REISE TIL: NAPOLI, ITALIA

«Ikke-bella Napoli» brukte jeg som overskrift da jeg var på reise til Napoli for VG sommeren 2012, før jeg fortsatte: «En gang var Sør-Italias største by kjent som «Bella Napoli». Den byen kan du bare glemme.»

Så feil kan man ta. For selvfølgelig er Napoli fortsatt bella – også. Du må bare rive deg løs fra det ingeniøren Emanuelle den gang beskrev som «som å leve i et teater». Eller du må se godt etter. For skjønnheten fins, både nede i gateteateret i sjakkmønsteret rundt de tre hovedgatene som romerne kalte decumani, og i gatene og åsene rundt.

Dette blogginnlegget skal handle om det vakre Napoli.

Les også om Napolis beste pizza her!

Certosa og pusterommet Vomero

Denne gang bodde vi nemlig oppe i høyden, i Vomero, i B&B-en til Laura, Le Terrazze. Vomero er en behagelig pause fra galskapen nede i gryta, jeg tok meg i å tenke at det føltes som Italia sammenlignet med det trangbodde India-mylderet rundt Spaccanapoli, Via dei Tribunali og Quartieri Spagnoli.

I tillegg ligger en av byens flotteste severdigheter, Certosa di San Martino, kun et par minutters spasertur unna, like foran borgen som ruver over sentrum, Castel Sant’Elmo.

Certosa di San Martino ble bygd i 1368 som karteuserkloster og utvidet flere ganger, før munkene ble kastet ut av bygningene under Napoleons okkupasjon.

I dag er det et museum, med fantastisk barokk arkitektur og kirkekunst, utstillinger av bourbon-kongenes gamle vogner og Napolis maritime historie, og – aller mest imponerende – byens julekrybber, presepe.

Sistnevnte er en samling rom du kan gå i i timesvis, så detaljrike og livaktige at du nesten ikke kan tro at det bare er modeller. Her finner du rynkete oldinger, rødmussede karer med bollekinn, småsleipe musikanter… akkurat som det sikkert var nede i den virkelige byen også den gang.

Går du så ned trappene mot byen i stedet for å ta kabelbanene, får du en av byens vakreste gåturer med på kjøpet – i nedoverbakke. (Det går kabelbane som du kan ta opp.)

Les mer om Napolis julekrybber her!

Litt historie

Det var grekerne som grunnla Neapolis – den nye byen – og senere styrte romerne, bysanterne, de franske angevinerne, spanjolene, habsburgerne og bourbonerne – som også fikk gjenbefolket Ponza – før Garibaldi innlemmet byen i Italia i 1860.

Stafetten av ulike herskere, gjerne med base langt unna, har gjort sitt til byens forfall og fattigdom, men den har også hatt sine perioder med framgang og rikdom – som vi siden alle herskerne lagde sine praktbygg, i dag kan nyte gjennom flott kunst og arkitektur.

Da angevinerne styrte ble byen ifølge Unesco, som har satt bysentrum på sin verdensarvliste, et levende symbol for prestisje, verdighet og dynastiets makt.

Under spanjolene vokste den så mye at den var Italias største by selv etter at en pest i 1656 tok livet av halve byens befolkning.

Og da Napoli endelig fikk en hersker som faktisk bodde i byen, med bourbonerkongen Karl i 1734, blomstret byen enda mer, ifølge «A Companion to Early Modern Naples».

Les også om Pompeii – like utenfor byen!

Skjønnhet i gli decumani

Selv om tanken om Bella Napoli kanskje virket fjern da jeg trengte meg gjennom mylderet langs Scappanapoli eller den litt mindre hektiske Via Tribunali, begge fylt vegg til vegg av Napolis tilsynelatende evige bevegelse, var det vakre Napoli her nede i sentrum også.

Ikke bare i lyden av gatemusikanter og Vespa-er, kranglefanter og småsvindlere, eller i luktene fra fiskedisker, fruktkasser, smultgryter, parfyme og nyvasket tøy.

Byen har også mye annet, som egentlig suvenirselgeren Salvatore Mazza beskrev fint:

– Roma, Firenze og Milano har kunst. Vi i Napoli har både kunst og utsikten. I tillegg er vi napolitanere alltid åpne og lette å snakke med.

Han har nemlig et poeng. For du har Duomo, San Lorenzo Maggiore, i portalen inn til Via San Gregorio Armeno (som har navn etter kirken som Carlo Celano skal ha beskrevet som et «rom fra Paradis på jorden» på 1700-tallet), Porta Capuana eller bygningen til Museo Archeologico Nazionale (som jeg ennå ikke har sett, fy skam!).

Og selvfølgelig Pio Monte di Misericordia, en liten kirke langs Via Tribunali hvor altermaleriet er «Syv nådefulle handlinger» av selveste Caravaggio. (Caravaggio har jeg skrevet mer om her.)

Og da har jeg ikke nevnt alle de talløse palazziene og musene vi ikke rakk å se denne gangen, eller alle kirkene vi stakk nesa inn døra på bare for å oppdage at også de var de reneste skattekamre.

Det er disse severdighetene, i tillegg til ruinbyene Pompeii og Herculaneum, som gjorde at Napoli ble et av hovedstoppene på 17- og 1800-tallets Grand Tour.

Strandliv utenfor Napoli? Les om øya Ischia!

Kontrastenes by

Men i Napoli er kontrastene av et annet kaliber. Du ser det i de nevnte kunstverkene av noen stasbygg, og i de praktfulle detaljene som er skjult av sot, tagging og generelt forfall.

Og du ser det i byens geografi. Dens mest berømte og populære pizzeria Antica Pizzeria da Michele ligger i et strøk som er så lurvete at militæret sto med pansret bil og maskinvåpen i gata.

Og et steroiddopet kulestøt unna den truende Piazza Garibaldi med alle dens pornokinoer og tvilsomme karakterer, ligger ifølge Lauras nevø, Mauro (som tok oss med til nevnte da Michele), en av byens aller fineste restauranter, Mimi alla Ferrovia. Michelin-inspektørene kalte den et «obligatorisk stopp på enhver tur til Napoli», men nå har den likevel mistet plassen i den franske matbibelen. Mimi har tydeligvis tapt seg.

Selv foretrakk vi uansett pizza. Denne bloggposten forteller mer om både byens pizzakultur og det vi mener er Napolis aller beste pizza.

Les alt om Amalfikysten før dagsturen!

Den mishandlede byen

Kan så en blogg som heter Det vonde liv velge seg ut det skjønne Napoli i stedet for den fattige, mafiainfiserte pølen av en storby som den også er?

Ja, mener jeg. For jo visst er det fattigdom, med ett roms leiligheter som åpner rett ut mot smugene, og en mafia, camorraen, som er så allstedsværende at innbyggerne ifølge «Gomorra»-forfatter Roberto Saviano rett og slett kaller den Systemet. Jo visst ligger det dynger av uhentet søppel. Og ifølge Wall Street Journal har camorraen dumpet radioaktivt avfall i utkanten av byen – så mye at et område kalles «dødstriangelet» på grunn av alle krefttilfellene.

Men jeg mener at Business Insider overdriver miseren i sin artikkel «Why no one wants to travel to Naples». Alt som ikke fungerer er forferdelig frustrerende for napolitanere som prøver å få livene i hop. Men de går i veldig liten grad utover oss turister. Vi kan i stedet la oss sjarmere av eksotiske Napoli, som – nettopp – er bella.

Klikk her for å lese mer om reiser og reisemål i Sør-Italia!

Se flere bilder fra Napoli nedenfor kartet.