REISE TIL: FERRARA, ITALIA
Ferrara presenterte seg umiddelbart. Bymuren lå kloss inntil parkeringsplassen, og mysteriet av smale gatestubber omsluttet oss så snart vi trådte innenfor porten.
Vi var sent ute, Ravennas mosaikkmagi hadde slukt nesten hele dagen. Kvelden var ubønnhørlig på vei. Blåfargen på himmelen hadde begynt å isne, og husene langs smugene var i ferd med å skifte farge fra mursteinsrød til nattsvart mulm.
Tapet ved å få førsteinntrykket i tussmørke, føltes til å leve med. Vi kom fra en av Italias mest fantastiske kunstbyer, og Ferrara kunne da umulig matche den?
Les mer om Ravennas mosaikker her!
Middelalderens Ferrara
Det var kanskje sant. Men der vi vandret gjennom myriaden av bilfrie smug i Ferraras søndre bydel, steg provinshovedstaden likevel fram som et velvalgt stopp på ferien.
Her var middelalderen nær. Og byens beliggenhet inneklemt mellom berømte naboer som Venezia, Bologna, Ravenna og Verona, sørget for at strømmen av andre turister var tilsvarende langt unna.
Da Piazza Trento–Trieste plutselig dukket opp der framme, sammen med sideveggen og det halvferdige tårnet på katedralen, ble gata likevel full av folk. Det skyldtes Ferraras årlige julemarked, med kunsthåndverk og delikatesser – og grønnsakshandlere(!) – i boder foran sørveggens Loggia dei Mercanti, som har huset butikker helt siden middelalderen som et slags bevis på at kommers og katolisisme alltid har stått hverandre nær.
Rundt hjørnet lå Piazza della Cattedrale, og det var en italiensk piazza god som noen. Cattedrale di San Giorgio ruvet over den, med sin underlig vakre fasade av gotiske buer, søyler og skulpturer over en streng men elegant romansk bunn – nok et resultat av at Sør-Europas kirker gjerne har tatt hundrevis av år å bygge.
Tvers over plassen lå rådhuset, Palazzo Municipale. Med våpenskjold under vinduene, kreneleringer rundt taket og forsvarstårn så det like middelaldersk ut som byggeåret 1245 lovet – skumringsskyggene gjorde ingenting for å lette inntrykket av å være midt i en ridderfortelling.
Este-familiens tilfluktssted
Smugene og piazzaene var likevel bare en forsmak på Ferraras følelse av å ha reist tilbake til tida med sverd og rustninger. Drøye 100 meter nord for katedralplassen ruvet byens største severdighet: Castello Estense.
Med sine kraftige tårn som stakk rett opp fra vannet i vollgraven, vindebroer og raveliner var den en anomalitet i en moderne by: Et uinntakelig festningsverk midt inne blant byens handel og vandel.
De ruvende, kveldsmørke murene så omtrent like dystre ut som borgens forhistorie: I 1385 gjorde ferrareserne opprør mot Este-familiens skatter. Familiens rådgiver Tommaso da Tortona ble sendt ut for å mekle – og ble brutalt drept av mobben.
Da innså Nicolò d’Este at noe måtte gjøres. Ikke at byen skulle bli demokrati, men at han trengte beskyttelse. Den voldsomme borgen ble bygd som et tilfluktssted i urolige tider. I det daglige fortsatte Este-familien å bo i det mer innbydende palasset nær duomoen, helt til pave Klemens VIII erobret byen med makt i 1598.
Nå var skumringen blitt til natt. Byens best skjulte attraksjon måtte vente til neste morgen.
Renessansebyen Ferrara
Fra vinduet i det billige Alloggio Cavour så vi rett over på Ferraras skjeve tårn, San Benedetto, og hovedgrunnen til at Po-byen er på UNESCOs verdensarvliste: Addizione Erculea.
Det dystre Castello Estense har nemlig ikke alltid ligget midt i byen. Før 1492 lå det i utkanten, langs bymuren, men da innså Este-herskeren Ercole at byen var blitt for trang. Han beordret en utvidelse.
Arkitekten Biagio Rossetti sørget for at den nye bydelen ble utformet helt etter renessansen prinsipper – på en unikt harmonisk måte som i stedet for å framheve enkeltbygninger skulle framelske harmoni.
Dessverre var gårsdagens solskinn forvandlet til kald novemberdis og skyer. Formålsløs vandring fristet derfor lite.
Etter en kort rusletur i den «nye» bydelen så vi katedralen innvendig, før vi på ny bega oss inn i middelalderens labyrinter.
Hele perlerekka av byer: Les om bilferien vår i Emilia-Romagna!
Klostret med ringeklokka
Nesten helt sørøst i gamlebyen, så perifert at det fram til 1451 lå utenfor bymuren, lå Sant’Antonio in Polesine-klosteret, Ferraras og trolig en av Nord-Italias best bevarte hemmeligheter.
Porten var stengt, men ringeklokka virket. Etter et minutt slapp en kortvokst nonne oss inn og ledet oss inn til klosterets høydepunkt: De tre kapellene i enden av kirkeskipet, to av dem freskemalt av Giotto-skolen i årene fram til 1320 – skjøre men livfulle motiver fra Jesu’ liv, i en gotisk-renessanse-miks av forgylte glorier og naturtro ansikter.
Søsteren med nøkkelknippet snakket som en foss, på italiensk, med så stor stolthet som om det var Det sixtinske kapell hun viste oss.
Det var det ikke. Men opplevelsen av å se en italiensk førrenessanse-skatt innenfor en ringeklokke, ga nok et argument for at Ferrara er verdt et besøk – selv om de fleste turistene suser forbi.