REISE TIL: YORK, STORBRITANNIA
En fullt påkledd grevling sto på geledd innenfor byporten Bootham Bar. Den voktet selvfølgelig en pub og vertshus. Det verste var at den ikke så malplassert ut.
Tvert imot: Dørvaktdyret var nærmest en perfekt introduksjon til York.
Den nordengelske byen er quirky, full av besynderlige hus, underlige smug og finurlige detaljer. Kanskje ikke så rart, da vikingene erobret sitt Jorvik i år 866, var det tross alt allerede nesten 800 år siden byen ble grunnlagt som Eboracum av romerne.
Og i Yorks gater er det fortsatt lett å drømme seg bort til mørk middelalder.
Historien om en helgetur til York
Det var ikke egentlig tanken at vi skulle til York. Flybilletten jeg ga, var til Manchester. Men det var Tones bursdagsgave, og strengt tatt: Manchester – med Solskjær, sir Alex Ferguson, Oljesjeik City og «so much to answer for» – var langt fra noe klassisk drømmereisemål for Tone, eller meg for den saks skyld.
York, derimot, var nettopp det. Et drømmereisemål. For oss begge.
I tillegg lå katedralbyen nokså sentralt plassert: Under to timer med tog fra Manchester – eller to timer fra London og 2,5 fra Edinburgh, for den saks skyld.
Et kjapt bildesøk på Google var nok: Vi skulle til York.
Helgetur til London? Se mine reisetips her!
Velkommen til historien
York presenterte seg på beste mulige måte. Ikke på grunn av togstasjonens historikk som Harry Potter-lokasjon. Men ikke mange trillekoffertmeter videre mot Ouse-elva møtte vi bymuren, som er den mest intakte i hele England og fortsatt voktes av alle de viktigste byportene fra middelalderen.
Etter Lendal Tower tok vi snarveien gjennom Museum Gardens. Et brudefølge sto foran ruinene av St. Mary’s-klosteret, og tvers overfor Marygate lå hotellet vårt, Jorvik House*.
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.
Hele ankomsten var som en historietime i 3D. Hotellet og St Olave’s Church tvers over gata sendte et nikk til vikingene som hersket over Jorvik til 954. På veien dit hadde vi passert Multangular Tower, bygd av romerne. Og St. Mary’s-klosteret var en rest etter Vilhelm Erobreren, som vinteren 1069 betalte de siste danske vikingene for å dra hjem og glemme drømmen om Danelagen.
Day drinking in York
Om normannerkongen Vilhelm jaget ut de siste vikingene, har engelskmennene vist seg å fortsatt like det i hvert fall jeg tenker på som vikingaktig oppførsel.
Det ga en kjedelig utsettelse på hele vår York-ekspedisjon.
Rett før toget vårt skulle dure ut fra Manchester Piccadilly, viste en mannlig passasjer at fenomenet berserkergang i hvert fall har overlevd. Om påvirkningen kom fra mjød, bulmeurt eller det mer tvilsomme stimuliet fluesupp, vites ikke.
Konklusjonen på passasjerens overraskelsesangrep på konduktøren var i hvert fall at toget ble kansellert. Og at vår allerede korte helgetur til York ble ytterligere én time snauere.
(Reisetips: Du bør nok sette av minst én dag mer enn en klassisk fredag–søndag-helg for å se York skikkelig.)
Siden vi attpåtil hadde timet besøket til dronningens (RIP) 70-årsjubileum, og hele England hadde lagt helgeturen nettopp til York, virket det som at hele byen summet på kraften fra det gode ølet som fotballproffen Frank Strandli i sin tid ifølge feilkildene mente hadde det velklingende navnet «pint».
– York i helgene er a great place for day drinking, konstaterte Sarah i en av butikkene vi havnet i på vår vei gjennom sentrum.
Les flere blogginnlegg om reiser i England her!
Børst og katedral
De vakre middelaldergatene bak Bootham Bar liknet en side i «Hvor er Willy?». Det var folk overalt. Skjeggete menn med dagstursekk, lubne fruer med ruskeværsjakker, tynne staker med hooligannese, tilårskomne karer med snurrebart og kamera, damer ikledd side skjørt og andre i korte kjoler. Kort sagt hele Englands kolleksjon av udødelig «mote» trykket sammen i et overfylt galleri.
Om det skyldtes alkohol, aner jeg ikke. Britenes preferanse for børst framfor katedral hadde imidlertid sine fordeler:
Selv om gågatene krydde, var byens største severdighet York Minster påfallende fredelig. Katedralen tok 252 år å bygge, og det skyldtes ikke sendrektighet.
