Natta hadde ennå ikke trukket fra skoddene, men for Taj Mahals hardtarbeidende sjarlataner var arbeidsdagen for lengst i gang. Tuktuk-sjåførene var i gang med sin overprising, billetthaukene argumenterte på høygir langs køene, som allerede strakte seg som en slange langs muren:
– Ser du køen? Den vil ta minst en time. Jeg kan ordne deg forbi den. Det koster deg bare 2000 rupi ekstra. (Selve inngangsbilletten koster 1000 rupi.)
– Jeg har ikke penger. Du vet, pengekaoset.
– Se! Jeg er offisiell guide.
Han holdt fram skinnfolderen med et småslitt guidebevis.
– Det hjelper ikke. Jeg har fortsatt ikke penger.
– 1000 rupi!
– Sorry.
– Jeg kan hjelpe deg inn. Femhundre.
Da jeg var nesten helt framme, med én baseballcaps over solbrent nakke foran meg, kom en siste «hjelper». Taj Mahal har to billettyper: en billig for indere og en langt dyrere for alle utlendinger. Han ville bruke sitt pass for å gi meg en inderbillett.
– Du betaler bare 100 rupi ekstra til meg.
Jeg takket nei. Med norsk høsthud og digert kamera (stativet måtte legges i oppbevaringsrommet) ville vaktene aldri i verden gå på limpinnen.
– Hvorfor ikke? Det er en bra billett. Og mye billigere, nesten ropte mannen.
Så var det min tur.
Soloppgang ved Taj Mahal
Himmeldisen var plommefarget da jeg endelig var innenfor. Selv murene rundt Taj Mahal har en egen skjønnhet, men den la jeg knapt merke til der jeg hastet mot selve mausoleet.
I buehvelvingen under portalen, Darwaza-i Rauza, stoppet jeg likevel opp. Med sine fire opphøyde kupler – en i hvert hjørne – og to rekker av 11 «osteklokker» over iwanen, den rektangulære fronten til portalen, pishtaq-en, er Darwaza-i Rauza i seg selv et høydepunkt i mogultidas arkitektur. Nær sagt hvor som helst ellers i verden ville den ha vært en turistmagnet i seg selv.
Men ikke i Agra. Perfekt innrammet av den luftige buen steg nemlig Taj Mahal opp av disen, som et magisk drømmeslott som nærmest svevde over marmorplatformen.
Den er Indias største severdighet, og et selvskrevent medlem av UNESCOs verdensarv og lista over verdens syv nye underverk.
Og her var den.
Den sørgende sjahen
Med sin perfekte symmetri (visstnok inspirert av Spanias Alhambra), utrolige marmorutskjæringer og tusenvis av innfelte smykkesteiner er ikke Taj Mahal bare vakker. Den er også et kjærlighetssymbol.
Den tredje mogulen som regjerte fra Agra, Shah Jahan, fikk bygd mesterverket til ære for sin tredje kone, Mumtaz Mahal, i bunnløs sorg etter at hun døde i barsel i 1631. (Det skal ha vært deres 14. barn.)
I det lille museet langs den vestre muren viser et maleri på elfenben henne: Hun har runde kinn og staselig hodepryd, mens Shah Jahan selv er portrettert med spisst ansikt og fippskjegg.
Både guider og guidebøker vil fortelle at Mumtaz Mahal var sjahens favorittkone, og det gir mening.
Ikke bare fordi han tømte gullkistene sine for å bygge mausoleet. Men også på grunn av det guiden Mohd Shahnawaz Khan senere skulle fortelle meg: Mogulene viste sin religiøse toleranse ved å ta koner fra alle områdets religioner. Men selv var de muslimer. Og det var også Mumtaz Mahal.
Taj Mahal var hans hyllest til henne. Selv skrev han at «sola og månen feller tårer fra øynene» på grunn av byggverket.
Kunsten og symmetrien
Innenfor Darwaza-i Rauza ble Taj Mahal bare vakrere og vakrere. Mogulen hadde ikke overlatt noe til tilfeldighetene. Parken var strengt symmetrisk etter persiske charbagh-prinsipper. Og i enden, mot elva, tronet Taj Mahal med sine fem kupler – én i hvert hjørne og en stor i midten – og fire 40 meter minareter – de luter svakt utover så de ikke skal ødelegge mausoleet i tilfelle jordskjelv.
