REISE TIL: ORVIETO, ITALIA
Jeg vet ikke hvordan en åpenbaring oppleves, men jeg antar at det er omtrent som å se Orvieto for første gang.
Vi feide nedover A1 da den bare sto der. På toppen av en klippe så høy og loddrett og med så flat topp at den lignet en sokkel. I midten sto den voldsomme katedralen og lyste som en fotolampe i solskinnet.
Det liknet en bymodell i et museum, men det var ikke en modell. Det var den nest største byen i sørvestre Umbria, en by med 21.000 innbyggere, butikker og restauranter. Og den lå bare en drøy halvtimes kjøring unna Bolsena hvor vi skulle ha base.
– Ta bilder, maste jeg på Tone mens vi kjørte nærmere foten av fjellet. Som om jeg måtte mase. Og som om byen ville forsvinne før vi dro tilbake.
For Orvieto var ikke en luftspeiling eller en av fantasiene du tegner opp når du drømmer om å reise til et sted du har lest om. Den var virkelig.
Les også om Civita di Bagnoregio – en landsby med enda mer dramatisk plassering
Orvieto Skyline
Da vi endelig besøkte byen halvannen uke senere, var svigermor Aase med. Det hadde vært mørkt da jeg hentet henne på stasjonen noen dager tidligere, så synet av byen hadde hun bare fått beskrevet.
Nå, da hun faktisk fikk se det, virket det som at hun måtte klamre seg fast til fatningen. Skyer la skygge over byen og åsene, men Orvieto liksom strålte likevel.
Om den faktisk var etruskernes Velzna er omstridt, men Orvieto er uansett en av de eldste byene i Italia. Det skulle bare mangle. De stupbratte klippene står jo som en ringmur rundt bebyggelsen og gjør den tilnærmet uinntakelig. (Den siste som klarte det var ifølge Wikipedia Julius Cæsar.)
For fire vennligsinnede turister fra Norge var det enklere. Vi satte bilen i p-huset søvest for byen og tok heisen opp. (Det går også bilveier opp, og kabelbane fra jernbanestasjonen med p-plass mellom stasjonen og autostradaen.)
Den utrolige katedralen
Så gikk vi strake veien mot duomoen. Katedralen lyste opp i enden av Via del Duomo, og etter hvert som vi nærmet oss, trådte detaljene på fasaden klarere fram: Mosaikkbilder, stukkaturer, søyler, skulpturer og spir i en herlig forening av flere århundrers hang til overdådighet.
Det var et fantastisk syn: Pave Leo XIII mente at domkirkas skjønnhet ville bære den lukt til himmelen på dommens dag, og kunsthistorikeren Jacob Burckhardt har kalt katedralen i Orvieto for «det beste og rikeste polykrome monumentet i verden».
Slike bygg bygger seg ikke selv. Katedralen ble påbegynt i 1290 men siste bronsedør ble ikke satt inn før i 1964 – 680 år senere. Og jeg som en gang tenkte at det tok lang tid å bygge Barcelonas La Sagrada Familia…
Da Orvietos stolthet endelig sto ferdig, hadde 33 arkitekter, 152 skulptører, 68 malere og 90 mosaikkunstnere vært i aksjon. For å lage mosaikken satte man sågar opp en glassovn på byggeplassen(!)
Her kan du lese om flere reisemål i Midt-Italia!
Capella di San Brizio og Freud
Innenfor dørene var uttrykket sobrere, nærmere det opprinnelige romanske. Gigantiske søyler strakk seg opp mot taket, i svart og hvitt som resten av murene. (Du kjøper billett i kontoret på vestsida av plassen.)
Kort sagt var det ingenting som forberedte oss på de to kapellene på hver sin side av alteret.
For Sigmund Freud var Cappella di San Brizio «den beste illustrasjonen av dommedag han noen gang hadde sett», ifølge The Art Newspaper. Freskesyklusen inspirerte til og med en av hans teorier om den menneskelige hjerne.
Freud kunne erindre selv små detaljer fra selve maleriene. Men navnet til kunstneren, Luca Signorelli, var som blåst bort. I stedet erstattet østerrikeren navnet med Boticelli eller Boltraffio. Dette ledet ham til sin såkalte Signorielli Parapraxis, som sier at glemsel gjør at hjernen kan «finne opp» hukommelse.
