REISE TIL: FFESTINIOG RAILWAY, STORBRITANNIA
Du trengte egentlig ikke dampmaskin for å lage jernbane. Det var bare kjekt å ha. I verdens eldste nålevende jernbaneselskap klarte de seg uten i 30 år.
I stedet brukte de hester. Og naturen. For lå ikke den øvre endestasjonen i gruvebyen Blauenau Ffestiniog 216 meter over havet? Og skulle ikke skiferen jernbanen ble bygd for å frakte, til havet, til havna i Porthmadog?
Jo så men. Og da viste waliserne at det slettes ikke bare er engelskmenn som kan gå opp på en ås og rulle ned igjen.
Da jernbanen mellom gruve og havn i Vest-Wales åpnet i 1833, brukte de hester til å trekke de tomme vognene opp i høyden. Nedover lot de tyngdekrafta gjøre jobben. Og hestene fikk en velfortjent pust i nedoverbakken i spesialbygde dandy waggons.
Det krevde nøye planlegging. Ikke bare måtte sporet unngå enhver stigning på turen ned. Med 32 vogner fullastet med skifer kunne den heller ikke ha bratte partier. Svinger, derimot, var ikke til å unngå. Sporvidden ble begrenset til beskjedne 60 centimeter for å hjelpe vognene rundt de krappe svingene.
Med damplokomotiv til Wales’ høyland
I 1863 ble hestekreftene erstattet av Ffestiniog-linjas første damplokomotiv. Så det var et damplokomotiv som ventet broder’n og meg da vi parkerte leiebilen i Porthmadog, med billetter til en av Nord-Wales’ beste historiske attraksjoner.
Alt så ut som det skulle. Skjeggete menn i skitne overaller gikk langs sporene med kløe i fingrene etter noe å skru. Og et blankpolert veteranlokomotiv sto ved vanntårnet og fylte seg opp før turen.
Da det startet, var tøff-tøff-lyden akkurat som i barndommens togfantasier.
Da rutetida sa «start», tøffet vi ut fra stasjonen. Britiske togselskaper har et frynsete rykte, men veterantog, det kan øyfolket. Og nå startet moroa.
Stasjonsskiltene passerte vinduene i akkurat riktig tempo, røyksignalene fra de to pipene var akkurat så svarte at jeg ble minnet om 80-tallsfenomenet sur nedbør, og løvskogen akkurat så tett at hestene neppe hadde trengt skylapper da de skrittet her.
I vognene foran oss satt folk med albuene i vinduskarmen og nøt det fine været. Rapportene om at Blauenau Ffestiniog er Storbritannias våteste sted, virket å være kun et ondsinnet rykte.
Det var selvfølgelig ikke så mye som hendte. I et veterantog skal det helst ikke det – selv om tyngdekraftsbanene var et viktig ledd i oppfinnelsen av berg-og-dalbaner.
Du trenger ikke dra utenlands: Les om damptoget på Setesdalsbanen!
Disse eksentriske britene
Turens aller mest imponerende parti minnet meg om det jeg lenge har visst: Blant britenes virkelige spesialkompetanser er det å være sære kanskje den fremste.
Spiralen etter Ddyallt, og hele strekninga fram til Tanygrisiau, var blitt bygd etter at jernbanen egentlig ble nedlagt i 1946. Fra 1965 til 68 ble hele fire kilometer ny (!) toglinje lagt på det som nå var en slags museumsjernbane – for å erstatte strekninga som ble lagt under vann av en vannkraftutbygging.
Ikke fikk arbeiderne betalt heller. De var frivillige, som ifølge togselskapets egne nettsider ofte ikke engang var særlig interesserte i gamle tog. I stedet nøt de visstnok å bruke helgene på å slåss med stein i det walisiske høylandet som en slags avveksling fra sitt daglige arbeid. Sidene sier ingenting om hvorvidt noen av de frivillige hadde sitt daglige virke i skifersteinbruddene i Blauenau Ffestiniog, som fortsatt ikke hadde stengt for godt på det tidspunktet.
Les også om de flotte fotturene i Nord-Wales!
Og her kan du lese om selve Fjellet i Wales, Snowdon!
Det vonde liv i Wales
Skiferindustrien i Nord-Wales er på Unescos tentative liste over foreslåtte verdensarvsteder.
Utsikten til å se framtidig verdensarv lokket oss likevel ikke til å forlate toget til ære for Blauenau Ffestiniog.
The town that roofed the world så ut som et dystert sted. Da skiferindustrien var på sitt største, hadde den 12.000 innbyggere, nå er antallet bare rundt 4000. Stålgrå dagbrudd steg opp som en vegg bak byen.
(Strengt tatt burde vi selvfølgelig ha utforsket viktoriatidas gruvearbeiderliv i Llechwedd Slate Cavern og prøvd verdens raskeste zipline.)
I stedet tok vi toget tilbake til havet og Porthmadog. Hadde det fortsatt blitt trukket av tyngdekrafta, ville vi sikkert ha hørt fuglesang.
Wales = veterantog
Ffestiniog Railway er langt fra den eneste muligheten til å kjøre veterantog i Wales.
Samme selskap kjører også linja Welsh Highland Railway fra stasjonen i Porthmadog – fire mil lang og også restaurert av frivillige. Andre liknende jernbanelinjer er Talyllyn Railway forbi fjellet Cader Idris, Vale of Rheidol Railway, Llangollen Railway og Llanberis Lake Railway.
Du kan lese mer om disse linjene på denne nettsida.