REISE TIL: INNERDALEN, NORGE

Høye forventninger kan være farlige. Og sjelden har forventningene vært høyere enn da jeg endelig skulle besøke Innerdalen i Sunndal. Selv Google-kartet ga klar beskjed: «Innerdalen – Norges vakreste fjelldal», lovet det.

At inngangsporten til dalen var en grusvei i dyp skog med bratte moter, fikk dermed stå sin prøve. Noe vidunderlig vakkert ventet der oppe. Så sa løftet.

Og løftet stemte. Det så jeg med en gang bakken flatet ut og Innerdalsvatna kom til syne over bjørketrærne med Innerdalstårnet (1452 moh.) som en mørk, spiss heksehatt foran geleddet av tinder innover i Trollheimen.

Drømmen om Innerdalstårnet

Enda vakrere ble det på tunet til Renndølsetra, hvor fem tømmerhus tar imot både gjester og Instagram-jegere til et tilnærmet perfekt fotomotiv. Med gress og tyttebær på taket og kafémenyen hengende på klesklyper på tavla utenfor døra til hovedbygget.

Bratt opp bak gresstakene kneiste Innerdalstårnet opp. Den norske tindesportens far, William Cecil Slingsby, gadd ikke engang å bestige tinden – etter hans mening var den altfor symmetrisk til å være fin.

Jeg er likevel ikke alene i min motsatte bedømmelse. Det er nemlig ikke bare «Jul i Blåfjell»-skaperne som har falt for den steilte tinden. Allerede i 1889 kunne DNTs medlemmer lese i årboka at «Dalatårnet er en god kopi av Matterhorns øvre del», mens «Taarnet» seks år senere ble beskrevet som «sjelden vakkert og imponerende».

Så klart det fristet å bestige den! Ifølge Ut.no tar imidlertid tindeturen 7 timer. Det var mer enn jeg hadde.

I tillegg ga redningshelikopteret som sirklet over Skarfjellet rett vestenfor, en påminnelse om Tinde-Norges farer.

– Det hender gjerne to–tre ganger i løpet av sommeren at de må redde noen ned, sa setervert og -eier Eystein Opdøl, som satt i sola bak hovedhuset med en kaffekopp – og akkurat nå kikkerten siktet inn mot helikopteret.

Les også mine tips i stilige Kristiansund!

Å eie Norges vakreste fjelldal

Renndølsetra hadde kun matservering i helgene såpass sent i sesongen. Men Eystein bød på kaffe og stol i solveggen. Så der satt jeg da, med selveste grunneieren av «Norges vakreste fjelldal».

Eystein overtok faktisk setra og dalen allerede som 15-åring, riktignok sammen med søsknene, da bestefaren Øystein ga seg.

– Det er spesielt å ha en sånn dal, medga han, og fortalte at familien har eid dalen siden 1747 og setret der cirka like lenge.

At Innerdalen er særdeles vakker, er nemlig ikke et påfunn fra Google, Visit Norway og dagens superlativ-grossister. Allerede i 1889 omtalte geografen Yngvar Nielsen fjellverdenen her inne som «overvældende storartet».

Seks år senere beskrev Gabriel Peter Meisterlin fjelldalen slik: «Inderdalen hadde vi hørt berømme som noget af de mest storslagne, Norge hadde at byde, saa vi hadde stillet Fordringene høit; de blev dog overtrufne. Dybt nede i Dalbunden laa Dalen, trang og vild med to fine Vand, og rundt om hæved sig Fjeldene med de mest forrevne og forrunderlige Formationer.»

Ja, selv Slingsby måtte medgi at han lengtet etter en skarpskodd fransk ordkunstner som kunne finne adjektiver som beskrev skjønnheten i området.

Eystein forklarte at den første panegyriske avisomtalen han hadde sett, var enda noe eldre.

– Den journalisten gikk hit over Bjøråskaret fra Todalen, som ikke er så spennende. Da han så kom over kanten, og fikk se de spisse toppene, og den grønne dalen… Jeg skjønner at han ble begeistret, sa han.

Mannen som reddet Innerdalen

At Innerdalen fortsatt er vakker – sågar ifølge mange kilder altså Norges vakreste – skyldes likevel ikke naturen alene.

Hadde det ikke vært for Eysteins bestefar Øystein Opdøl, hadde hele herligheten sett helt annerledes ut. Tidlig på 1960-tallet la nemlig Kristiansund el-verk fram planer om kraftutbygging i seterdalen hans.