Lansettvinduer og buer strakte seg mot himmelen og den ene takhvelvingen flottere enn den andre. De 15 kongene i Kings Screen så ut til å være utformet av republikanere, men ateister var nok ingen av dem som jobbet her. Den gedigne kirka – den største gotiske katedralen i England – var fantastisk!
Gamlebyens gleder
Utenfor ventet maurtua, mer og mer hektisk jo nærmere The Shambles vi kom. Så da gikk vi motsatt vei, eller?
På ingen måte. York er smug og ujevn brostein, og lute bindingsverkshus med smårutete vinduer. Det historiske sentrumet er hele grunnen til å reise dit. Og The Shambles er selve eggekremen i skolebrødet.
I 1240 ble gata kalt Haymongergate, etter høyhandlere. I århundret etter omtaler kildene den som Nedlergate, muligens med referanse til nåler. Siden 1426 har den imidlertid holdt fast på navnet sitt – som i sin tid refererte til de flere-og-tretti slakterne som holdt til her.
Nå er gata heldigvis tom for gørr og innvoller. I stedet er den full av nisjebutikker, noen stiligere enn andre. Vi hadde imidlertid viktigere ting fore: På baksiden av de åletrange smugene ut av The Shambles lå nemlig gatemateldoradoet Shambles Food Court.
Tone fant sin favoritt på Los Moros, jeg gikk for comfort food fra Smokehouse Burritos. Takket være øl fra matbula rett utenfor smuget, i selve The Shambles, ble det en strålende lunsj.
Flere engelske skjønnheter: Les om Winchester!
Yorks oppfinnsomme historie
Etterpå bar det ut i galskapen igjen. Og virkelig: Galskapen. Rett utenfor matmarkedet lå for eksempel butikken The Shop That Must Not Be Named, hvor juggellystne Harry Potter-fans sto i kø rundt smughjørnet for å komme inn – enda hverken bøkene eller filmene har noen lenker til York utover et par togstasjonscener.
At The Shambles kan minne om Diagonallmenningen fra Potter-filmene er tydeligvis tilstrekkelig.
Turisme i middelalderbyer handler kanskje mye om fantasi. Og fantasi, det har på alle måter Yorks mange håpefulle reiselivsaktører nok av. Vi hadde ikke engang snirklet oss løs fra The Shambles-hordene mot hovedgata Pavement før en flosshattkledd mann inviterte oss på spøkelsestur.
Senere fikk vi gleden (?) av å sniklytte til en skrikende guide med sopelime, i full gang med sin daglige hekseguiding.
Det aller beste eksempelet på at turister aller helst vil tro på alt, gikk likevel til pubvertshuset The Golden Fleece. Bak den stilige fasaden med en forgylt vær påstår innehaverne at både en viss Lady Alice Peckett, One Eyed Jack og 13 andre spøkelser går igjen.
Om anmeldelsene på Booking.com* overbeviser flere enn de mest ihuga «Åndenes Makt»-fanatikerne, får heller stå sin prøve.
Innlegget fortsetter under annonsen.
Booking.comVakre York
Om fantasien overgikk sannheten, var en ting uansett udiskutabel: York var vakker. Nedover Fossgate var også folkemengdene borte. Middelaldeskatten Merchant Adventurer’s Hall var utleid til bryllup, men vi kunne i hvert fall gå. I fred.
Hadde vi fortsatt helt sør til Vilhelm Erobrerens Clifford’s Tower, ville sikkert det også ha vært stimfri sone. Det samme ville sikkert vært tilfellet i det georgianske rikmannshuset Fairfax House i den like glemte Castlegate.
Men også vi hadde fått nok sightseeing. Vi nestenshoppet i pastelldrømmen The Yorkshire Soap Company og hørte fantasiklokkene tikke i den enda mer underlige Imaginarium vegg i vegg, før vi rømte Yorks helgegalskap for en pitstop på hotellet.
Da vi igjen gikk ut, var det blitt kveld. High Petergate, Stonegate, The Shambles – de fantastiske gatene viste seg fram på sitt beste. At gastropuben Guy Fawkes Inn var finere på bilder enn på tallerkenen, spilte nesten ikke noen rolle.
(For bedre restauranttips kan du sjekke Time Out eller BBC Good Food.)
Neste morgen var byen nesten stille. Vi gikk til Bootham Bar og klatret opp på Bymuren. Vel nede igjen var også gatene fredelige. Lørdagens dagsturister hadde dratt hjem.
Og resten av byens besøkende? De sto i kø utenfor institusjonen Bettys Café Tea Rooms. På nettsida hevder de at ingen York-tur er komplett uten en afternoon tea der. Men jeg velger å motsi dem. Min påstand er nemlig at vår York-tur var komplett. Og togturen tilbake til Manchester Airport forløp helt uten angrep på konduktøren. Vel blåst, altså.