Mali: Til veggs ende i Dogonland

REISE TIL: DOGONLAND, MALI

Siden korona gjør at vi ikke kan reise i det hele tatt, er det like greit å drømme seg ikke bare litt bort men helt bort. Til Mali, for eksempel.

Uavhengig av korona fraråder Utenriksdepartementet absolutt alle reiser til Mali utenfor Bamako, og selv til hovedstaden frarådes alle reiser som ikke er strengt nødvendige. Og strengt nødvendige er jo reisene på en reiseblogg sjelden…

Nå som UD fraråder alle reiser uansett, ser jeg likevel mitt snitt. For et bedre land for den eventyrlystne reisende enn Mali, skal du lete lenge etter.

Og aller øverst på ønskelista bør du sette verdensarvområdet Dogonland.

Jeg var så heldig å reise til Mali før trøbbelet startet. Så her er en beretning til alle som vil drømme om fredelige tider. Og en påminnelse om at også urolige land er mye, mye mer enn det vi hører om i nyhetene.

Teli, Dogonland

Landsbyen Amani i Pays Dogon
Dette er ikke Teli, men Amani. Men dere skjønner tegninga. Fjellet går bratt bak byene!

Ettermiddagssola la seg over Teli. Både husvegger og den enorme klippeveggen i bakkant lå badet i lys. Sandsteinen glødet. Vi var på vei opp i Telis gamleby, det vil si opp først en bratt skråning, deretter en steinur og til slutt opp steintrapper og stiger hogd ut av akasiestammer. Den nye byen lå ute på sletta; den gamle klengte seg fast til fjellsida akkurat i knekken der Moder jord steilet loddrett opp.

– Her var baren, fortalte Ali, guiden vår. Vi hadde klatret opp den øverste stigen og satt oss ned på det blankskurte berget. Hylla var cirka fem meter bred, beskyttet av et overheng, og den sluttet i et loddrett stup.

Ifølge Ali sørget beliggenheten for at folk ikke drakk seg for fulle på hirseølet. Det var lett å skjønne der vi stavret oss ned de to stigene til gamlebyens eneste langsgående smug. Ali viste oss medisinhuset, huset til hogonen (landsbypresten) og andre viktige bygg. Deretter satte vi oss på et nytt utsiktspunkt og skuet utover sletta.

Den strakk seg milevis mot en horisont tegnet med linjal. En lav sol tegnet svarte streker i pløgslefurene. Nede fra landsbyen skjøt en rytme av hule støt mot oss og blandet seg i veggen. Dunk, dunk, dunk, dunk. Det hørtes ut som trommer, men var det ikke. Det var rytmen av afrikansk middagstid. Telis kvinner støtet hirse.

Les flere innlegg om reiser til Afrika!

matlaging i landsbyen Teli i Dogonland
Hvis du trodde våre kjøkkenmaskiner lager lyd, burde du høre matlaging i Dogon.

Maskedansen avlyst

Dogonfolket er blant dem i Afrika som har holdt best på sine gamle skikker og tradisjoner. Men alt var ikke som før, selv før muslimske ekstremister og et militærkupp brakte Mali ut i kaos.

Denne kvelden skulle det ha vært maskedans (se video på Nat Geo) for en avdødd landsbybeboer, en animist. Men dansen var utsatt av respekt for en muslim som døde denne morgenen. Nå, like før skumringen la seg over hirsemarkene, vandret en lang prosesjon inn mot sentrum av landsbyen, det var gravfølget for muslimen.

Dogons særpreg dør ut litt etter litt, konstaterte Ali. Han var ikke overbevist verken av det ene eller det andre, men sto utenfor religionssåret i det vestafrikanske folkeslaget.

Stadig flere dogoner lot seg omvende til islam. Andre konverterte til kristendommen. Den religiøse splittelsen delte også byene, hver religion hadde sin bydel: en islamsk, en kristen og en for tilbederne av dogonenes egen naturreligion. Nesten hver måned flyttet noen til den muslimske bydelen, opplyste Ali.

Samtidig ble frontene mykere; for bare noen år siden hadde det vært utenkelig å flytte maskedansen for en muslim, konfliktlinjene var skarpere, kompromissene og respekten langt fjernere.

Landskap i Dogonland
Det er bratt i Pays Dogon. Men du kan gå opp og ned forkastningen. Noen steder.

Stille natt

Natten faller tidlig i den afrikanske utkanten. Ingen elektriske lamper lyser opp mørket, det er ingen trafikk, ingen musikk; vi følte oss som natteranglere da vi til slutt tørnet inn ved halv ti-tida.

Vi sov på taket, turismen var enkel i dogonland selv da. Nå er den vel ikke-eksisterende.

Jeg ble liggende våken under stjernene og lyttet til lydene av en sovende Teli. Byens esler skrøt på omgang. Klokka fire begynte en kraftig og klar stemme i minareten å kalle muslimene til bønn, så startet hanene sine morgenbønner. Keliky, svarte ekkoet fra Bandiagara-forkastningen.

