REISE TIL: ZERMATT, SVEITS

Fjell var ingen mangelvare i Zermatt. Kjempeliene lå som en 330 graders vifte rundt den sveitsiske alpebyen. Lier der høydemetrene dro inn melkesyre, og gress og grantrær måtte bite røttene i jorda for å holde seg oppe.

Over liene ventet bergene. Pyramider, kjegler og sagtannvegger av blågrått. Breithorn-breen som en lue av snø. Og over dem alle raget Matterhorn. Toblerone-fjellet. Selve grunnen til at fjellbondelandsbyen Zermatt ble en magnet for turistene allerede den gang turister hadde adelstitler og hatteesker i bagasjen.

Sveitsiske monstermaster

Den gang kløyv turistene opp fjellene til fots – med mindre de tok toget til Gornergrat, da. Ellers lå fjellene som de alltid hadde ligget. Med beitemarker så lenge sauene og kyrne kunne trives, og med lyng og stein og sva blankskrubbet av breene lenger oppe.

I dag er Zermatt et skisted. Et av Sveits’ fremste. Og turistene kjører gondolbane opp liene.

Jeg skjønner at det er et framskritt. Men for oss som ville gå fjellturer, bød det på hodebry.

I Norge lagde vi baluba da Statnett ville legge kraftlinjer i Hardanger. Vi kalte dem monstermaster. I mine øyne var gondolmastene i Zermatt like skjemmende. Betongfundamenter, ståltårn og stålvaiere gjør noe med naturopplevelsen.

For ikke å snakke om følelsen. Tilfredsstillelsen ved å slite seg opp nok en bratte, i et falmet håp om at ikke nok en stigning skal åpenbare seg litt lenger framme; hvor blir den av når gondollass etter gondollass med japanere passerer over hodet ditt med selfiestenger og colgatesmil?

Vi ville finne en fjelltur som ikke sveitsisk ingeniørkunst hadde forkludret. Hvor Alpene fikk være Alpene uten å bidra til Sveits’ BNP.

Heldigvis fant vi den. (Flere tips til fjellturer rundt Zermatt følger nederst i innlegget.)

Stigningen fra Zermatt

Det startet som det måtte. Stia opp fra Zermatt viste ingen nåde. Alpebyen ble et lappeteppe av tak før vi hadde rukket å tenke. I noen hundre meter fikk vi hvile mens vi krysset et beite som hang i lia. Så ble det brattere.

Granskogen sto som en blendingsgardin mot dalen der vi fulgte kløvstias steinslynger. Ved Restaurant Edelweiss på Alterhaupt åpnet den seg. Zermatt lå som et flyfoto, 333 høydemetre nærmere dusjen og sofaen.

Nå åpnet de sveitsiske Alpene seg. Dalen ble en motorvei, uten trestammer som presset på intimsonen, uten stigninger som kommanderte melkesyra fram fra reservelageret.

Vann som rislet i bekken. Fjelluft så ren som nytt sengetøy. Ved Trift Bergstauhaus var det tid for å unne seg noe. Fjellstua var siste sted for en pils med hank før fjelltoppen. Og sola insisterte. Den bød på solvegg og varme. Og herfra reiste fjellene seg. Sveitserfrancene i lomma ville bare være ballast, det var best å dumpe dem.

Fotturen til Mettelhorn

Væskebalansen var som den skulle. Melkesyra var presset tilbake. Det var som en fjellfører ville gjort det (tror jeg). For nå skulle kreftene igjen testes.

Vi fikk Wisshorn (2936 m.o.h.) til høyre for oss. I vest raget Ponte de Zinai (3790), Ober Gabelhorn (4073) og Zinalrothorn (4221). Hadde vi tatt til venstre ved Trift, kunne vi fulgt sti mot signalrødhornet. Kanskje. Nettkartet på turistkontorsida viste sti, papirkartet fra sportsbutikken i Zermatt åpnet for mer tvil.

Nå var vi oppe i Alpene for alvor. Klippene til venstre for oss het Böse Tschuggen – onde klipper – og så fikk vi snø under fjellstøvlene. Snø som bar. Snø som ga etter under sålene så hele leggen gikk nedi. Perler som smeltet mot støvelkanten. Det kjentes som en seier da vi endelig hadde sveitsisk granitt under føttene igjen.

Da hvitfargen igjen blendet oss, var snøen fastere. Isbreen under Platthorn og Mettelhorn lå i skyggen, og sporet krysset som en strek oppover skråningen, uten avgrunner der hvor en pustepause hadde gitt tyngdekraften lillefingeren.

Belønningen kom på toppen. Hele verden videt seg ut. Stup og tinder og breer tegnet sikksakkmønstre i lag på lag: Dent d’Hérens, Matterhorn, Klein Matterhorn, Breithorn, Liskamm og Monte Rosa/Dufourspitze dannet horisonten.

Vi holdt venstre før nedstigninga så vi smøg oss under Wisshorn (2988 m.o.h.) og gikk i serpentiner ned mot skauen og byen og dusjen og sofaen og hver vår svært velfortjente øl.

Flere fjellturer ved Zermatt

Mettelhorn er langt fra den eneste fjellturen du kan gå fra Zermatt. Hele området rundt byen er jo fjell og, takket være turistene som har strømmet til dalen i 150 år, fotturruter.

Alpene uten gnagsår? Les om Dolomittene med bil!

Opp til Matterhorn

Matterhorn (4478 m.o.h.) er selve klassikeren. Du kan ikke reise til Zermatt uten å drømme om den steile kjeglen av snø og stein. Da briten Edward Whymper besteg fjellet som førstemann 14. juli 1865, kostet turen livet til fire av de sju i følget.

Dronning Victoria vurderte da å forby briter fra å prøve seg på fjellet igjen, men besinnet seg. I dag kommer flere tusen mennesker seg seg opp Matterhorn. Men det koster. I fjor krevde fjelltoppen minst 10 liv, og turistkontoret anbefaler å ta turen sammen med en lokal guide.

Hvis du likevel vil prøve deg, kan du overnatte i Hörnlihütte like før klyvingen starter, og begynne selve oppstigningen før hanen galer neste morgen.

5-Seenweg

Til Mettelhorn fikk vi nyte naturen nesten alene. Det var det bare å glemme på 5-Seenweg – fem sjøer-turen fra toppen av Blauherd-banen. Populariteten var lett å forstå. Tre av sjøene bød tross alt på et motiv som gjør deg til kongen av ferieskryt: Matterhorn som reflekterte i vannet.

Klikk her for flere tips til flotte fjellturer!

Breithorn

Siden kabelbanen tar deg helt opp til Klein Matterhorn på 3883 meter og Breithorn ikke krever klatring, er Breithorn (4164 m.o.h.) regnet som en av lettvintmåtene for å komme seg opp på en 4000-meter. Nå hadde jeg gått i slik høyde før – med en høydesyke som skar i hodet – så jeg besinnet meg.

Alle turfakta er hentet fra Zermatts glimrende turistsider, hvor du også finner tips til mange andre fjellturer i området.

Lik Det vonde liv på Facebook!