REISE TIL: RECICA, MAKEDONIA
Vi har vasket klær lenge før vaskemaskiner og tørketromler. Vi har vasket i baljer og langs elvebredder, og i mange gamlebyer nedover i Europa kan du fortsatt finne steinkarene til det gamle vaskeriet.
I Bolsena så Tone til og med en eldre dame som tok klesvasken der.
Men aldri hverken før eller senere har jeg sett et så stilig vaskeri som det Zoran Stavreski drev i Recica, et par mil nordøst for Makedonias fremste turistmål, Ohrid.
Naturens vaskeri
Her, midt i skauen like før den smale asfaltstripa stoppet, sjefet 51-åringen over et helautomatisk vaskeri som aldri vil stoppe så lenge bekkevannet renner:
Et stryk ble ledet gjennom en uthulet stamme og ned i to enorme, runde stamper av stokker. Der sørget naturkreftene selv for å virvle vannet – og tøyet – rundt og rundt.
Helt av seg selv. Helt uten gnukking og gniing.
Alt du måtte gjøre, var å kaste skittentøyet i en av stampene, og vips: Runde for runde ble skitt og svette skylt av plaggene.
– Minifabrikk, gliste Zoran og tok en klunk fra flaska. Den inneholdt ikke vann.
Han hadde ingen kunder da guiden Nikola Pavleski viste meg vidunderet, men det gjorde ikke noe. Til å være vaskerigeneral var Zorans pikétrøye ualminnelig moden for vask.
Her finner du alle mine innlegg om landene på Balkan.
Recica og vaskeriene
Hvis jeg hadde skittentøy (eller pledd fra Ohrid, som er det landsbyen visstnok vasker mest av), hadde jeg ikke vært i tvil.
Jeg ville ha vasket dem hos Zoran. Om ikke annet for å kunne smittes av hans brede glis av svarte og hvite tangenter.
Men jeg ville også hatt flere å velge mellom. Navnet Recica betyr «liten elv». Og selv om den knappest kan kalles en landsby – de få husene ligger spredt som blåbær i høy lyng – har den makedonske landsbyen ikke bare ett men to sommervaskerier.
De dukker visstnok opp i skriftlige kilder allerede i fra 1516.
– Jeg har jobbet her siden jeg ble født. Og familien min har drevet det så lenge jeg kjenner til, fortalte Zoran.
Og etter deg?
– Vi er en stor familie. Noen vil ta over. Det er jeg sikker på, mente han.
Les også om Ohrid, Makedonias fremste reisemål!
Et bad? Hvorfor ikke
Sjansen for det skal ikke jeg si noe om. Han fikk i hvert fall en betalende kunde mens NIkola og jeg nøt sola og sommervarmen på skoglysningen hans.
Det ga 150 denar (cirka 23 kroner) til Zorans taske.
Da teppene var rene, fisket han dem opp med båtshaka lagd av en kvist med to greiner, slang dem over i en trillebår og over snorene for å tørke.
Så mente han at sommervarmen tvang fram en dose personlig hygiene.
Han hentet en blå plastbøtte fra rønna der han også hadde en brisk, fylte den med vann, og tok en kjapp kattevask.
– Gå bort dit og ha kameraet klart, befalte han glisende.
Så stilte han seg opp, tok springfart og sats, og jumpet uti den store trestampen så spruten sto – med gummipælene, den avklippa buksa og den fortsatt våte pikétrøya på.
– Ahh, herlig, ropte han da han atter var tilbake i det tørre element.
– Vil du prøve?
Liker du litt annerledes reisehistorier? Lik Det vonde liv på Facebook!
