REISE TIL: BRETAGNE, FRANKRIKE
På grunnfag historie lærte jeg at Frankrike var en enhetsstat. Til forskjell fra Tysklands og Italias fortid som lappetepper, hadde Frankrike i uminnelige tider hatt én kultur, ett språk, og én felles historie.
Bretagne er i så fall unntaket som bekrefter regelen.
Da jeg suste langs landeveiene i den franske utposten med Tone, var det som å være i et (litt) annet land.
Her var det ikke gallerne, men kelterne som rådde grunnen. Langs kysten var landskapet like rått og nakent som i Storbritannia, selv byene så mer engelske ut enn det jeg forbinder med fransk foie gras-arkitektur. Selv språket – det bretonske som sto nederst på veiskiltene – liknet mer på walisisk eller skotsk enn på fransk.
Bretagnes østersby
Bretagne-etappen av vår bilferie startet rett vest for Nord-Frankrikes aller mest ikoniske severdighet: Mont-Saint-Michel. Jeg skal ikke påstå at skiftet til en ny region var umiddelbart.
Den første kystbyen vi stoppet i, Cancale, var uansett som et helt annet land enn Provences lette pastell eller Paris’ eleganse. Her langs Den engelske kanal så husene ut til å være inspirert av moloer – i tung granitt og med skifertak.
Selv om den sirlige rekka av steinhus langs kaia var fin, hadde vi ikke tatt omveien hit for å se på byen. Vi skulle smake østers. Cancale er Bretagnes østershovedstad. I hjørnet hvor brygge ble til strand sto sju–åtte bord linet opp, alle med ramsalte delikatesser.
Heldigvis åpnet østerssankeren Fred skallene for oss. Og solgte sitron som tilleggsutstyr. Skallene kastet han i en høy dynge på stranda, hvor tidevannet snart ville vaske dem av gårde.
Les mer om Mont-Saint-Michel her!
Helgenbyen i borgen
Om Cancale var en smak, var Saint-Malo definitivt et syn. Og det synet var for guder – katolske guder. I 1590 erklærte innbyggerne faktisk byen for republikk i protest mot at en protestant hadde overtatt den franske tronen.
Uavhengigheten varte i fire år. Da vi parkerte utenfor bymuren, forsto vi hvordan de kunne holde ut så lenge. Steike, byen så mer ut som en festning enn en by:
Saint-Malo var en knyttneve av fire etasjes granitthus med steile skifertak omkranset av en massiv bymur – med strender og sjø på alle sider bortsett fra et par tynne landstriper. Gatene var smale og mørke. Og skifertakene så bratte at enkelte av dem hadde høyde nok til tre rekker av vinduer.
Les mye mer om fascinerende Saint-Malo her!
Verdens – i hvert fall Bretagnes – ende
Herfra burde vi selvfølgelig hatt tid til å stoppe overalt. Vi burde ha sett de elegante Belle Époque-villaene i badebyen Dinard, den middelalderske sjarmen i Dinan, storby-bindingsverkshusene i Rennes, de rosa steinformasjonene langs Côte de Granit Rose eller den gigantiske borgen i Fougères.
Vi burde også ha tatt turen helt ut til pynten av Finistère – «verdens ende» – og sett Landerneau med sin bebodde bro, fyret på La Pointe Saint-Mathieu og de forblåste steinhusene mellom klippene i Meneham.
I stedet kjørte vi rett til et av Bretagnes andre vestlige må-se-steder: Crozon-halvøya.
Her var strendene spektakulære – enten de var brede og lange som Plage de Kersiguénou, Plage de Goulien og Plage de Morgat eller skjulte og ufremkommelige som Plage de l’île Vierge.
– Vær forsiktige når dere skal ned til selve stranda. Det er bratt, advarte Jean-Marie på turistkontoret da vi spurte om den sistnevnte. «Bratt» var ikke en overdrivelse. For en vassfis som meg var den heller ikke strengt nødvendig. Badetemperaturen i Bretagne er strengt tatt ganske lik som i Norge: Du kan altså godt forbli på land.
Sett fra oven var jomfruøystranda like fullt fantastisk: en sigdformet strand med smaragdgrønt vann nedenfor en rad av bratte klipper. Det liknet mest på en gresk paradisøy nesten uten mennesker – bortsett fra badetemperaturen, altså.
Badeferie i Vest-Frankrike? Les om øya Île de Ré!
Kelternes Frankrike
Litt etter litt lærte vi en hel del om bretonerne og kulturen deres. Crozon-halvøya hvor vi var nå, var opprinnelig fiskerland. Folka her fisket sardin på 1800-tallet, senere over de syv blå bølger på jakt etter tunfisk og makrell.
Foreldrene til Jean-Marie hadde et sverdfiskhode på veggen innenfor inngangsdøra.
– Det er en arv etter bestefar, fortalte han.
Mer fristende enn sardiner (æsj!) og makrell (æsj!) var bretonernes andre spesialitet: crêpes. Ifølge pannekakekokken Edern er crêpes Bretagnes svar på quiche – eller til og med pizza, og fås overalt: På papptallerken fra enkle boder, og på skikkelige restauranter.
Jeg takket skjebnen for at den gastronomiske spesialiteten ikke var haggis. Det er faktisk ikke så søkt som det høres ut.
