REISE TIL: ALFRISTON, STORBRITANNIA
Tømmerbjelkene lå som trusler mot kraniet der de delte av rommene i The George Inn. Tørre humlegreiner slynget seg langs veggene, og i baren ventet malt og humle fra generøse tappekraner.
En pub i et hus fra 1250, med vertshusbevilling helt tilbake til 1397. Det liknet selve drømmen om en engelsk landsbypub, og var på sett og vis det.
Men kjelleren skjulte deler av Alfristons hemmelighet, ble vi fortalt.
Smuglerbyen Alfriston
Den lille landsbyen i East Sussex er nevnt som Aelfrihtun i saksernes Domesday Book, og var sikkert like (lite) fredelig som alle andre på den tida.
Men utover 1700-tallet skulle byen gjøre seg bemerket som smuglerby, og det var restene av denne aktiviteten som ifølge bartenderen skjulte seg i kjelleren: Derfra ledet et nettverk av smuglertunneler ut fra bygget, gravd ut for å holde importens pirater fri for lovens lange arm.
Hele sørkysten av England var smuglerterritorium på den tida, og Sussex-kysten var så visst intet unntak. Kysten var nærmest folketom, med øde steinstrender, klipper, og Frankrike tvers over Den engelske kanal. I dette landskapet må det ha vært nærmest behagelig å ta i land smuglervarer, konstaterer forfatteren Richard Pratt på sin omfattende nettside om virksomheten.
Og selv om selve innførselen måtte skje over havet, var det gjerne i landsbyene lenger inn i landet at smuglergjengene hadde base, skriver.
En av disse gjengene var det trolig som hadde lagd de underjordiske passasjene under «vår» pub.
Hovedkvarteret deres var riktignok i en annen pub i Alfriston: Ye Olde Smugglers Inne hadde nemlig 21 rom, seks trapper og 48 dører – i tillegg til tunneler under bakken – og var dermed en perfekt base for kriminelle.
Les også om de fantastiske klippene Beachy Head!
Den pene landsbyen
Også utenfor pubenes lune peishygge var Alfriston noe for seg selv, selv i et land av pene landsbyer. Ifølge Wikipedia inspirerte skjønnheten her Cat Stevens senere hit «Morning Has Broken» i 1931. (Det var altså ikke Cat Stevens men dikteren Eleanor Farjeon som skrev sangen.)
Noen slik diktning fikk ikke jeg ut av vår vandring i Alfriston. Men fint, det var det.
Sør langs hovedgata lå Alfriston Clergy House, en670 år gammelprestebolig som fikk æren av å bli den aller første bygningen National Trust kjøpte. Med sitt tunge stråtak over bindingsverket minnet den meg om et par øyne med altfor gigantiske øyebryn.
Like østenfor lå village green-en The Tye med den omtrent like gamle St. Andrew’s Church, populært kalt «Downs katedral».
Langs hovedgata lå den ene vindskeive bygningen etter den andre.
Du bør også besøke Brighton – sjekk ut mine reisetips her!
Drapet ved klippene
All skjønnheten til tross var og ble det smuglerhistorien som gjorde Alfriston til en stopp på vår bilferie. Men noen stor sympati for Alfriston-gjengen, det fikk vi ikke.
Etter hvert trappet nemlig myndighetene opp kampen mot smuglingen, noe som fikk bandene til å bli mer oppfinnsomme: De tok i bruk flyttbare vinsjer for å hale varene opp over de steile kalksteinsklippene langs kysten.
Det må ha vært i forbindelse med en slik operasjon at gjengens kyniske toppunkt skjedde: Banden flyttet krittklumpene som en tollbetjent i Cuckmere Haven brukte til å finne vei langs klippene om natta, slik at de heller ledet stakkaren rett utfor stupet.
Da de fant mannen, desperat klamrende etter fingertuppene, reddet de ham ikke. I stedet tråkket de på fingrene hans så han falt i døden, forteller Pratt.
Heller ikke da ble banden straffet før på 1830-tallet, da lederen Stanton Collins ble tatt for sauetyveri og sendt til Australia.
Dermed kunne de 21 rommene, seks trappene og 48 dørene heller brukes av andre. Og de underjordiske tunnelene, de fikk jeg bare høre om.