REISE TIL: OHRID, MAKEDONIA

– Her inne kan du se paradis. Overalt er det engler. Tusen dager ville ikke være nok til å se alle detaljene, sa Jana der vi sto inne i Sveta Bogorodica Periblepta.

Den freskekledde middelalderkirka var etter min mening det fineste jeg så i byen Ohrid. Men som de fleste andre, var det ikke der jeg startet besøket i byen som er Makedonias fremste turistmagnet.

Makedonias ikoniske kirke

 «Du er ikke alle andre, Gjermund,» pleide mamma å si til meg, hver gang jeg forgjeves forsøkte å si at «alle andre får lov». Senere har jeg prøvd å leve etter den setninga. Men det aller første jeg gjorde i Ohrid, var akkurat det samme som alle andre:

Jeg tok bilde etter bilde av Ohrids ikoniske kirke, Sveti Jovan. Akkurat som alle andre turister og postkortfotografer som reiser innom.

Der jeg glante ned på kirka og sjøen, stilnet alle motforestillinger mot å være en i mengden. Det var et perfekt motiv: En middelaldersk kirke med kantet kuppel og et lappeteppe av små tak i armensk stil, på en klippe over en innsjø så vid og blå som Ernas drømmer. Jeg tok et bilde til. Og enda et og enda et. Enda ingenting forandret seg.

Sveti Jovan har ligget der i hvert fall siden 1447, og Ohridsjøen er en av verdens eldste innsjøer – en beregning sier tre millioner år gammel.

Ohrid og historien

Til slutt klarte jeg å rive meg løs. Jeg hadde en by å utforske.

Ohrid er en av de eldste bosetningene i Europa, ifølge UNESCO, som nær sagt selvfølgelig har tatt med både byen og innsjøen på verdensarvlista.

Grekerne kalte byen for Lychnidos – «byen av lys». Senere la romerne sin vei til Byzantium (nå Istanbul), Via Egnatia, gjennom her. Da bulgarene tok over makta, ble Ohrid raskt et av det bulgarske rikets kulturelle sentre, og i en kort periode også hovedstad. Senere byttet bysantinerne, normannere, serbere og albanere på å kontrollere byen, helt til osmanerne festet grepet og historien som jeg lærte på skolen, begynte.

Historien har etterlatt seg levninger fra nesten alle epokene. På åsen nord for gamlebyen voktet Samuels borg, bygd under den første bulgarske herskeren, over byen. I skråningen nedenfor så jeg det greske teateret, og like bortenfor det og en av de gamle byportene lå en av byens eldste kirker, Sveta Bogorodica Periblepta.

De ortodokses fresker

Den sistnevnte ble som sagt mitt høydepunkt i Ohrid. Og ikke bare fordi jeg der fikk leve opp til min mors visdomsord – jeg var eneste turist.

Mest av alt skyldtes det at kirka fra 1295 ikke bare var dekket av fresker på innsiden. I tillegg viste billettøren seg å ha skrevet doktorgradsavhandlingen sin om nettopp kirkekunsten i det lille kirkebygget.

Hun het Jana Poposka, og siden ingen andre kom for å løse billett, forlot hun mer enn gjerne billettluka for å gi meg en omvisning. Det var rene engleskolen.

– Der er Abraham og Sara besøkt av tre engler.  Der en Jesus-engel. Der Fader-engelen. Der Den hellige ånd, sa hun mens hun pekte for å hjelpe sin ikke-engang-julaften-protestantiske englenovise.

– Les kirken som en bok, formante Jana.

– Du starter med den nederste raden til høyre. Deretter snur du deg 180 grader og studerer motivene på venstre side av rommet. Så ser du frem mot alteret, og til slutt bakover mot inngangen, forklarte hun videre, og la til at samme metode fungerer i alle greskortodokse kirkebygg.

Jeg hadde nå sett kun én av de mange rekkene av malerier i det gamle gudshuset. Nå skulle jeg altså gjenta prosedyren, igjen og igjen, helt til jeg nådde taket.

