REISE TIL: BEACHY HEAD, STORBRITANNIA
Første gang jeg så Beachy Head, satt jeg i stua og trodde det var Gibraltar. Jeg så på åpningsscenen i James Bond-filmen «I skuddlinjen» (den hvor A-ha lagde tittellåta): Timothy Dalton hoppet ut av en Land Rover som raste utfor klippen, og dalte elegant ned i fallskjerm.
James Bond-produsentene var langt fra originale i valget av innspillingssted. Klippene utenfor Eastbourne og snaue 3 mil øst for Brighton er rett og slett en gjenganger i filmer og videoer.
«Quadrophenia», «Harry Potter og ildbegeret», den engelske barnefilmklassikeren «Chitty Chitty Bang Bang» og musikkvideoene til David Bowies «Ashes to Ashes» og The Cures «Close to Me» – de har alle scener spilt inn på eller ved klippene.
Les mine reisetips i utrolig kule Brighton!
De hvite klippene
Hit ville broder’n og jeg dra. Selvfølgelig. Beachy Head er tross alt et av Sør-Englands mest imponerende naturfenomener.
På veien dit kjørte vi over rullende bølger av grønn engmark, og så, brått som et strømbrudd, stupte England 162 meter ned, så å si loddrett i en kalksteinsklippe så hvit som skolekritt.
Hvitfargen skyldes det uheldige faktum at vær og hav nærmest ustanselig gnager på klippekanten, og avdekker ny kalkstein etter hvert som den eroderer. Samtidig blir altså England mindre, med mellom 0,5 og 1 meter i året.
Akkurat det visste vi ikke der vi begynte å gå langs stiene vestover langs kanten. Men vi trengte heller ikke geologiske studier for å forstå at dette ikke var stedet å utfordre høydeskrekken.
Beachy Head var også like fine selv med føttene trygt plassert noen meter innenfor avgrunnen.
Vi passerte fyrtårnet Belle Tout, som er omgjort til bed and breakfast, kikket ned på det «nye» Beachy Head Lighthouse nede ved bølgene, og travet videre. Stia fortsetter tross alt langt: Som del av langdistanseruta South Downs Way kunne vi ha gått helt til Winchester hvis vi ville (og hadde en drøy uke på oss).
Slike planer hadde vi slett ikke. Vi hadde jo leiebil og skulle utforske store deler av Sør-England. Men en litt større smakebit, det ville vi ha.
Vi fortsatte stia vestover mot Eastbourne, opp og ned seige skråninger i Seven Sisters, og angret lett på den siste lette nedstigninga da vi innså at enkleste vei tilbake til bilen, den bar opp igjen samme vei.
Les flere tips til bilferien i Sør-England!
Den hvite kalkhesten
På vei til Alfriston for å spise, fikk vi øye på en gigantisk hvit hestefigur oppe i lia. Den måtte vi se. Skulle vi gå opp?
Vi begynte men bestemte oss raskt for å avslutte forsøket. Litlington White Horse lå høyt oppe i lia, som var enda brattere enn kalksteinssøstrene vi allerede hadde slitt oss opp. Uansett var vel hesten ment å beundres på avstand? Det er jo vanskelig å nyte synet av en 28 meter lang hest på nært hold.
I tillegg hadde vi jo en pub å rekke. I den gamle smuglerbyen Alfriston. Den hadde vi for så vidt gått innom også hvis vi hadde fulgt South Downs Day. Det ville «bare» ha vært en dagsmarsj å gå fra Seven Sisters, men der og da var jeg glad vi slapp.
Og for at vi hadde holdt bilen trygt på toppen av stupet. Det er jo sjelden en god idé å følge James Bonds hjulspor slavisk.