REISE TIL: CROAGH PATRICK, IRLAND
Himmelen var gråhvit. Over den mørke, kjegleformede toppen av Croagh Patrick sirklet truende skyer som en havørn på utkikk etter bytte. Jeg trakk glidelåsen tettere opp mot haka og fortsatte fjellturen.
Ja visst hadde jeg sett skiltet ved starten på oppstigningen: «Bestig ikke fjellet på våte eller tåkete dager.»
Men sånt biter ikke på en nordmann. Ikke når det er snakk om et fjell på skarve 765 meter – nesten 300 meter lavere enn Irlands høyeste fjell, Carrauntuohill.
Det er knapt en ås etter norske forhold, så lavt at jeg hadde bestemt meg for å løpe hele veien opp – ikke gå som på en vanlig fjelltur. En kjapp løpetur skulle det være fint mulig å lure inn mellom regnbygene.
I tillegg gikk bilferien i Irland mot slutten. Skulle jeg komme meg til toppen, måtte det bli denne overskyede marsdagen. Det var bare å trå til.
Fjelltur eller ikke?
Og det så faktisk lettere ut nå enn i timen tidligere. Da hadde selv jeg innsett nederlaget. Med viskerne i jevne slag hadde jeg rast av gårde over slettene til Louisburgh. Fjellturen fikk utgå.
Dagen var mer egnet for å se The Famine Museum og dets dystre historie. Men akkurat da jeg sto utenfor museet, kastet jeg et siste lengselsfullt blikk mot den kjegleformede fjelltoppen i øst.
Den lå klar av skylaget. Det hadde sluttet å regne.
Fjelltur eller museum? Valget var enkelt. Nok en gang suste jeg over det nakne landskapet – denne gang mot Murrisk og pilegrimsstien opp til Croagh Patrick, Irlands hellige fjell.
Det hellige fjellet
Det var her landets skytshelgen Saint Patrick fulgte eksemplet etter Jesus og Moses, og fastet og mediterte i 40 dager, alene. Ifølge legenden avsluttet han fasten ved å gjøre øya fri for slanger, da han kastet en sølvbjelle ned fjellsiden.
Derfor er det ikke bare utsikten som gjør stia fra Murrisk bred som ruta mot Besseggen. Croagh Patrick er gjenstand for årlige valfarter. På den aller helligste dagen, Reek Sunday siste søndag i juli, finner 25.000 pilegrimer veien opp til steinkapellet oppe på selve toppen – de aller ivrigste barbeint. Ifølge fjellets egen nettside har fjellet imidlertid vært pilegrimsmål i over 5000 (!) år.
For meg var det ingen pilegrimsferd, bare et forsøk på å nyte utsikten.
Selv om høyden over havet er beskjeden, ruver nemlig det hellige fjellet over landskapet rundt.
Uansett hvor du er, ligger det som en forlokkende spiss på horisonten. Og mellom det og Atlanterhavet fins intet annet enn steingjerder og skrånende sauebeiter.
Nå kom det bare an på skylaget.
God tur, folkens
– Tror du vi vil se noe?
Den godt voksne mannen trakk på skuldrene og smilte. Fra sin plass i le bak et lite fremspring halvveis opp til Croagh Patrick kunne han se det samme som meg. Tette skyer kuttet de øverste 100 meterne av fjelltoppen tvers av.
– Det klarner av og til. Så hvis vi er heldige, svarte han. Og etter en liten pause:
– Hvis vi ikke går opp, får vi i hvert fall ikke noen utsikt. Det er det eneste sikre.
Vi ønsket hverandre god tur og lykke til, og jeg hastet videre. Været skifter fort vest i Irland; så fort at bare flaks eller uflaks ville avgjøre hvem av oss som fikk utsynet. Men mitt joggetempo skulle i hvert fall sikre meg oppholdsvær hele veien opp!
Værharde Irland
Det er ikke bare regn som forsurer vestkysten av Irland. Området er rett og slett genuint værhardt. Her slipper hele Atlanterhavets vrede uhindret til.
Derfor er fjellheimen her direkte gold. Etter den innledende, gresskledde lia opp til ryggen ventet ren steinørken i den siste, bratte oppstigningen mot målet.
Og utsikten? Ingenting. Skyene hadde tydeligvis avbrutt sirklingen og landet på toppen. Nå var vingene også i ferd med å legge seg ned langs fjellsida. En melkehvit vegg lå tett på begge sider av stia.
En overraskelse på toppen
Så begynte det å regne. Små, spredte dråper til å begynne med. Deretter lette snøfnugg.
Akkurat idet bakken flatet ut på toppen, satte uværet inn. Vinden sto inn fra vest, og snøfillene hylte sidelengs langs bakken, tettere og tettere. Jeg tvang meg bort til den hvitmalte steinveggen på kapellet, dyttet og dro i alle dørene i håp om at en av dem ville gi etter, så jeg kunne få ly for kulda og vinden.
Alt var stengt.
Snødrevet var tett, og vinden gufset hardt mot den allerede våte treningsjakka.
Ikke så jeg noe heller. Ikke engang nok til at jeg følte meg komfortabel med å ta på hjemvei nedover den bratte ura.
Da fikk jeg øye på toalettet, i en slags overbygd murbunker like nedenfor. Der kunne jeg «grave meg ned». De neste femten minuttene søkte jeg dermed ly i et dunkelt pissoar mens snøstormen ulte utenfor – på 765 skarve meters høyde på en øy uten brøytebiler.
«Heldigvis skifter været fort her vest i Irland,» trøstet jeg meg selv mens jeg slo floker og ventet på at uværet skulle blåse over.
Og ned
Men blåsten var fortsatt frisk da jeg endelig våget å stikke hodet opp fra urinalet. Det eneste som la seg her oppe, var snøen. Stadig mer av kinasjakkoverflaten på toppen av Croagh Patrick ble gjemt under det hvite teppet.
Men det hadde vel faktisk løyet litt? Bittelitt? Jo visst pokker! Her kunne jeg uansett ikke være. Ikke i et betonggrått bunkerspissoar på en forblåst fjelltopp.
Så jeg begynte å haste nedover den bratte kneika, ned mot lavlandet der nedbøren hadde kommet som regn. På veien traff jeg et par stykker, blant dem gubben fra oppstigningen, de kjempet seg oppover bakken bare for å bli møtt av det samme snødrevet og kulda.
Da kjente jeg triumfen som et deilig stikk. Jeg var en veteran, en som hadde vært gjennom det verste. Nå ventet bare bilen med tørre klær og en stor kanne varm te inne på kaféen nede i Murrisk. De andre derimot, hadde fortsatt det verste i vente!
Og kanskje en øl på puben i Westport, som fort kan være Irlands beste?
Klarværet
Da jeg endelig hadde fått i meg varmen og skulle sette meg i bilen, hadde det klarnet opp. Så jeg bare måtte. Jeg gikk de første meterne opp bakken, akkurat så langt at jeg kunne se selve toppen. Den lå klar. Samtidig kom en av mennene fra toppen, hufsende av kulde etter fjellturen.
– Det er klart der oppe nå, sa jeg. Han smilte.
– Skal du gå opp igjen?
– Å nei, svarte jeg.
Til det skifter været i vestre Irland så altfor, altfor fort.