Da mobiliserte setereieren, som hadde utvidet setra til turisthytte noen år tidligere, til kamp. Sammen med naturvernere fra hele landet klarte han ikke bare å forhindre kraftutbyggingen. I 1967 fikk de dalen fredet som Norges første landskapsvernområde.

– Da hadde fossen der (Fluo-fossen i sør) vært borte, elva på den andre sida av dalen vært borte, vannet her vært borte. Og det hadde vært bilvei både hit og opp til toppen av demningene. Stedet hadde ikke vært det samme, konstaterte Eystein.

– Vi hadde sikkert tjent god på å bli kraftbaronen i stedet for seterdrivere. Men jeg er veldig glad for dalen ble reddet, sa han.

Fortsatt truet: Les om stedene du bør se før det er for sent!

Dalens beste fottur – uten kart

Verten satte også en svært effektiv stopper for min lille skuffelse over ikke å våge – eller ha tid til – å bestige Innerdalstårnet.

– Jeg forstår at det lokker. Men det er på ingen måte Innerdalens fineste fjelltur. Gå heller opp på Renndalskamman midt imot, da får du et fantastisk panorama over både Tårnet og de andre tindene, anbefalte han.

Og la til at statusen som «Norges vakreste fjelldal» forledet mange, spesielt utlendinger, til absolutt å skulle gå innover i dalen, enda den stort sett består av myr nesten helt inn til Innerdalsporten.

Myr fristet lite. Et fritt panorama over tinderekka i sør, derimot, var jeg absolutt klar for.

Eneste problem var at jeg ikke studerte kartet før jeg bega meg i vei. Hadde jeg gjort det, ville jeg visst at jeg skulle følge seterveien forbi brua over Renndøla før jeg stakk opp. Jeg tok i stedet av før brua, og havnet på stia mot Bjøråskaret – på feil side av en stri elv som var altfor bred til å krysse.

Da jeg innså det, hadde jeg gått altfor høyt opp til å kunne gjøre vendereis. Ifølge Eyvind er det nettopp de bratte dalsidene som gjør Innerdalen eksepsjonell også som seterdal, og at han kan slippe sauene ut her allerede i mai.

– Det blir veldig tidlig grønt her. Liene er så bratte at snøen ikke henger igjen. Den smelter kjempefort i sørhellinga, sa han.

Fra nær toppen av Merrakammen, en snau kilometer vest for de røde T-ene, sørget den samme hellingen for at turen på ingen måte ble en bomtur. Utsikten mot Tårnet, Tåga, Navardalsnebba, Storsalen, Skarfjellet og fonnene under Vinnufjellet var formidabel.

Les flere tips til fine steder på Vestlandet!

Samme vei som sauene

Da jeg hadde stirret lenge nok, og tømt vannflaska til siste slant, var det bare én ting som gjensto: Å komme seg ned igjen til bilen. De snaue 600 høydemeterne var allerede mer enn tidskjemaet strengt tatt tillot. Jeg var jo på turbotur i Fjord-Norge, og hadde mange mil igjen til kveldens dusj og seng.

I så måte fulgte jeg egentlig sauene. De hadde nemlig begynt på hjemveien fra sommerbeite på eget initiativ. Flere ganger på vei opp til Renndølsetra hadde jeg møtt grupper av ullballer i godt driv i motsatt retning.

– Vi tror at de har vært angrepet av jerv, fortalte Eystein da vi satt på setra med kaffekoppene. Uka før hadde faktisk en turgåer filmet to jerver med mobiltelefonen, rett oppi bakkene fra dalen.

– Du er heldig hvis du ser en. Men de er her, fastslo han.

– En sauebonde som liker jerv, det er sjelden kost, kommenterte jeg.

– Jeg liker den ikke når den tar sauene mine. Men vi må godta den, svarte han.

Tross alt er også det noe vi må godta i bytte med å ha bevart vakker natur: At ville dyr bor der. Sikker lykkelig uvitende om hva Google Maps sier om dalen deres.

Sjekk ut hele reiseruta til min spinnville helgetur på Vestlandet!

Praktiske tips i Innerdalen

Finn turforslag i Innerdalen på Ut.no.

^(*) Lenken går til Booking.com, som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Du betaler akkurat samme pris som vanlig. På den måten støtter du arbeidet med denne bloggen, uten at det koster deg en krone. På forhånd takk! Les mer om samarbeidet her.