REISE TIL: BUTRE BEACH, GHANA

Ankomsten til Butre Beach kunne ha vært mer vellykket. Tro-tro-en gikk jo slett ikke til Butre, men til Busua. Dit var det 30–40 minutters gange, tvers over en nokså voksen høyderygg. I et Ghana med 35 graders varme og luftfuktighet som piplet ut fra hver pore i huden, var det slettes ikke noen drømmetur, i hvert fall ikke med en backpackersekk på ryggen.

Belønningen, derimot, var som i en drøm:

I det vestre hjørnet av bukta, bevoktet av ruinene etter Fort Batenstein på høyden, lå landsbyen Butre med sine lave rønner under bølgeblikktak. Bortenfor strakte stranda seg som en lang sigd av gull mot Guineabukta.

Vi krysset hengebroa over innløpet til lagunen, trippet bortover sanda, og slang oss ned ved et av bordene på The Hideout. Dette skulle bli mitt ghanesiske strandparadis i over en uke.

En skikkelig lite stilig ankomst

Ankomsten til strandgjemmestedet kunne imidlertid også ha vært mer vellykket. Det skyldes det personlige pronomenet jeg nettopp skrev: Vi.

På slep fra slavefortet i Princess Town fulgte nemlig Nils, en godt voksen svenske som kombinerte ansiktet til Tomas von Brömssen med kroppen til en bare litt slankeforet Obelix. Og Nils lot seg slett ikke sjarmere av mottakelsen ved backpackerstedet.

Les også om mine forsøk på å bo i et slavefort!

– Är det et jævla rastaställe?

Han brummet det så høyt som bare tre murerflasker med Gulder-øl kan tillate utestemmen, og nå var det for sent. Hele The Hideout hadde hørt Nils’ tåkelur om at han så visst ikke var en mann for «One Love».

Ghaneseren med dreads og tjukk jeg-liker-reggaetobakk-lue så ut til å høre like mye hjemme her som sikadesangen og bølgebruset. Og rastafaris var det absolutt verste Nils visste.

Hele den svettesilende gåturen fra Busua hadde han holdt motet oppe ved å øse ut sine aversjoner mot Afrika, og aller verst hadde det gått utover rastaer og hasjrøykere, som i hans verden egentlig var to ord for det samme. «Ghana er ille. En masse rastaer. Det eneste landet som er verre, er Gambia. Der har de bare rastapakk. Vet du hva jeg kaller Gambia? The asshole of Africa,» hadde han tordnet der han turet opp bakken med en tung bag i begge hender.

– I am Ellis, presenterte ghaneseren seg. Trolig hadde han ennå ikke fått med seg opptrinnet, eventuelt ga han en tjukk blås i hele greia.

Jeg så for meg tre nye kilometer på vendereis til Busua: en bratt bakke etterfulgt av en lang marsj i dyp sand. Men nei. Nils hadde svelget i seg den første Gulder-flaska på vei fra baren til plaststolene, og i den andre labben hadde han to nye.

Etter én hel pils under navlen, én på venstre og én på høyre side, og et par–tre kjølige Gulder i vommens øvre regioner, var han like komfortabel som lingonsylt på kjöttbullar. Betjeningen fikk vær så god sende bud etter større forsyninger fra bryggeriet. Nils ville bli.

Det ga meg mitt desiderte høydepunkt på mine fire uker i Ghana.

Les også om Vest-Afrikas fascinerende og skremmende voodoo!

Mitt ghanesiske strandparadis

Busua ville sikkert ha vært et ålreit hvileskjær det også, det var tross alt et skikkelig strandsted med lang, finkornet sand, surfeskoler, barer, restauranter og overnattingssteder.

Butre Beach ble imidlertid noe mer.

Om jeg har lært noe av mine nær utallige reiser, er det at favorittstedene sjelden velger seg selv. Du må velge dem. Du må la ryggsekken ligge, og tillate deg å bli også etter at stedet er sett, maten spist og vannet testet.

