REISE TIL: DAVID GAREJA, GEORGIA
En munk i svart kjortel og like svart skjegg var den første som møtte oss i David Gareja. Han var en av klosterets ti faste beboere. Mest sannsynlig hadde han søkt hit ut i ødemarka for å få fred og ro.
Men klosteret på åskammen som danner grensa mellom Georgia og Aserbajdsjan, er altfor fantastisk til helt å få det. David Gareja er en av Georgias flotteste severdigheter og kandidat til UNESCOs verdensarv; selv om beliggenheten milevis uti beiteland likevel plasserer det utenfor mange av reiserutene.
Les også om den vakre vinbyen Sighnaghi lenger øst i Georgia!
Klosteret langs grensa
David Gareja består av hele 19 middelalderklostre spredt rundt i ørkenen, med plass til 5000 munker til sammen. Det åpenbare sentrumet var Lavra-klosteret, en klassisk georgisk kirkebygning i kanten på et skar. Innenfor klosteret lå en liten grønnsakshage, og i stupet bakenfor markerte tredører inngangen til hulene hvor munkene bodde.
Et par munker kuttet gress med ljå. I grønnnsakshagen strevde en mann i stripete genser – en gjest – med ugresset.
Men det var ikke Lavra som hadde lokket oss hit. Vi ville over bakkekammen. Der ventet et helt system av grotter, mange av dem malt som rene kirker.
Vi skiftet til skitne t-skjorter (i sekken på gjestehuset i Sighnaghi lå det bare én ren t-skjorte, så den måtte spares) og begynte å gå.
Det var bratt og det var varmt. Sola hamret mot svettekjertlene. Men på toppen av åskammen var slitet unnagjort. Foran oss strakte Aserbajdsjan seg ut som et grønt gressteppe. Selve grensa var usynlig, kun et stykke topografi og et vakttårn lenger vest. En SMS ønsket velkommen til Aserbajdsjan. «Jo takk, hyggelig det.» Men vi følte vi var i Georgia likevel.
Mens nabolandet er muslimsk, er Georgia ikke bare kristent. Det var den andre staten i verden til å bli offisielt kristen – allerede i år 326 erklærte kongen kristendommen som rikets statsreligion.
Og det var en middelaldersk kirkekunstskatt vi var kommet hit for å se.
Her finner du alle mine innlegg om Georgia!
Grottekunsten i Udabno
En smal sti ledet oss ned fra forkastningen og østover. Her var landskapet bratt, bakken var blitt en klippe, og her og der ledet avstikkere opp til små grotter som en gang hadde huset munker.
På 800-tallet hadde Udabno-klosteret etablert seg her, som et slags underbruk av Lavra på motsatt side. Noen av grottene har fortsatt fresker fra glansperioden.
De første hulene var forglemmelige. Så skjedde det noe. Grotta hadde en freske malt på muren! Den var slitt, falmet, og halvparten av motivet hadde forsvunnet sammen med pussen, men likevel. Vi var ikke blaserte globetrottere, vi var oppdagelsesreisende. Og vi lot oss rive med.
Herfra ble grottene bare flottere og flottere. En bratt sidesti ledet til refektoriet, der den siste nattverden prydet sideveggen. I fantasien hadde de to rekkene av steinbenker vært brukt som sittemøbel av de georgiske munkene.
St. Georgs kirke lå høyt over omverdenen på Dogon-vis. Derfra klatret vi videre opp – sekken måtte legges igjen nedenfor og kameraet henges over ryggen – til Bebudelseskirka. Du verden! Innenfor den trange åpningen i fjellet hadde sola nesten ikke fått tak på malingen i det hele tatt. Det var Jesus og disipler i alle former. Jesus på et esel. Menn med glorier. Og ingen andre turister.
De nederlandske turistene vi tok igjen litt senere, hadde ikke sett det vidunderlige kirkerommet – enda de hadde guide. De var for dårlige til beins. Da er ikke Udabno stedet å dra.
Les også mitt innlegg om fjellturer i Georgia!
Det vonde liv i Lavra
Til slutt var rundturen i grenseland over. Stia ledet igjen opp forkastningen. Vi passerte under svaet hvor sankt David Gareja ble bønnhørt da han tryglet Gud om vann en gang i det 6. århundre – Davids tårer – og kom tilbake til Lavra-klosteret.
– Det er ikke noe enkelt liv her i klosteret. Det er ikke strøm, ikke innlagt vann, og i hulene der munkene bor er det ingenting annet enn en steinbenk, fortalte Merab. Han hadde selv bodd her i en måned noen år tidligere, hadde trengt et avbrekk. Nå dro han tilbake noen ganger i året, for å gjenoppleve sjelefreden.
En munk slipte ljåen med bryne. Mannen med stripegenseren sto fortsatt bøyd over grønnsakene; han hadde vært i sving i minst 3,5 time nå.
Vi gikk inn i Lavra. Det var fort gjort. Fint det også, bevares. Men lite kan måle seg med følelsen av å selv gå på oppdagelsesferd i Udabno, hvor hver åpning du kommer til, kan vise seg å skjule en kunstskatt.
Sjåføren vår sov da vi kom tilbake til bilen. Han rullet opp forsetet det han var kar om, søvnen så ut til å ha fått godt feste i ham. Så er da David Gareja et sted for å koble ut og få fred.