Skal jeg være helt ærlig, gled blikket nokså kjapt over de siste radene. Bibelhistorien og jeg har aldri vært bestevenner. Det var vakkert, imponerende. Men de fleste kapitlene forble gåter for meg. Kanskje var det meningen?

– Det er 300 bilder her i kirka. Og samtlige har fire–fem ulike forklaringer, trøstet Jana.

Byen Ohrid

Nå var ikke Ohrid bare kirker og severdigheter. Selve byen var i seg selv et fint syn, spesielt i strøket nedenfor den digre Sveta Sofija-kirka (ifølge Store norske leksikon er den et av de beste eksemplene på bysantiske veggmalerier).

Smale gater. Kjellermurer av runde steiner. Hvite murvegger med trehjørner og brune vinduskarmer i tyrkisk stil. Blomsterkasser og teglsteinsmøner som bølget som kjølvannet til en robåt.

Nede i gamlebyen var også de andre turistene. Det var noen av dem. «Alle» som ferierer i Makedonia, reiser liksom innom Ohrid.

Men så var det det, da. Makedonia er ikke Italia. Det er ikke engang Albania. Under en million utlendinger finner veien til Balkan-landet i året, i Ohrid er antallet årlige turister rundt 180.000.

Det gjorde det lett å finne sjarmen i de gamle smugene. Nå utenfor den søreuropeiske fellesferien var det til og med en smal sak å finne et bord på restaurant midt i hovedgata.

Les også om et helt fantastisk vaskeri noen få mil mot øst!

Klosteret ved sjøen

En reise til Ohrid handler likevel ikke bare om selve byen. Også innsjøen fortjente et besøk. Den er tross alt kanskje hovedtrekkplasteret for de mange makedonerne som legger ferien dit.

Ved Trpeica stoppet jeg en liten strand. Vannet var fortsatt kaldt. Ohrid er en karstsjø. Skjulte ganger bringer vannet mange mil under bakken – under hele åser – og sammen med dybden, opptil 288 meter, gjorde det at vannet slettes ikke holdt middelhavstemperatur.

Heldigvis var uansett ikke strandlivet mitt mål for reisen.

Jeg ville til klosteret Sveti Naum, en drøy 200-meter nord for grenseovergangen mot Albania. Historien til klosteret går helt tilbake til år 905, og en gang må det ha vært mektig. Størrelsen var i hvert fall imponerende, og det samme var veggene, dekorert fra ende til annen av fresker.

Uten noen teologidoktor til å forklare hva jeg så, var jeg henvist til meg selv. Utsmykkingen her var nyere, men den rundt 300 år gamle ikonostasen med et fantastisk trekors på toppen var et syn for guder – og munker – likevel.

I dag var det bare én munk som bodde her. Til gjengjeld er det avsidesliggende klosteret en av Makedonias største turistattraksjoner, i tillegg til at deler er omgjort til hotell ^(*).

En robåt på innsjøen

Når Sveti Naum er et yndet dagsturmål, er det ikke bare klosteret som trekker. Også parken rundt er en attraksjon.

Ved parkens lille innsjø traff jeg Nikola Pavleski, som tok meg med på tur i robåten sin.

– 45 underjordiske kilder gir vann til denne lille sjøen. 30 av dem under vann, og 15 renner inn fra sida, fortalte Nikola.

Det var fuglesang og grønt løvverk, og blå sommerfugler som flagret i lufta. Noen steder kunne jeg se sanden på bunnen bruse over en av 30 kildene. Likevel var det tydelig at andre turister hadde syntes den våte lunga var enda mer magisk enn jeg:

– En japaner har blitt med meg på båtturen 89 ganger på fire år. Og en gang rodde jeg en danske rundt sjøen ni ganger på én dag, sa Nikola.

Hele Ohrid var herlig. Men kanskje hadde han rett. Kanskje var dette det aller fineste stedet. I hele Makedonia, hele Balkan, hele verden. I hvert fall akkurat der og da.

Lik Det vonde liv på Facebook!

^(*) Lenken går til Booking.com, som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler, blir uansett den samme. Du kan lese mer om dette samarbeidet her.