REISE TIL: SKAGEFLÅ I GEIRANGER, NORGE
Geiranger er kanskje det norskeste av alle steder i Norge. Og Skageflå er, i mitt hode, det aller norskeste stedet i Geiranger.
Hvor halsstarrige var de ikke, fjellbøndene som bandt fast ungene på tunet og hesjet, melket, slaktet og levde livene sine høyt der oppe i ørnereiret? For ikke å snakke om staheten de måtte ha utvist da de fant veien dit for første gang – etter å ha fått øye på fjellhylla midt mellom hav og fjell, uten engang å vite om den kunne fø en familie med geiter og kyr.
Kanskje så de seg den ut fra en båt der jeg sto nå, om bord på «MS Geirangerfjord» på vei inn til Skagehola.
Den bratte veien opp fra fjorden
I så fall må de ha vært noen stabeiser. Trolig desperate etter land å rydde. Og i hvert fall utstyrt med ekstreme mengder oppfinnsomhet.
Bratt var nemlig ikke et dekkende ord. Fjordsida foran oss steg så å si rett opp. Først i skog før den heiste seg i et steilt stup.
En rosa prikk av en ryggsekk høyt der oppe fortalte at det stupet var en del av oppstigningen. Opp dit. Skulle vi gå.
Det så ut som en vei kun fjellklatrere ville prøve seg på. Men jeg visste at så ikke var tilfelle. Her i Skagehola hadde gårdsfolket på Skageflå hatt naust og båtslipp. De hadde altså gått her både opp og ned, med og uten bør. Da måtte også jeg klare det.
Les mine beste reisetips i Geiranger!
Fotturen til Skageflå
Skyggen strakte seg langt over på motsatt side av fjorden. Brisen gufset langsetter fjorden da jeg begynte å gå oppover gjennom bjørkeskauen. I starten gikk det lett. Så sant jeg løftet føttene over steinene og røttene, var stia ikke brattere enn det vanlige på Vestlandet.
Så begynte stigningen for alvor. Stia ble til steintrapper. Først under stupene. Deretter i stupene. Jerngjerdet var en god trøst, og kunne fort bli mer hvis lårmusklene for alvor surnet og gjorde ganglaget vinglete.
Den slags HMS-utstyr hadde naturligvis folket som opprinnelig bodde på Skageflå, ikke engang kunnet drømme om. Fram til 1855 – altså 242 år etter den første skriftlige kilden nevner Skageflå – måtte bonden legge ut tømmerstokker for å gjøre stupet farbart, noe som hadde den heldige bivirkningen at den samme bonden kunne hindre futen fra å komme på besøk: Når lensmannen kom for å pante skatt, tok bonden bare vekk stokkene.
Kanskje var det grunnen til at kommunestyret i 1855 bevilget penger og sendte minebasen Ole P. Solnørgjærde til fjells for å skyte ut fjell og meisle trappetrinn.
Skygge eller ei, den bratte stia fikk uansett svetten til å piple fram under hårfestet. Trøsten var at resten av turistene så ut til å ha det enda verre.
Og snart slakket topografien grepet noe. Bakken ble slakere. Så åpnet skogen seg, jeg var ved Skageflå.
Se mine tips til sommerferie i Norge!
Rike Skageflå
Solstrålene strakte seg fortsatt like uoppnåelig langt bort fra hustuftene, men naturen så ikke ut til å bry seg. Gresset var grønt. Rognen bar bær. Småblomstene sprang ut fra murene.
Og husene sto.
Til tross for – eller strengt tatt på grunn av, tro det eller ei – beliggenheten, var Skageflå regnet som en av de rikeste i Geiranger. Hele 120 geiter og 15–16 kyr kunne den fø, og den ga rikdom nok til å ha to hester.
Forklaringen skal være at jorda var god her oppe på 250 meters høyde, akkurat som på de andre hyllene midtveis mellom fjordvann og snaufjell i Geiranger.
I 1918 ble Skageflå likevel fraflyttet. For beboerne var det kanskje greit. Ungene måtte tross alt være borte i en til to uker i slengen for å gå på skolen i Geiranger, og i 1873 hadde et jordskred tatt med seg store deler av åkerlandet.
De førte likevel ikke gården inn i glemmeboka. De brukte fortsatt slåttemarka til langt etter krigen, og takket være foreningen Storfjordens Venner har husene blitt holdt i hevd.
Det ga et tun som kunne gjøre selv en kyniker til svoren nasjonalromantiker. Duftende tømmervegger, blomstrende gresstak, bjørkenever som vannbord under vinduene, og piper bygd som et slags bondekubbspill, stein på stein med mose på toppen.
Jeg måtte rive meg løs for å forlate stedet. Men bli her kunne jeg ikke.
Les alle mine reisetips på Vestlandet!
Turen Skågeflå–Geiranger
Stien videre mot Geiranger var like vill som himmelstigen fra fjorden. Fra midt i stupet kunne jeg se ned på Skageflå, og bort på nabogården Knivflå som badet i sol ved toppen av fossen De syv søstre på motsatt side av fjorden.
Svetten rant fra panna! Til slutt flatet landskapet ut. Til Homlongsætra gikk jeg i myrlendt bjørkeskog. (Husk skoskift hvis det har regnet!) Så begynte nedstigningen. 544 høydemeter nedover til Homlong og bilveien.
2,7 nokså kjedelige kilometer senere kunne jeg fornøyd tappe Mastercardet for en svært fortjent is og Cola i Geiranger sentrum.
Jeg hadde sett Skageflå, Geirangers høydepunkt. På aller beste måte. Den eneste, egentlig. Og takk for det. Noen severdigheter bør helst kreve litt innsats. Fordi de er verdt det. Og fordi innsatsen i dette tilfellet er litt av poenget.
Praktisk om turen til Skageflå
Det definitivt beste er å gå fra Skagehola, slik at du får med deg både oppstigningen fra fjorden og turen videre opp til Homlongsætra. «MS Geirangerfjord» tilbyr en genial pakke i så måte: Et fjordcruise forbi alle fossene i Geirangerfjorden der du slippes av i Skagehola og kan gå til Geiranger derfra. Liker du fart, kan du også gjøre det samme med RIB.
Du kan selvfølgelig også gå tur–retur til Skageflå uten båttransport. Det kan gi en viss mening hvis du bor på Homlong (Solhaug Fjordcamping* eller Fjorden Campinghytter*), slik at du slipper transportetappen langs veien to ganger. Men da skal du være glad i melkesyre for å orke Skagehola-turen i tillegg – du må jo opp samme vei. I tillegg vil du bruke lengre tid og får sett mindre.
Med andre ord: Gjør som Det vonde liv. Og gjør det! Skageflå er varmt anbefalt.
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.