal!

Jeg tror dette blir bra, jeg.

Postkort 3: En berømt pastizzi-bar

Nå har vi akkurat satt oss på steinene utenfor snackbaren Crystal Palace. Vi hadde egentlig sett oss ut et ledig bord, men det forsvant mens vi glante inn i selve baren. Selv om bordet røyk, angrer vi ikke. Crystal Palace er nemlig ikke bare Mdinas (Strengt tatt ligger den i nabobyen Rabat) mest berømte snackbar. Den er en opplevelse.

Fra utsida ser den sliten ut, og innvendig er den enda mindre striglet. Men den er kjent som Maltas aller beste pastizzibar – og det sier mye. De små smulebombene av flakete, sprø butterdeig med ricotta eller ertemos i midten selges fra hvert eneste hull i veggen på hele Malta. Og her går de unna så fort at pastizzien garantert er rykende varm rett fra ovnen.

Om de var gode? Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men erte-pastizzien var best. Den med ricotta var god i én bit. Men en hel? Jeg er glad vi var tre som skulle dele den…

Postkort 4: Den stille byen

Her er det i hvert fall skrivero! En stund trodde jeg at alle gatene i Mdina var som den knøttlille plassen innenfor byporten: Full av turiststemmer og postkort. Sånn er den ikke. Så snart vi kom inn i bakgatene, ble den nesten knugende stille.

Nå sitter jeg i en trapp i Triq San Nikola. Slitte skodder dekker de to vinduene, porten øverst i trappa ser ut som at den aldri er i bruk. Fred! Johanne og Tone driver med sitt, ellers somler et nytt par turister forbi hvert andre–tredje minutt. Her skjønner jeg endelig hvorfor byen også kalles «Den stille byen». Noe sted for å se gateliv, er det i hvert fall ikke!

Artig, forresten: På engelsk er tilnavnet Silent City, ordet city er voldsomt for en by med rundt 250 innbyggere. Men tross alt: Mdina var Maltas politiske sentrum helt til 1530, da tempelridderne flyttet øyas hovedstad til kysten, først til Birgu (Città Vittoriosa) og deretter Valletta.

Og jo: 750.000 turister finner veien hit hvert år. De fleste roter sikkert også rundt i den arabiske labyrinten av smug – smale korridorer av gyllen sandstein og massive tredører. Men selv om byen er liten (0,9 kvadratkilometer), er smugene uendelig mange. Så nå fikk jeg skrevet dette kortet uten at noen tok bilde av meg. Vi koser oss!

Postkort 5: En gelateria!

Håhå, nå spiser vi is! Da en enorm, lillablomstret slyngplante brøt inn i sandsteinverdenden, fikk vi nemlig øye på en piazza. Og der var det – o lykke! – en gelateria. Fior di Latte, heter den. Den er til og med skikkelig bra.

Når i tillegg sola skinner, og isbaren ligger like ved byens kanskje beste utsikt: fra bymuren ved Bastion Square, er det klart: Livet er herlig!

Sol og sommer? Les mer om Maltas strender!

Postkort 6: Mdina og hestekjerrene

Jeg burde sikkert ha skrevet dette kortet fra en hestekjerre, men vær glad du slipper! Skriften ville neppe ha blitt leselig. Smugene her er jo hellelagte.

Uansett: Kun fastboende får aller nådigst kjøre inn i Mdina. Så hva skal late turister og håpløse romantikere gjøre? Kjøre hest og kjerre, så klart! Vi så de første karozzin-ene allerede utenfor bymuren, og her ved Bastion Square er det flere av dem. I de smaleste smugene tør de neppe å kjøre, men her ved enden av hovedgata Triq Il Villegaignon? Kloppeti-kloppeti-klopp…

Vognene er for øvrig skikkelig fine. Men jeg tror ikke vi lar oss lure. Byen er ikke større enn at vi kan gå.

Postkort 7: Mdinas katedral

Nå soser vi rundt i St. Paulus katedral. Den ble opprinnelig bygd på 1100-tallet, på stedet der apostelen Paulus ifølge legenden møtte den romerske guvernøren. Men et jordskjelv i 1693 raserte kirka så grundig at den ble revet og bygd opp igjen. Så her er det bare senbarokk, med marmor, fresker, en diger kuppel og hurramegrundt.

Virker jeg kritisk? Slettes ikke. Kirka er egentlig helt ålreit. Johanne ville til og med kikke inn i en av skriftestolene. Heldigvis (?) var den tom.

Men nå kan jeg ikke skrive mer. Jeg må tisse. Da må jeg inn i katedralmuseet tvers over plassen (hvor vi også kjøpte billettene). Det er slettes ikke så dumt, for da kan vi samtidig se litt av samlingen av blant annet masse Albrecht Durer-graveringer. Og barokkpalasset det ligger i.

Postkort 8: Ah! En digg restaurant

Fettucine med kaninragu, nam! Vi sitter ute på Coogi’s Restaurant & Tea Garden i Mdina, og det er helt perfekt. Restauranten ligger i et arabisk byhus, så uteserveringen er på en gammeldags gårdsplass, med rislende vann, røde gullfisker, krypbusker og spurver som støvsuger opp smulene. Og maten er herlig, selv den maltesiske rødvinen er god.

Egentlig tenkte vi å spise på byens mest kjente spisested, Fontanella Tea Garden, hvor du har fri utsikt ut mot havet fra terrassen. Men den samme terrassen var full som en maltesisk rutebuss, så jeg er glad vi heller gikk hit.

Strengt tatt syns jeg også denne lille bakhagen er langt finere. Maten er sikkert bedre også. Jeg kommer til å være mett og lykkelig hele veien tilbake til basen.

Klemmer fra oss i Mdina, Malta!

Tips til flere steder å se, bo, og hvordan du reiser rundt på Malta, finner du her!

Lik Det vonde liv på Facebook!