Det er ikke vanskelig å reise. Det er bare å bestille en billett og komme seg til flyplassen på riktig dag. Kan hende må du ikke engang klare det. Det kan til og med ende godt selv om du tropper opp ved innsjekkinga én dag for sent. Jeg kom meg i hvert fall hjem fra Melbourne på den måten.

Å reise ansvarlig, derimot – eller rett og slett å oppføre seg på reise – kan av og til vise seg skikkelig vanskelig.

Av og til har vi tydeligvis pakket folkeskikken i en feilsendt koffert. Av og til innvilger vi fornuften hjemmeferie mens vi selv er på reise utenlands. Av og til fortrenger vi at naturens lover gjelder i utlandet som i Norge. Eller vi glemmer helt at vi ikke er kongen av Thailand, bare fordi vi ikke lenger er hjemme.

Det er bare å lese klagemålene på Twitter-kontoen Charterbesvikelser: «Komplimangen från inkastarna kändes inte äkta». «Vi bokade ett hotell bara för vuxna men fick inte ta med våra barn.» «En mosquito stack mig. I broschyrerna stod det inget om mosquiter.»

Vi kan alle havne der av og til. Noen oftere enn andre.

Derfor har jeg laget denne guiden, for dumrianer, av en dumrian. Tenk på den som en slags guide til ansvarlig ferie.

Respekter den lokale kulturen

Jeg har selv bevitnet presumtivt fornuftige mennesker bli intenst indignerte over at ikke korte skjørt og bare skuldre er greit på feriemålet. «Hvordan våger de,» liksom.

Greia er at det er du som er gjest. Da bør du finne deg i å respektere vertskapet.

Tenk bare hvis det var motsatt. Hvis for eksempel tyskerne følte det helt naturlig å sprade rundt på Karl Johan i bare nettoen. Eller hvis du hadde invitert en gammel kollega og hennes nye kjæreste hjem på middag, og det viste seg at kjæresten var Frank Løke. I Borat-drakt, gnikkende rundt på stolputa di.

Noen ganger kan normene være vanskelige å forstå. På et strandsted i Ghana bestemte jeg meg en dag for å gå inn til landsbyen for å kjøpe en flaske vann. «Du kan ikke gå her i bar overkropp,» sa den første jeg møtte, en mann i løpeshorts og bare muskler. «Du har bar overkropp selv,» påpekte jeg. «Det er annerledes,» svarte mannen. Det føltes absurd. Men jeg tok på meg t-skjorta neste gang jeg gikk til landsbyen.

Les også: Bør vi boikotte Myanmar?

Lovene er ikke en ala carte-meny

Også lovene på stedet du reiser til, kan virke fjerne. Det kan også være vanskelig å akseptere at du kan få bot for å mate duene på et fortau i San Francisco, å gå med kjippkjapper i Cinque Terre eller med bikini i Barcelona sentrum.

Likevel har selv Salem, Massachusetts’ forbud mot å sove naken i et leid rom, og Nevada-byen Eurekas regel om at menn med bart ikke har lov til å kysse kjæresten sin, tross alt en viss legitimitet. De er i det minste vedtatt av befolkningens egne politikere. At du reiste dit, er ditt valg.

Hvis du likevel havner i knipe, forventer jeg egentlig at mine skatte-, moms- og bilavgiftpenger ikke blir brukt til å redde deg. (Selv om du skulle bli drapsdømt i Kongo.)

Økoresorter redder ikke verden

Når du nå har bestemt deg for å holde deg i skinnet (eventuelt langbuksa), er du likevel ikke trygg for logiske kortslutninger. Jeg innser at jeg selv møter meg selv i døra her, etter relativt korte besøk i både Japan, Agras Taj Mahal og Petra i Jordan de siste årene. Men det får stå sin prøve:

Du får ikke medalje fra framtida bare fordi du spiser økologiske bananer på tur.

Det er selvfølgelig fint og flott at hotellet på Fiji serverer kortreist juice, eller at plankegangen ned til stranda er lagd av drivved. Men uansett hvor mye bransjen og enkelte journalister prøver å grønnvaske økoresorter på Maldivene:

Naboen som hekter campingvogna bakpå sin gamle Chevy og drar til Larkollen for å kullgrille argentinsk biff mens bilen står på tomgang, gjør rene miljødugnaden sammenlignet med Fiji-ferien din.

Les mer om flyreiser og CO2 her!

Og ikke nok med det, nå har jeg fått flyskam også!

Arbeidsplasser forsvarer ikke alt

Men! sier du kanskje nå. Den hersens Larkollen-naboen bidrar jo kun til økonomisk vekst for Shell og på Svinesund. Du, derimot, er jo en vandrende BNP! Selv folk som reiser på inclusive-ferie med multinasjonale selskap, er gjerne raske med å trekke følgende argument opp av stråhatten: «Turismen skaffer landet masse arbeidsplasser.»

Det argumentet kan visstnok brukes for å forsvare en hel mengde med drit. Men holder det? I boka «The Ethical Travel Guide» gjør forfatterne et regnestykke for en 1500 punds (17.000 kroners) safaritur til Kenya med et britisk safariselskap. Kenya sitter igjen med kun 15 prosent av pengene (225 pund), konkluderer de. Og Kenya er ikke i noen særstilling.

I bytte mot pengene må vertskapet håndtere søpla di, og finne seg i at du sløser vann som et lekk badekar (på Mauritius står turisme for 40 prosent av landets vannforbruk), og at de fineste stedene er forbeholdt rike turister.

Pruting er ikke en sport

Folk på stedet må gjerne også krangle så jekslene fyker om de pengene du snart kjøpe dilldall for i et siste forsøk på å kvitte deg med på flyplassen før flyet hjem. I utlandet pruter man jo. Det er ikke noe gærent i å prute. Selve ordet kommer jo av «sludre», og noen steder er pruting faktisk forventet.

Det kan likevel gå for langt. I Burkina Faso var jeg så hard i forhandlinga at selv vertskapet på sovesalen ble imponert (eller skremt). I Saint-Louis, Senegal holdt jeg på å løpe etter torgkona med mer penger da jeg ved første tygg innså at pariserloffen slettes ikke var en tørr loff men fylt med kjøttsaus. Samvittigheten blir ikke bedre av å tenke på at jeg ennå har en bunke vestafrikanske CFA i en boks et sted…

Og et siste hjertesukk

Guider i fattige land tror tydeligvis at stedets skoler er turistmagneter. Jeg har i hvert fall havnet på omvisning i klasserom i løpet av guidede turer både i Kambodsja, i Kibera-slummen i Nairobi og på et strandsted på Zanzibar.

Kan vi bare bli enige nå om at skolen er til for undervisning og ikke underholdning av turister? Takk.

Lik Det vonde liv på Facebook!