REISE TIL: PORTO, PORTUGAL
Portos gamleby Ribeira er bygd slik du ville ha lagd en by som kjøleskapmagnet. Hvis du mister en appelsin på brosteinen øverst i et av smugene, triller den rett ned i Duoro-elva. Og fasadene er fargerike som en barnetegning.
– Den ser ut som en julekrybbe. Den er ikke lett å bo i men vakker å se på, konstaterte guiden Ricardo Caetano da han viste meg rundt for Magasinet Reiselyst.
Han tok ikke for hardt i. Etter min mening har verdensarvbyen Porto den mest fotogene gamlebyen i hele Europa.
Les alle mine innlegg om fantastiske Portugal!
Portos skryteliste
Den nordportugisiske storbyen har de flotteste butikkfasadene og den fineste jernbanestasjonen. Og jaggu har den ikke en god kandidat til prisen for vakreste bokhandel også.
Og da har jeg ikke engang nevnt portvinhusene, som nok er det de fleste forbinder med byen. For Porto er liksom portvin.
Men som du kanskje allerede skjønner, er den også veldig mye mer.
Nå syns du kanskje at dette ser ut som en hyllest til Portugals neststørste by. Og hvorfor ikke? La den nå være det.
Det er tross alt ikke så mange byer som har gitt navn til et helt land – slik Porto har.
Opprinnelsen til Portugal
Allerede under kelterne ble bakkene over Duoro-elva befestet, og trolig et rimelig tettbygd strøk. Under romerne vokste det i hvert fall fram en by her.
Det skulle bare mangle. Med elva, havet og bratte utkikksposter var stedet ideelt sett fra et strategisk synspunkt, selv om byen ifølge Wikipedia opprinnelig var en slags handelspost mellom Lisboa og Braga.
Romerne kalte byen Portus Cale. Hvis du snøvler litt i det navnet, får du navnet Portugal. Det er heller ingen tilfeldighet.
Da Vimara Peres gjenerobret den nordligste delen av dagens Portugal fra maurerne i 868, gjorde han byen til hovedstad i sitt nye rike Condado de Portucale. Porto ble altså Portugals første hovedstad, en status den beholdt til 1139 da først Coimbra og senere Lisboa overtok.
Byen fortsatte å vokse også uten hovedstadsstatus. Katedralen ble påbegynt. Og på 1300-tallet utvidet Dom Fernando bymurene til å også inkludere havna.
Les også om Portugals neste hovedstad Coimbra!
Storhetstida
Da byen virkelig markerte seg på kartet, var det nettopp havna som spilte hovedrollen. Duoro-elva var perfekt til sjøfart: dyp og samtidig trygg. Da Henrik Sjøfareren seilte ut for å utforske Vest-Afrika, og dermed startet Portugals oppdagingstid, var det nettopp her han seilte fra.
Sjøfarerne ga også indirekte tilnavn til Portos innbyggere, tripeiros, innvolletere. Det beste kjøttet ble nemlig sendt om bord på skipene som proviant; byborgerne selv måtte ta til takke med restene.
Også nasjonalretten bacalao har sitt utspring i langdistanseseilasene.
– Vi fant vi ut at ved å salte og tørke fisken, kunne vi oppbevare den ombord i skipene i månedsvis, forklarte kjendiskokken Rui Paula meg.
Tanken på store gallioner virker fjern når du i dag står langs kaia i Ribeira. Det som virkelig har gjort Porto berømt – og for alvor ga byen rikdom – er til gjengjeld langt lettere å se for seg.
Portvinbyen
Strengt tatt holder riktignok portvinhusene til i nabobyen Vila Nova de Gaia, på motsatt side av elva og smijernsbroa Ponte de Dom Luis I. (Gustave Eiffel tapte arkitektkonkurransen da den skulle konstrueres, men tegnet jernbanebroa bortenfor.) Men det er bare fordi metropolen holder fast på bystrukturen de fleste andre europeiske storbyer for lengst har forlatt:
Selve o Porto (det offisielle bynavnet inkluderer en bestemt artikkel) er omkranset av satelittbyene Vila Nova de Gaia, Matosinhos, Gondomar, Valongo og Maia.