Reisesyk? Prøv min hypervanskelige reisequiz!

Tellemfolket

Nombori i Dogon
Gamle «hus» i Nombori. Gudene må vite hvordan folk kom seg opp og ned til dem.

Dogonene har sine byer over og under forkastningen. Det gir dramatiske plasseringer, men er likevel ingenting mot tellemfolkets byer. De er folket som var her før dogonene, og vi vet fint lite om dem. Bare at tellemene bygde i fjellveggen. Overalt i det flere mil lange stupet fins ruiner etter det forhistoriske folket. 50 meter oppi veggen, 100 meter, 200 – det spiller ingen rolle hvor langt og loddrett det er både opp og ned – tellemene har vært der med sine murer med svarte åpninger. Ingen vet hvordan de kom seg opp og ned. Men teoriene er mange.

– Noen svarer at de fløy opp med vinger. Andre sier at de klatret opp med tau. Men vi vet ikke, innrømmet Ali.

Han kunne heller ikke svare på hvorfor i alle dager noen fant på å mure vegger i sprekkene midtveis oppe i en 400 meter høy bergvegg. Høyden var et mål i seg selv, som en slags estetikk, foreslo National Geographics klatrende reporter David Roberts etter at han utforsket deler av forkastningen i 1990 – han mente at beseiringen av bergveggen kan ha vært et poeng i seg selv for urfolket.

Kjøkkenhagen

I Telis naboby Endé var det markedsdag, markedet lå i skyggen av en liten trelund i utkanten av byen. I smale korridorer balanserte vi mellom varer og selgere, i en kakofoni av salg og sladder. Dogonbyenes markeder var myntet på lokalbefolkningen, ikke turister.

Kjerre i Dogonland
Vi så ingen biler i Dogonland. Men transportmidler, det så vi.

Deretter fulgte nye ni kilometer gjennom det samme landskapet: det ruvende fjellmassivet til venstre og en uendelighet av sletteland til høyre.

Skyggene hadde blitt til kjemper idet vi begynte oppstigingen til kveldens mål, Begnimato. Stien svinget seg bratt oppover i en glove før den flatet ut, halvveis oppe mot platået. Der åpnet den reneste Edens hage seg foran oss: Nede i et juv mellom loddrette, guavarøde klippevegger lå knallgrønne kjøkkenhager og en bekk med rennende vann. Selv lufta luktet annerledes, friskt, fuktig og med et hint av løk.

Åkerlapper i Benigmato i Dogonland
Se, grønne åkerlapper!

Selve landsbyen lå en ny steinete oppstiging lenger oppe, gjennom en kløft der klippene tårnet som skyskrapere på begge sider.

Dagen etter tok Ali oss med til kanten, der vi kunne stå og se rett ned på arbeiderne på markene nede i gjelet. Nå så vi at frodigheten har sin pris. Her i Dogon vannes jorda manuelt – i timevis hver dag går bøndene fram og tilbake mellom elva og avlingen med vann i krukker. Det er hardt arbeid, men nede i revnen jobbet de i det minste i skyggen.

Les også om den sterke voodoo-troen i Benin!

Ofringen i Ireli

Etter hvert begynte naturen unektelig å gjenta seg. Forkastningen var bratt, sletta endeløs og platået karrig. Nye landsbyer klenget seg sammen på fjellhyllene eller gjemte seg rett under stupet – noen muslimske, noen kristne, noen animistiske, noen tilgjengelige for turister, andre ikke – og alle med spisstakede stabbur, flate jordhus og lave toguna (rådhus) med stråtak av hirse.

Likevel ventet stadig nye opplevelser og slående vakre steder. Den fjerde dagen fikk vi også bevitne livskraften til dogonenes gamle skikker. Det var på slutten av en drikkepause. Ali dumpet ned på stolen. Han hadde dårlige nyheter.

Mann sitter foran mur i Dogon
Ville denne mannen som vi så i landsbyen Djiguibombo ha ofret to turister? Neppe.

– Folkene i Ireli holder på med ofring for å bedre fisket, fortalte han. Dette betyr at vi må finne en annen vei videre. For de må absolutt ikke se oss. Da får vi problemer. Aller helst vil de ofre folk utenfra landsbyen. Det spiller ingen rolle om det er andre dogoner eller turister, forklarer han alvorlig.

Skulle vi tro ham? Ville de virkelig ofre en turist? Vi tvilte. Men Ali så ektefølt bekymret ut. Selv om ikke vi trodde helt på faren, var dogonen Ali overbevist: Trusselen var reell.

Sterkere enn det hadde ikke turismen påvirket dogonfolket, selv den gang da området hadde turister. Hvordan det er nå, kan vi bare gjette oss til. Mens vi venter på bedre tider for Mali.

PS! Hvis du bestemmer deg for å la reiseråd være reiseråd og reise til Dogon likevel, er dette en fin side for å planlegge reisen.

Lik Det vonde liv på Facebook!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.