REISE TIL: PERUGIA, ITALIA
Stakkars de ansatte i Perugias turistkontor. De må ha en av Italias mest frustrerende jobber. Ikke fordi byen deres gir dem så lite å markedsføre, sannheten er snarere den stikk motsatte, men fordi det liksom ikke hjelper.
Perugia havner i bakleksa, som en glemt storby dypt inne i skyggen av Firenze, Siena, Orvieto og – lenger unna – støvellandets utallige andre turistmagneter.
Kunst og middelalder
Perugia sto ikke på lista vår heller, før skjebnen bestemte at Paolo Conte skulle holde konsert under Umbria Jazz. Tidspunktet passet, bestemor (altså min mor) ville bli med og sitte barnevakt, og når din italienske favorittartist har fylt 86, kan du ikke tillate deg å vente på neste anledning.
Da måtte vi vel også se byen?
Det ble, som ventet etter å ha lest oss opp om stedet, en svært fin opplevelse.
Så snart vi kom opp rulletrappa tok Perugias Centro Storico imot oss med alt vi kunne ønske oss av en italiensk by: Deilige middelaldergater, fine piazzaer, storslagne palasser – og noen av Italias minst markedsførte kunstskatter.
Umbrias hovedstad har nemlig mye å skryte av i italiensk kunsthistorie: Byen ga ikke bare kunstnernavnet til renessansemaleren Perugino; den enda mer berømte Rafael var også eleven hans.
Det ga mye å se på en dagstur. Altfor mye, siden gradestokken krøyp nærmere 40 grader. Men en del fikk vi sett. Trange middelaldersmug har heldigvis rikelig med skygge.
Les også om middelalderskatten Gubbio!
På plass i Perugias palass
Å se renessansekunst med en seksåring krever is i magen. Italiensk is. Og heldigvis lå det sikre kilder hevder er Perugias aller beste gelateria, Mastro Cianuri, perfekt plassert: på skyggesida (enn så lenge) av Piazza Matteotti, det vil si omtrent midtveis mellom rulletrappa og byens største attraksjon, Palazzo dei Priori.
Palasset regnes som et av Italias aller mest imponerende sivile palasser. Men palass? Det var over et kvartal stort, jo! På begge sider av portalen til Via dei Priori strakk det seg, med severdigheter på begge sider av middelaldergata: Juristenes Sala dei Notori nærmest duomoen, Nobile Collegio della Mercanzia noen meter lenger sør, Collegio del Cambio på sørsida av Priori-gata, og kunstmuseet Galleria Nazionale dell’Umbria i de øverste etasjene i hele sulamitten.
Vi begynte på topp. Pengevekslerlaugets Collegio del Cambio regnes tross alt som Peruginos mesterverk, med et helt rom dekket av fresker. Antikkens guder kikket ned på oss fra taket. Sokrates og den romerske keiser Trajan studerte oss fra veggen ved vinduet, og innover i rommet så vi Jesus, Moses, David, Salomo – hele bøtteballeten.
Det sies at Perugino takket nei til å utsmykke duomoen i Orvieto til fordel for seddeltellerne i Perugia. Akkurat nå var vi svært takknemlige for det.
Sightseeing med en seksåring er litt spesielt. Her kan du lese om hvordan det foregår.
Én euro ekstra ga oss også tilgang til kjøpmannslaugets sal Nobile Collegio della Mercanzia. Johanne (6) virket ennå ikke å ha gått overstadig lei, så hva ventet vi på?
Den største utfordringen var å finne salen, som gjemte seg bak en anonym dør som attpåtil var stengt i påvente av vaktas handlerunde. Men da vi til slutt ble sluppet inn, var den ulik det meste annet: Dunkelt opplyst og med vegg og takhvelving dekket av identiske trefliser i dyp brunfarge, med relieffer av de fire kardinaldydene høyt over forsamlingen.
Dyd, pryd, ute i gata stakk sola som spyd. Orket vi én severdighet til? Vi trodde det, og duomoen lå jo rett nedi gata. Duomen var ikke dum (haha). Etter prioripalasset var den likevel en parentes, nå trengte vi forfriskninger!
Lys og mørke i Perugia
Middelalderens Perugia skal ha vært grusomt. Peruginerne var de mest krigerske i hele Italia, ifølge historikeren Sismondi. Og samme mann skriver at Via dei Priori var som en karmosinelv om natta når blodet fra vendettaene rant nedover fra corsoen.