Her i Butre, like øst for Ghanas butte sydspiss, var det en behagelig affære. Nils holdt seg stort sett i skyggen, Nils pils. Jeg holdt meg stort sett på en annen benk i skyggen, med bok og Cola for å markere en viss avstand.

Jeg så selvfølgelig verdensarvruinene av Fort Batenstein, men lot ellers attraksjoner forbli i guideboka. Gangbroa under trekronene i Kakum National Park, Canopy Walk? Kanskje en annen dag. Men også neste dag valgte jeg heller å svømme lange turer ut i bukta med Ellis, lese, og løse ubehaget fra Ghanas intense luftfuktighet med å gjøre minst mulig saktest mulig. Hvis jeg kjedet meg, spaserte jeg bort til landsbyen for å bekrefte at jeg ikke gikk glipp av noe, og satte meg tilbake på benken.

Det skulle ikke mye øvelse til før livsstilen passet meg.

PS! Landbyen i Butre inspirerte ett av punktene i mitt tegneserieinnlegg om ansvarlig turisme.

Farvel, Nils

Helt fri for min samboer i bungalow 7 ble jeg likevel ikke. Sånn er det å reise langt hjemmefra. Jo lenger vekk du drar, jo større blir den nordiske gravitasjonskrafta. Når du kommer så langt ut mot turismens randsone som Ghana, blir plutselig svensker eller dansker som naboer å regne.

Når sant skal sies, hadde han da også sine gode sider. I Princess Town hadde han vært en hel antologi av ville historier fra sin tid til sjøs: Om seilingene forbi Nigeria, der de hadde så store problemer med sjørøvere at de til slutt allierte seg med russerne – midt i den kalde krigen. «Piratene angrep på natta. Men russerne hadde kanon på dekk. Hvert femte minutt skjøt de ut i havet foran seg. Boom! Boom! mens vi lå rett bak dem.» Og om turene da han påsto å ha smuglet våpen til Sør-Afrika: «Vi malte om båten da vi passerte Ekvator, det var jo embargo mot Sør-Afrika på den tida, på grunn av apartheid. Det var derfor Olof Palme ble myrdet. På grunn av våpeneksporten. Jeg så et TV-program der de spilte et lydopptak. ‘Han förstörde våra planer,’ sa stemmen. Jeg gjenkjente den, det var sjefen i rederiet mitt,» fortalte han megetsigende før han ropte sin faste replikk: «Two beers!»

Var det skrøner eller skandaler? Jeg visste ikke. Etter litt for mange dager sammen lot det uansett til at sjømannen hadde gått tom for eventyr. Dermed var det bare lystmisantropen og bedreviteren igjen.

Jeg forbannet min uforsiktighet den kvelden vi møttes – jeg skulle ha anlagt «‘Allo ‘allo»-aksent og utgitt meg for å være fransk, bare for å være på den sikre sida.

Til slutt ble jeg likevel fri, og ikke uten et visst show.

Nils hadde bestilt store øl hele kvelden, taktfast som Guineabukta. Jeg hadde valgt beste retrett: En tidlig kveld. Ved to-tida våknet jeg av en voldsom romstering i bungalowen. Det var Nils, han slepte hele køyesenga si til midten av rommet.

«Hva driver du med?»

Nils stilte seg midt på gulvet og brølte:

«Jag måste ha sängen här under viftan. Jag kan inte ligga under nåt jävla myggnät! Frrrrisk sjøluft måste man ha!» før avslutningen kom som det reneste brunstbrøl:

«En gång sjömann, alltid!»

Da jeg sto opp neste morgen, hadde Nils allerede tatt tro-tro til Aguna for å reise hjem til Cape Coast. I baren pustet de lettet ut. Jeg pustet lettet ut. Og i kjøleskapet var det fortsatt kald øl for den som ville ha.

Jeg tok en morgensvømmetur, og en ny svømmetur utpå formiddagen. Mitt ghanesiske strandparadis var bare mitt. Jeg satte strek over alle tanker om å se flere steder i Ghana, og ble. For selv om ankomsten til et sted kan være mislykket, kan fortsettelsen være helt himmelsk. Helt til du må hjem.

Lik Det vonde liv på Facebook!