REISE TIL: KOLMANSKOP, NAMIBIA
August Stauch flyttet til Namibia på grunn av været. Han hadde astma, og i 1907 rådet legen ham til å bytte fuktige Thüringen mot den tyske ørkenkolonien i Sørøst-Afrika.
Det rådet skulle snart gjøre 29-åringen rik.
Inspirert av fantasiene til koloniens far, Adolf Lüderitz, om at ørkensanda skjulte store forekomster av diamanter, skaffet han seg prospekteringsrettigheter parallelt med jobben som Bahnmeister. Deretter ba han alle sine ansatte om å holde øye etter skinnende steiner.
10. april 1908 gikk drømmen i oppfyllelse. Da fant arbeideren Zacharias Lewala en skinnende stein i grusen nær Grasplatz 6 kilometer øst for Kolmanskop, og ga den til sjefen.
Stille og rolig sa Stauch opp jobben for jernbanen, og begynte å lete systematisk. Sammen med kompanjongen Sönke Nissen skaffet han seg rettighetene for et 300 mål stort område rundt Kolmanskop. Så – men ikke før – fortalte de omverden om funnet de hadde gjort.
Spøkelsesbyen i ørkenen
Da jeg reiste til Kolmanskop, var det lite som minnet om diamantrush. Husene sto som blinde steinskjeletter i sandhavet. Vinduer manglet, store flak av bølgeblikktakene hadde blitt revet vekk for tiår siden. I noen av husene hadde hele familier av sanddyner flyttet inn.
Det var en spøkelsesby, hvor bare ørkenen egentlig var velkommen.
Vi turister fikk bare komme inn i Namibia-severdigheten på nåde. Spøkelsesbyen er nemlig fortsatt del av Sperrgebiet, et område på størrelse med Troms fylke som er tilegnet diamantleting og hvor utenforstående ikke har adgang.
For å besøke Kolmanskop må du derfor ha spesialtillatelse. (Som du kan kjøpe ved inngangsporten eller i kystbyen Lüderitz hvor du sikkert uansett vil bo på hotell.) Hvis du også vil fotografere spøkelsesbyen, må du kjøpe en tillatelse for det i tillegg.
Fordelen med tillatelsene er at du i tillegg kan bli med på guidet tur, i skrivende stund klokka 09.30 eller 11. De er vel verdt den ekstra planleggingen.
Diamantfeber
Kolmanskop er tross alt en severdighet først og fremst på grunn av stedets historier. Om diamanter verdt en årslønn som lå strødd i sanda. På klare netter med måneskinn skal lykkejegerne ha krøpet rundt på bakken med syltetøyglass for å plukke dem – de funklet på bakken, og syltetøyglassene ble raskt fylt opp.
I 1912 sto det ugjestmilde sandhavet rundt byen for 11,7 prosent av hele verdens diamantproduksjon.
Folk strømmet til den tyske kolonien for å plukke seg søkkrike. Hus poppet opp, og opp av den forblåste ørkenen der sandkornene feide bortetter bakken, skøyt en by til værs. De 1300 innbyggerne som bodde der på det meste, var så rike at det var verdens rikeste by.
Den hadde bowlingbane, teater, bar, slakter, baker og postkontor. Så rike var innbyggerne at flere av dem plantet hage, selv om vannet måtte fraktes 12 mil med tog. (Til sammenligning pleide folk i Swakopmund lenger nord langs den namibiske kysten selv på 60-tallet å bruke sjøvann til kaffen for å spare penger.)
Noen eksentriske påfunn kunne de også koste på seg.
Bowlingklubben Kegelnclub Gut Holz spilte med ni kjegler i stedet for ti slik at kjeglene kunne stå i diamantform. En av byens to tyske leger skrev ut resepter på kaviarsandwich og champagne til kveldsmat. Og en familie holdt en struts som kjeledyr, ifølge en av byens uoffisielle nettsider ble den kun delvis tilgitt sitt lunefulle og hakkende vesen til jul, når den trakk sleden med Julenissen rundt i byen.
Røntgen for diamanter
Også sykehuset i Kolmanskop bar preg av rikdommen som lå skjult i området. Det var utstyrt med den første røntgenmaskinen i hele det sørlige Afrika. Det skyldes ikke først og fremst omtanken for arbeiderne i gruvene.
– De brukte røntgen til å sjekke at ingen hadde «krydret» brødskivene med diamanter. Før de kunne dra hjem, ble arbeiderne også foret med lakserolje og holdt under kontroll i tre dager, fortalte Harriette de Klerk, som guidet meg rundt i diamantbyen da jeg skrev reportasje om den for VG.
Til Sørvest-Afrika? Gå ikke glipp av Victoriafallene!
Slutten på storhetstida
Gullrushet i Klondike varte i tre år. I Kolmanskop varte storhetstida til 1936. Det ble fortsatt funnet edelsteiner. Men i 1928 ble det funnet enda større diamanter i ørkenen lenger sør, hvor landskapet og sandstormene var i hvert fall litt mindre fiendtlige mot mennesker.
Den gamle boombyen forble et slags forsyningssentrum for andre gruver i noen år. Men til slutt hadde den utspilt sin rolle også der. I 1956 forlot de tre siste familiene byen.
Etter den tid har vinden fortsatt å blåse sand mot murveggene. Vinduer har knust. Murpussen har skallet av, og bølgeblikkplatene har flerret av flere takene.
Flere av husene har fått sanddyner i stedet for tepper.
Andre hus er fortsatt bevart. Hjemmet til familien Mallmann har fortsatt en eske Weetabix over komfyren og gardiner i vinduene. Og bowlingbanen er ifølge de Klerk fortsatt funksjonell – direktørene i gruveselskapet NAMDEB spiller der.
Og August Stauch? Han flyttet tilbake til Tyskland i 1909. Der gjorde han et iherdig forsøk på å bevise at relativitetsteorien til Einstein var feil, mens pengene rant ut av kontoen som sand gjennom en åpen kjellerlem.
Da han døde i 1947, var mannen som i 1914 var verdt over en milliard kroner, lutfattig. Og byen han en gang skapte, var snart bare en spøkelsesby.
Lik Det vonde liv på Facebook!