Noen sånn innsikt ga ikke maleriene oss. Men en opplevelse var de.
Signorellis mesterstykke
Dommens dag dekket alle flater av kapellet minus taket, med et persongalleri og utforming så rikt at det minnet om Det sixtinske kapell. Så sies det også at Michelangelo plukket opp elementer fra Cappella di San Brizio til freskene i Vatikanet.
Forskjellen var at vi slapp alle turistene som skumpet borti oss. Her i katedralen i Orvieto kunne vi, den siste dagen i oktober, nyte renessansekunsten nesten alene.
Den inneholdt detaljer nok til et halvt liv. Her dro krokete dauinger seg opp av gravene, folk flokket seg for å høre «Antikrists preken» – inkludert både Dante, Fra’ Angelico, Cesare Borgia og Luca Signorelli selv. Jaggu dukket ikke elskerinnen hans opp også, malt som en skjøge som tar imot penger.
For Signorelli ble nemlig tida i Orvieto en større suksess kunstnerisk enn personlig. Elskerinnen dumpet ham – noe som inspirerte en rimelig nådeløs hevn: Skjøgebildet er nevnt. Og den samme dama kan ses naken på ryggen til en flyvende djevel til høyre i kapellet – på vei lukt til helvete.
Også de 140 år eldre freskene i kapellet på motsatt side, Cappella del Corporale, var en flott opplevelse.
Her finner du info om priser og åpningstider.
En rundtur i Orvieto
Orvieto var imidlertid mye mer enn «bare» en utrolig katedral. Naturen sørger riktignok for at den ikke er som andre byer – de vokser, Orvieto kan ikke bygge på et rom uten å falle utfor stupet.
Likevel var gatene levende.
Her var skobutikker og klesbutikker, og grønnsaksmarked på Piazza del Popolo hver torsdag og lørdag. Vi turister fikk selvfølgelig også vårt. Vi gikk forbi vinbarer og de lekreste norcineriaer, og et utalls stativer med kjøleskapsmagneter.
Etter en kort stopp i Chiesa di Sant’Andrea ved Piazza della Republicca kom vi til vårt mål: Restauranten La Grotte del Funaro.
En lang trapp ledet ned til et nett av grotter som rommet kjøkken, toaletter, saler og intime tomannsrom. Et par vinduer ga dagslys og utsikt utover avgrunnen.
– Hulene er etruskiske. Du finner liknende grotter under mange av husene her i byen, fortalte servitøren. (Hittil har man oppdaget 1200 slike grotter under byen.)
I den største salen rullet en kokk ut gnocchi, men vi gikk for steinovnsbakt pizza og Orvieto-vin.
Nordvestover fra restauranten kom vi inn i middelaldergatene i Olmo (tidvis en prøvelse med barnevogn), og kirka Chiesa di San Giovenale. Det dunkle skipet var som et museum over 12- og 1300-tallets kirkekunst. Vi kunne blitt der i timevis. Johanne fikk nok etter 10 minutter.
Og under bakken
Vel ute under åpen himmel gikk vi rett forbi grottesystemet Pozzo della Cava og labyrintene i Orvieto Underground. Men under bakken måtte vi.
Valget falt på Pozzo di San Patrizio, eller Sankt Patricks brønn. Ferdigstilt så sent som i 1537 var den slettes ikke så gammel (når du er midt i Italias historiske regioner), men dog: Den 54 meter dype og 13 meter brede brønnen var spektakulær – med to sett vindeltrapper slik at pakkeslene kunne gå opp og ned med vannsekkene uten å kollidere, og 72 store vinduer som ga (ørlite) lys til å hjelpe dem.
Et par kjappe turer innom Via dei Magoni med sin kitsch og duft av røkelse, og treskjæringsbonanzaen i Via Michelangeli senere var det slutt. Bolsena ventet med grøt og nattstell.
Vi hadde fylt en lang dag i Orvieto, men ikke sett i nærheten av alle severdighetene den byr på. Kanskje når vi blir gamle. Eller kanskje før. Byen er definitivt verdt å reise tilbake til.
Lik Det vonde liv på Facebook!
Du finner flere bilder fra Orvieto nedenfor kartet.
