REISE TIL: GUBBIO, ITALIA
I de fleste middagsselskaper vil ingen ha hørt om Gubbio. For Tone hadde byen vært en reisedrøm i årevis, en forjettet middelalderby dypt inne i de dype nord-umbriske daler, allment kjent som den fineste i hele Umbria.
Det var det første stoppet vi bestemte oss for på reiseruta da tilfeldighetene trakk oss til Perugia-regionen nå i sommer.
Jeg hadde riktignok vært der før, men det var på en heseblesende turbotur fra nord til tå i Italia – jeg stoppet innom både San Marino og Urbino på samme dag før jeg overnattet i Assisi. Så jeg husket ingenting. Selv filmrullen hadde jeg mistet, lenge før jeg fikk framkalt den.
Byen som klatrer
Gubbio føltes altså like ny for meg som for Tone. Og førsteinntrykket bare hevet forventningene. Wow!
Bak et romersk teater steg byen opp fra gressletta som en sandrosa trapp i lia under Monte Ingino. Og midt i byen ruvet Palazzo dei Consoli, med krenelerte murer, høye buevinduer og tårn på toppen.
Det var et syn for guder, over en times kjøring fra turistenes allfarvei. Og nå var byen vår.
Parkeringsplassen lå kloss innenfor bymuren, derfra ledet en passasje inn til centro storico. Og det første vi så da vi møtte Via Cavour, var den nydelige Via Toschi Mosca.
Hurra!
Les også om Umbrias hovedstad Perugia!
En kort historie om Gubbio
Gubbio har vært en by helt siden bronsealderen og umbrerne, Italias eldste folkeslag ifølge Plinius den eldre. De kalte byen sin for Ikuvium. Da romerne erobret åssidebyen i det andre århundre f.Kr., ble den til Iguvium.
Størrelsen på amfiteateret forteller sitt tydelige språk. Iguvium var en nokså viktig by i Romerriket.
Enda mektigere ble byen i middelalderen, da Gubbio for eksempel skal ha sendt hele 1000 menn til det første korstoget i år 1096–99. Både katedralen, Palazzo dei Consoli og Palazzo della Podestà ble ferdigstilt lenge før renessansen.
Den første severdigheten vi kom til vitnet om én av grunnene til byens rikdom: Saueull. Under buegangen foran 1300-tallsbygningen Loggia dei Tiratori ble ullen hengt opp for å tørke og krympe jevnt i skyggen. I dag var ull byttet ut med gammelt krimskrams, av andre kalt antikviteter.
Jeg så imidlertid ingenting til det som ble Gubbios spesialitet utover i renessansen, den alt annet enn minimalistisk dekorete majolika-keramikken.
På den tida var Gubbio under Urbinos herredømme, og i en skikkelig oppgangstid som blant annet resulterte i Palazzo Ducale. Men da pavestaten tok over i 1631, startet nedturen – som sikkert har gjort sitt for å bevare byen så intenst gammeldags og fotovennlig som den er.
En gåtur rundt Gubbio
Mens Johanne og bestemor sjekket ut antikvitetsmarkedet – og gullfiskene i parken mot kirka San Francesco – benyttet Tone og jeg anledningen til å utforske Gubbios gater.
Det var en interessant øvelse i 37–38 grader. Gubbio er jo en by som klatrer. Sett nedenfra mens vi besteg Via Piccardi, minnet den om en trapp opp mot Palazzo dei Consoli. Fra den vinkelen var alle husene høye. Da vi snudde oss på toppen, var inntrykket et helt annet. Der oppe fra så den lavbygd ut, og langt fra like imponerende.
Smågatene var like fullt pene som i noen italiensk by – nesten ensfargede i byens krysning av sand- og rosafarge. Selv suvenirsjappene så mer nedtonede ut.
Da vi kom ned igjen til den inntørkede Campignano-elva, var vi likevel forsynt. Det var varmt! Nå fristet freskene i San Francesco – gotiske kirker er jo alltid svale.
Les også om flotte Cortona en drøy time vestover!
Turist på ekte
En gudstjeneste satte stopper for det, dermed ble neste punkt på programmet en skikkelig småbarnsforeldre-på-sightseeing-greie: Vi tok turisttoget.
Med hjul og motor var rutealternativene gjennom sentrum langt mer begrenset enn til fots. Byen var jo planlagt på samme måte som de fleste andre italienske middelalderbyer: Tilsynelatende omtrent uten en plan. Og i hvert fall ikke med motorferdsel i tankene.
Turen sørget uansett for at hele familien fikk med seg Via Consoli og prioripalasset, i tillegg til monumentet av Frans av Assisi som temmer ulven i Gubbio.
Sistnevnte falt absolutt i Johannes smak, mens vi voksne kunne nyte skygge, luftsirkulasjon og en bedagelig måte å bevege seg rundt i byen. (Men er toget anbefalt for folk uten barn? Nei.)
Les mer om sightseeing med en 6-åring her!
En helt spesiell gondoltur
Etter lunsj på den fantastiske restauranten Taverna del Lupo skulle vi likevel toppe toget med god margin – samtidig som vi sjekket ut min største Gubbio-drøm:
Funivia Colle Eletto like utenfor bymuren gjennom Porta Romana.
Gubbios gondolbane opp mot Basilica di Sant’Ubaldo og Monte Ingino er nemlig noe helt for seg selv. Du svever rett og slett høyt over bakken i et slags forvokst fuglebur.
For Tone, som syntes 300-millionersanlegget Loen Skylift var fryktinngytende, var opplevelsen nærmest definisjonen av begrepet «gruglede seg». For meg, som har hoppet i fritt fall ved Victoriafallene, var det et must.
Da vi endelig sto der, to og to duvende oppover fjellsida i et lite jernbur, føltes den 63 år gamle banen overraskende trygg.
I tillegg tvang turen oss til nok en spasertur gjennom Gubbios gater for å komme til bilen. Selv om byen etter vår mening strengt tatt ikke levde helt opp til ryktet – Siena i Toscana er mye, mye finere enn Gubbio – var det selvfølgelig ren bonus.
Så glad er jeg tross alt ikke i å bade i hotellets svømmebasseng. Selv når gradestokken truer med å bikke 40.