Akkurat som skottene spiller bretonerne nemlig sekkepipe. Språket stammer fra keltisk – akkurat som gælisk. Surferen Didier kunne fortelle at han forstår skotter når de snakker.
Hver gang du støter på en bretoner med etternavn som begynner med Ker, kan du forresten vite at Ker er det samme som skottenes Mac eller irenes O’.
Les flere tips til bilferier i Europa!
Landsbyenes Bretagne
Det var ikke frykten for sardiner som drev oss inn i landet. Men det var på høy tid å se noen av de fine landsbyene og innlandsbyene i Bretagne. Vi hadde jo streifet innom noen skikkelig koselige hjørner allerede i turbofarta mot Crozon. Nå ville vi gjøre det ordentlig.
Først ut var Locronan. Den lå bare 40 minutters kjøring fra Morgat og strendene, men det var som å komme til en annen verden – en «du verden». Landsbyen – i svart/hvitt bortsett fra blomstene og karmene – er en gjenganger i historiske filmer. Her hadde jo (nesten) ingenting forandret seg siden 1979, da Roman Polanski fikk gravd ned strømledningene før innspillingen av Oscar-vinneren «Tess».
Litt mindre uendret men like vakker var Pont-Aven. Utpå 1850-tallet ble det et skikkelig favorittsted for kunstmalere – så populært at det dannet seg en egen «skole» i malerkunsten: Pont-Aven-skolen.
Den gang tok kunstnerne toget, til en vakker landsby og latterlig billige pensjonater. Nå er det helst turistene som drar hit, til et eller annet sted mellom 60 og hinsides mange gallerier og to strie elveløp som skjærer seg vei mellom husene.
Crêperiet vi spiste på, Le Moulin du Grand Poulguin, lå så klart i en nedlagt mølle – den lille byen hadde en gang 14 av dem – et steinkast unna stedet hvor Paul Gauguin sto da han malte «Vaskekvinner i Pont-Aven» i 1886.
Jeg gjetter at husene hadde forandret seg lite siden den gang.
Les flere tips til vakre landsbyer i Europa!
Ren skjønnhet bak bymurer
Vår franske bilferie skulle fortsette sørover langs vestkysten, men først hadde vi ett stopp igjen: Vannes var hovedstad for hertugdømmet Bretagne på 1300- og 1400-tallet. Dette var med andre ord en skikkelig by.
Ikke bare var Vannes den største av byene på vår bretonske rundtur. Selve gamlebyen lå også innenfor en tre kilometer lang bymur med aner helt tilbake til romerne.
Det var mørkt da vi endelig strenet ut av hotellet og inn i gamlebyen gjennom Porte Poterne. Mørket ga en egen mystikk i de trange gatene – flesteparten av de 170 bindingsverkshusene i byen har andreetasjer som stikker ut. Byens berømte granittektepar Vannes og hans kone var like grå som kattene. Men byen? Den skulle vi gjerne hatt mer tid til å utforske.
Men sånn er det på bilferie. I hvert fall når du har lagt opp en altfor lang kjørerute – vår gikk hele veien fra Paris til Bordeaux. Da får du ikke sett alt av hver by. Du må kanskje kjøre rett forbi Quimper og havna i Auray, og har ikke tid til å lete etter druider og keltisk mystikk i Huelgoat-skogen.
Sånn er det. Men heldigvis ligger Bretagne der fortsatt. Til neste gang.
Les også om nydelige Rouen i Normandie!
Praktiske reisetips til bilferie i Bretagne kommer nedenfor kartet.
Praktiske reisetips til bilferie i Bretagne
Saint-Malo ligger 14 timers kjøring fra fergekaia i Kiel, så det er fullt mulig å bruke egen bil. Hvis du ønsker minst mulig tid i bil, er nærmeste flyplasser med direkteflyvninger Paris og Bordeaux. Aller kjappest er det hvis du flyr med Transavia til Paris Orly. Da sparer du én time i forhold til de 4,5 timene det tar fra flyplassen i Bordeaux eller Charles de Gaulle-flyplassen i Paris.
Finn beste priser på leiebil ved å bruke en prissammenligningstjeneste som AutoEurope*. Flytider og -muligheter finner du enklest via Momondo*.
Klimaet i Bretagne likner på ingen måte Rivieraen! Her ute i Frankrikes forblåste nordvesthjørne er det våtere og mildere. Beste tid å reise dit er derfor mellom mai og høstferien. Sommerferien er definitivt varmest. Husk bare at Bretagne ligger en kjapp fergetur unna England. Regionen er med andre ord et yndet feriemål for britene i deres sommerferie fra slutten av juli og ut august.
Jeg foretrekker alltid å bestille overnatting på forhånd, også på bilferie. Da slipper jeg frustrerende måfå-kjøring hvis første- og andrevalget viser seg å være fullbooket. Personlig ville jeg ha sørget for i hvert fall å bo i Saint-Malo*, enten Dinan* eller Dinard*, Crozon* og i Vannes*.
Uansett når på året du reiser, bør du ha med deg en allværsjakke eller lett regnjakke. Sørg også for å ha GPS i bilen eller en kabel så du er sikker på å få koblet mobiltelefonen til leiebilen. Bretagne er fullt av småveier, så her har du lyst på karthjelp!
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg, og støtter dermed driften av denne bloggen. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.