At den førstnevnte til og med flere har innbyggere enn selve Porto, er på sett og vis rimelig. Det var nemlig der, i Vila Nova de Gaia, markien av Portugal i 1756 bestemte at vinen måtte lagres for å kunne kalles portvin. Selv om monopolet er opphevet, ligger de aller fleste portvinshusene fortsatt i Vila Nova de Gaia. Vinen fraktes imidlertid ikke lenger i rabelo-båtene som pynter opp kaikantene, men i lastebil.
På min første reise til Porto ga det meg en hel dag i sukkersøt rus.
De fleste vinhusene tilbyr nemlig omvisning, deriblant mitt reisetips Taylor’s, som i ekte britisk tradisjon også har påfugler spradende rundt på eiendommen.
Les også om verdensarvklosteret Alcobaca mellom Porto og Lisboa!
Sjarmen med Ribeira
Min favorittsyssel i Porto er likevel – som så ofte ellers – å rusle i gamlebyen. Nå har riktignok byen fått langt flere turister etter at Ryanair opprettet base der (dessverre uten direkteruter fra Norge). Det har blitt flere uteserveringsparasoller rundt Praça da Ribeira. Flere hus i gamlebyen har blitt omgjort til hoteller.
Jeg kan heller ikke garantere at du vil se folk vanne blomstene fra vinduskarmen inne i Ribeiras smug, slik jeg gjorde da.
Men det kan godt hende. Smugene er tross alt for smale til taxier og for humpete og bratte for trillekofferter. Og de fargesprakende fasadene over elva er like postkortvakre som før.
Porto framstår også fortsatt som en by for de fastboende.
– Vi er en by med nabolagsfølelse. Det er lett å bli kjent med folk her, sa Ricardo da vi satt på stedet som bedre enn noe beviste det. På galleriet over havna i Ribeira, med panoramautsikt, fikk vi kaffe for under en euro.
Og like oppi bakken ligger Igreja de São Francisco hvor man skulle tro at alt gullet fra koloniene har havnet, katedralen Sé med sitt romanske tak og det nyklassisistiske Palácio da Bolsa.
Les også mine reisetips i Lisboa!
Mer å se i Porto
Sightseeingrunda i gode, gamle o Porto burde likevel ta for seg mye mer enn bare Ribeira. Selv om landets «nasjonalmusikk» fado er melankolsk, har nemlig portugisernes sans for arkitektur og dekor vært av det ekstravagante slaget.
Her er selv jernbanestasjonen Sao Bento en fryd for øyet, med hele stasjonshallen dekket av flisemalerier som gjenforteller Portugals historie.
Litt lenger vest i sentrum møter du samme azulejo-kunst, på ytterveggene til kirka Igreja do Carmo. (Nabokirka Igreja dos Carmelitas ligger én meter bortenfor. Mellomrommet, som visstnok var et bebodd hus inntil 80-tallet, ble bygd for at munkene i do Carmo og nonnene i dos Carmelitas ikke skulle møtes.)
Da har du akkurat gått forbi verdens tredje vakreste bokhandel, Livraria Lello. Den overdådige dobbelttrappa og jugendstilen for øvrig skal etter sigende ha inspirert J.K. Rowling da hun fantaserte fram sin Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom.
I dag er bokhandelen så populær at du må betale inngangspenger – de trekkes fra i kassa hvis du kjøper noe.
Som et tredje hjørne i en kompakt trekant sammen med de to nevnte severdighetene ligger Torre dos Clérigos, 75,6 meter høyt og med fantastisk utsikt over både Ribeira og Vila Nova de Gaia.
Har du fått nok nå? Det bør du ikke. Du kan nemlig ikke reise fra Porto uten å ta bilde av butikkfasaden et vinkorkkast unna: Casa Oriental. Porto har flust av vidunderlige, malte butikkskilt, og dette er etter min mening det aller fineste. Du finner også noen flotte eksempler i gata sør for (det overvurderte) Mercado do Bolhão.
Og etter det? Da er det bare å utforske. Men ta deg tid til et overpriset glass portvin i belle époque-kafeen Majestic Café.
Og til å la humla suse og tenke at «i morgen har jeg ingen planer, bare gå enda mer rundt i Porto og utforske ting som Det vonde liv ikke nevnte». Jeg kan nesten garantere at det er mange funn å finne. Så god fornøyelse!
Lik Det vonde liv på Facebook!