Mørke smug var det fortsatt nok av i bakkene vest for sentrum. Trange, bratte, med tilsynelatende evig skygge. Men grusomt? Slettes ikke.
Etter en kjølende spritz på Piazza Danti bak katedralen – skiltene mot den antikke brønnen Pozzo Etrusci og San Severo-kirka med et Rafael-maleri klarte ikke å lokke oss – bega vi oss inn nedover i smugverdenen.
Det ble en kamp mellom fornuft og følelser. Følelsene trakk mot Oratorio di San Bernardino, men fornuften vant. Det du går ned, må du også gå opp. I sommerens hetebølge var det helt uaktuelt.
Vi satte oss på Testone for å spise byens beste torta al testo. Deretter stakk vi hodet innom elegante Pasticceria Sandri før vi bestemte at nok var nok.
Den berømte middelalderakvedukten lå for høyt oppe. Trappene ned fra Porta Sole det samme. Og den ifølge Rough Guide vidunderlige kirka San Pietro? Så langt orket vi ikke engang tanken på å gå.
Nå skulle det bades i bassenget på Borgo Torale!
Om kvelden dro Tone og jeg tilbake for Paolo Conte-konserten. De smale gatene var fulle av folk. Musikk strømmet ut fra bakgårdene. Og langs muren utenfor det som engang var borgen Rocca Paolina serverte en popup-bar negroni med isbiter. Og kvelden var pastellfarget og sval.
Der og da tenkte jeg at Perugia godt kan få et gjensyn i en mildere årstid. Men jeg vet ikke. Italia er full av fantastiske byer. Det spørs vel hva Umbria Jazz setter på programmet senere.
Praktiske reisetips til Perugia følger nedenfor bildet og kartet.
Les også om Cortona rett over grensa mot Toscana!
Busstasjonen og jernbanestasjonen til private Umbria Mobilità ligger rett nedenfor Rocca Paolina og gamlebyen. Trenitalias stasjon Fontivegge ligger et godt stykke lenger sør. Med bil er det definitivt best å gjøre som vi gjorde: Ta av motorveien ved avkjørselen Madonna Alta og parker gratis på den enorme p-plassen Porta Nova. Derfra går den Jon Blund-aktige Minimetrò sakte men sikkert opp til Centro Storico omtrent hvert andre minutt.
Det er flyplass i Perugia, men for de fleste vil trolig Pisa eller Roma være det mest nærliggende å fly til.
Er planen å utforske mer av Umbria, bør du etter min mening gjøre som oss: Bo utenfor byen og besøk den på en lang dagstur. Dermed slipper du å ta minimetrò hver gang du skal på utflukt. (Centro Storico er stengt for trafikk.)
Når det er sagt har Perugia definitivt nok å se for et par dagers overnatting, så du kan nyte restaurantene til fulle og se solnedgangen fra Porta Sole. I så fall er mitt tips å gå all in og bo i Centro Storico. Søk deg fram til ditt valg på Booking.com*.
Byens største attraksjon er definitivt Palazzo dei Priori med Collegio del Cambio som kronjuvelen. Uten en seksåring på slep ville jeg også ha fått med meg Galleria Nazionale dell’Umbria med blant annet verker av Perugino og Pinturicchio.
Nyt også den deilige middelalderfølelsen i sentrum, rundt Via dei Priori og Via della Gabbia før du setter kursen opp mot akvedukten for det klassiske Perugia-bildet og utsikten fra trappene ned fra Porta Sole. (De sistnevnte har jeg kun sett på bilder, men de ser fantastiske ut.)
San Pietro var også svært høyt på vår liste. Den ligger et stykke sørøst for gamlebyen, så i vår varme måtte den utgå. I litt bedre temperatur (se neste punkt) hadde den helt klart vært på lista.
Vår og høst, uten tvil. Umbria ligger midt i Italia og kan bli smellvarmt om sommeren. Vinteren kan bli kald. Mai og september er altså førstevalget, med april, juni og oktober som reservemåneder. Umbria Jazz er i juli hvert år, og er eneste grunn til å trosse varmen og velge sommeren.
Perugia ligger nesten midt i smørøyet for å utforske Umbria, en av Italias mest undervurderte regioner. Assisi ligger nærmest og er mest kjent, men videre sørover kommer du til Trevi, Spoleto, Spello … og mot nord ligger Gubbio. Med andre ord: Her er det bare å velge og vrake!
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.