REISE TIL: TRIESTE, ITALIA

Det er ikke rart forfattere som James Joyce og Italo Svevo valgte seg Trieste. Byen har ingenting. Den har gode gryter og trivelige folk, men uansett hvor hardt habsburgerne prøvde, klarte de aldri å lage noe som frister deg til å bli turist.

Her kunne de jobbe. Eller drikke seg fulle. Eventuelt kunne de sikkert gjøre begge deler.

Trolig er det siste nærmest sannheten. Historien forteller i hvert fall at James Joyce tenkte ut deler av mursteinsromanen «Ulysses» over et glass rosolio-likør på stamkonditoriet Caffè Pasticceria Pirona, et jugendkunstverk i lommeformat hvor kun gulvet er skiftet siden Joyce drakk sine rosenblader.

Kaffehovedstaden Trieste

Om verdenskjente forfattere frekventerer byen i dag, holder de godt på hemmeligheten. Det Trieste derimot fortsatt er, er Italias kaffehovedstad.

Trieste har ikke bare Middelhavets største kaffehavn. Den kan også skilte med både kaffeuniversitet, årlig kaffemesse og to store kaffehus i Illy og Hausbrandt. I tillegg har byen en rekke torrefazzioni, mikrobrennerier, noen av dem så små at de kun forsyner én kafé med svartbrente bønner.

Jeg lot rosolio-likøren være. Prosecco-en også, enda den musserende vinen er oppkalt etter nabolandsbyen med samme navn. (Som for ordens skyld ligger mange mil øst for dagens vinområder.)

I stedet mesket jeg meg i byens espresso. Stående langs baren i noen av Italias – og verdens – vakreste kaffebarer.

• Den digre jugendsalen med mahognyvegger og marmorbord på Caffè San Marco.
• Antico Caffè Torinese, der edeltreinteriøret fra 1915 skal minne om et transatlantisk skip, og lysekronen er omtrent like kompleks som en kronjuvel.
• Den tidligere nevnte Caffè Pasticceria Pirona, og…
• …elegante Caffè degli Specchi med uteservering på Piazza Unità d’Italia og historie helt tilbake til 1839.

Les mer om kaffe-reising her!

Triestes navn på kaffe

Så sterk er kaffekulturen at triestinerne har sine egne navn på de kjente kaffedrikkene:

Bestiller du en cappuccino, får du servert det som vanligvis kalles macchiato. Caffè in B er en espresso servert i et lite glass. En espresso med en dråpe melkeskum kalles Goccia in B.

Enda verre blir det når du ønsker enda mer melk i kaffen. For å bestille en caffè latte, skal du be om en macchiato. Og for å få en cappuccino? I Trieste heter den caffè latte.

Forvirret? Høyst sannsynlig.

Det uitalienske Italia

Så er da også hele Trieste litt forvirrende. For å vende tilbake til notatboka, som med sine underlige passasjer var den som vekket inspirasjonen til å skrive dette innlegget i det hele tatt:

Trieste skulle aldri ha vært italiensk. Geografisk er det bare tull. Provinsen er det ytterste på prislappen som dingler ut fra toppen av støvelen, en smal liten stripe på utsida av Slovenia.

I forstedene snakker de slovensk også. Avisa på kafébordet i Prosecco var slovensk. På veiskiltet var begge navnene like store: «Prosecco – Prosek».

I selve Trieste rådde italienerne skiltene. Kanskje fordi italienere har lyst til å bo overalt hvor det er kyst og sol og fisk i vannet. Og hvor du kan spise cornetto og cappuccino – i denne byen må du altså be om caffè latte – til frokost.

Ikke vet jeg. Det eneste jeg vet er at Trieste stikker ut som en hale fra resten av Italia. Og at byen tilhørte habsburgerne, senere Østerrike, fra 1381 og ikke ble italiensk før 1918. Etter andre verdenskrig var Trieste faktisk en uavhengig bystat i sju år, fram til 1954. (Avtalen ble ikke formelt undertegnet før i 1975.)

Byferie i Nord-Italia?

Les om Modena || Bologna || Ferrara

Triestes Zzzeverdigheter

Notatboka er i det hele tatt unisont ambivalent. Til tross for at jeg egentlig elsket Trieste.

På grunn av kafeene – bakeriet Pasticceria La Bomboniera er like overdådig som kaffebarene ovenfor – og restaurantene (nedenfor). Men også fordi byen var så befriende fri for severdigheter jeg «måtte» se.

Canal Grande var en liten blindtarm som minner mer om Pollen i Arendal enn navnebroren i Venezia. Castello di San Giusto hadde, til tross for sin lange historie, like annet å by på enn storslått utsikt over takene og havnekranene – samt rosevinduet og mosaikkene i Cattedrale di San Giusto Martire på veien opp. Trikken «El tram de Opcina» var herlig gammeldags der den skranglet seg bratt oppover, men er nå satt ut av drift etter en ulykke. Arco di Riccardo var vakker nok, men neppe noe å legge opp dagen etter med mindre du skal skrive hovedfag om romerske byporter.

Bortsett fra det fascinerende monumentet over stormannsgalskapen til den tragiske erkehertug Maximilian av Habsburg, Castello di Miramare et stykke utenfor byen, var det i det hele tatt bare å ta seg fri.

Her kunne jeg sippe i meg nok en kaffe før jeg tok en tur ut på Molo Audace og kjente boravinden røske i luggen. Eller hilse på bronsestatuen av James Joyce langs Canal Grande, eller se jugendkolossene rundt Piazza Unita d’Italia hvor likene til Franz Ferdinand og kona Sophie ble skipet i land etter de fatale skuddene i Sarajevo. Før jeg tok nok en kaffe. Eller gikk for å spise.

Se flere reisetips i Nord-Italia!

Trieste for ganen

Restaurantene i Trieste var nemlig en opplevelse. Ikke bare på grunn av maten, som var framifrå. Men også fordi få byer med 200.000 innbyggere kan skilte med så mange stilige spisesteder.

Som Buffet da Pepi, et hull-i-veggen-sted hvor svinekjøttdampen fylte rommet og sennepen sto i femliters krukker. Eller Antica Hostaria da Libero, hvor treveggene nesten var dekket av nips og menyen blandet Italia, Slovenia og Østerrike i en herlig miks.

Eller en av byens tre restauranter i Michelin-guiden. Ikke at jeg tok meg råd, selvfølgelig. Men hvem vet. Neste gang har jeg kanskje vunnet i Lotto.