Alcobaca: Det gigantiske klosteret

REISE TIL: ALCOBACA, PORTUGAL

Umiddelbart virket det store klosteret helt malplassert, der det bredte seg ut bak en enorm åpen plass: Lå virkelig Portugals største kirke her? I en småby blant småbyer, omtrent midtveis mellom Porto og Lisboa?

Men det er altså der Alcobaca ligger. Og det er både en fantastisk severdighet, og et godt bilde på hvor sterkt grep kirken og dens institusjoner hadde over Portugal.

Indirekte er også det praktfulle eksempelet nok en arv etter landets muslimske fortid.

Reconquistaens arv

Sporene etter maurerne fins overalt i Portugal. I de hvitkalkede veggene, i de gule og blå stripene på husveggene i Obidos, i labyrintgatene i Lisboas Alfama, i flisene, og i en rekke ord…

Store monumenter ala Alhambra i Grenada eller moskeen i Córdoba, er det derimot ingen av. Ifølge Public Radio International skyldes det trolig at dagens Portugal alltid var en utkant i det islamske riket.

Klosterhagen i Alcobaca
Klosterhagen er fin. Og velholdt. I dag er klosteret tross alt en stor turistattraksjon.

Den kristne gjenerobringen – reconquistaen – gir likevel en indirekte arv etter epoken. For hva gjør en konge når han skal overbevise sine undersåtter om at den nye tida er bedre? Jo, han bygger.

Dermed er det vanskelig å forstå den gigantiske kirka og klosteret i småbyen Alcobaca uten å huske forhistorien.

Da reconquistaen drev maurerne sørover, var det nemlig til en stor del takket være korsfarere og religiøse ordrer. Et utslag ble at kong Alfonso I ga Alcobaca – egentlig Alcobaça – til Cistercienserordenen, som takk for deres innsats da Santarém kom på kristne hender i 1152.

Skal du reise til Portugal? Les alle mine innlegg om landet her!

Det rike klosteret

Cistercienserne skulle holde både arkitektur og dekor enkel. Tanken var at ingenting skulle distrahere dem fra Guds ord.

Da jeg sto overfor Mosteiro de Alcobaça, ble det likevel klart at selv enkle linjer kan vise enorm rikdom. De hvite klosterveggene rundt selve kirka må jo ha strukket seg 150 meter bortover!

Vel innenfor var dimensjonene like vanvittige. Det var 20 meter under taket. Og selv om kirkerommet bare var 17 meter bredt, strakk det seg hele 106 meter i lengderetning! Det kunne riktignok ikke måle seg mot middelalderens kirkegiganter i Cluny og Winchester. Men det gjorde – og gjør fortsatt – Alcobaca til Portugals største kirke da den sto ferdig i 1252.

Sarkofagene til de portugisiske kongene Alfonso II, Alfonso II og Pedro I, samt deres koner og den sistnevntes elskerinne, viser imidlertid at nøkternheten ikke nødvendigvis måtte gjelde også for kongelige.

De monumentale likkistene forstyrret tydeligvis ikke munkene. Ifølge UNESCO, som har oppført klosteret på sin verdensarvliste, ble de viden kjent for sine tanker. Og arbeidsværelset, der de jobbet med sine rikt dekorerte manuskripter, kan besøkes den dag i dag – med manuskripter på arbeidstavlene.

Manuskript i arbeidsrommet i klosteret Alcobaca
De gamle munkene lekte ikke når de håndskrev manuskripter.

Besøket i klosteret

Jeg fikk også gå rundt i både refektoriet (spisesalen), dormitoriet (sovesalen), kapittelhuset (munkenes møterom) og en rekke praktrom, deriblant kongerommet med sine statuer og azulejos som viser Alcobacas historie.

Rommet som aller mest slående viste hvor stort klosteret en gang var, var likevel kjøkkenet. Ifølge Lonely Planet skal Alcobaca på det meste ha huset 999 munker. Og i hvert fall peisen som ble brukt til matlaging er enorm!

Dimensjonene imponerte også den britiske forfatteren William Beckford da han besøkte klosteret. I sin reiseberetning fra 1835 beskrev han det som uten tvil «det mest fremtredende tempelet for fråtseri i hele Europa».

Fråtseri er det lite av i dag. Da Portugal oppløste hele klostervesenet i 1834, måtte munkene forlate bygningene. Til glede for oss turister.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Kjøkkenet i Alcobaca
Hundrevis av munker må også spise. Her er kjøkkenet-
restaurering av kunst
Det er ikke bare-bare å vedlikeholde et verdensarvmonument.
Advertisements

Én kommentar Legg til din

Legg inn en kommentar