På hver side av mausoleet steg ytterligere to store kupler opp over trærne. De sto på hver sin sandsteinsrøde skjønnhet. Til høyre moskeen, og til venstre jawab, et prektig byggverk som ble bygd uten noen annen funksjon enn å sørge for symmetri.
Jeg hadde nesten ikke lyst til å gå opp trappene til selve Taj-en. Ville suge på forventningen så lenge som mulig. Og nyte de andre byggverkene til fulle, uten å oppleve dem som parenteser etter hovedstykket.
Men til slutt var det dags. Sola brant sterkere, smogen var varmere, beina var trøttere, jeg kunne ikke bli her hele dagen.
I den søndre pishtaq-en – inngangsbuen – ble jeg stående. Trær og blomsterbusker sto som relieffer ut av marmoren nederst. Over dem snodde pietra dura-mønstre av små marmorbiter i ulike farger seg opp som blomster og slyngplanter. Og på hver side steg kalligrafien til værs med sine koranvers – større jo lenger opp de kommer for at de skal se like brede ut hele veien.
Innenfor lå selve mausoleet. Ekkoet av duekurr, skritt og stemmer ble malt sammen i en bølgende mos av lyd. Kuppelen var et pietra dura-mesterverk, langs sidene fylte stukk og marmormønstre buene, veggene var fylt av snirklete kalligrafi.
Og i midten sto filigranskjermen rundt det som liksom skal være katakomber (de står egentlig i «kjelleren»): Et langt skjermbrett skåret ut av én marmorblokk, med så mange utskjæringer at du kunne ta det for et marmormalt smijernsgjerde.
Ekstravagansens India
Jeg tror ingen vet over hvor mye det kostet å bygge Taj Mahal. Men vi snakker om vanvittige summer. Hele komplekset tok 20 år å bygge, og 20.000 arbeidere skal ha vært i aksjon.
Heller ikke på råvarene ble det spart på skillingen. Et kart i museet fortalte hvor edelsteinene kom fra: Fra Russland, Arabia, Iran, Bhutan… Marmoren ble fraktet fra Rajasthan. Kameler og elefanter dro blokkene på kjerrer til Jaipur, hvor de ble lastet over på båter. (Dette forklarer hvorfor mausoleet ligger langs Yamuna-elva.)
Ekstravagansen er ikke unik for India. I den gnistrende boka «Kalis tid»(*) forteller William Dalrymple om nizamen i Hyderabad, som «skal ha vært verdens rikeste mann» og hadde «ikke færre enn enn elleve tusen tjenere. Åtte og tredve tørket støv av lysekronene.»
Myten om Det svarte Taj Mahal
For Shah Jahan skal sløseriet likevel ha fått konsekvenser. I 1658 ble han kuppet av sønnen Aurangzeb, og satt i husarrest i Agra Fort.
Ifølge Wikipedia skjedde maktovertakelsen som en dominoeffekt av at stormogulen ble syk og de tre sønnene kjempet seg imellom om å regjere i hans sted. Aurangzeb vant den kampen etter et slag i Samugarh. Og da faren gjenvant helsa, erklærte sønnen ham som uegnet til å lede staten.
I Agra ynder guidene derimot å berette en annen versjon: At Aurangzeb grep makta fordi faren var i gang med et nytt gigantprosjekt: En kopi av Taj Mahal i svart marmor, på motsatt side av elva, der han selv skulle begraves.
Forfatterne bak Lonely Planets India-bok(*) avviser myten om Det svarte Taj Mahal som oppspinn, uten noe belegg i skriftlige kilder.
Mohd Shahnawaz Khan påsto like hardnakket at historien var sann.
– Det står ikke beskrevet ikke alle historiske krøniker. Men det står i de persiske. Jeg har selv sett det, i Dehli, sa han da vi sto i gemakkene Shah Jahan valgte for sin husarrest, ved terrassen hvor han sittende på et håndvevd teppe hadde fritt utsyn mot sitt elskede Taj Mahal.
– De fleste her sier at mogulen brukte statens midler til å bygge Taj Mahal. Men det er ikke sant. Han brukte farsarven. Til den svarte kopien, derimot, ville han bruke statskassa. Det var derfor sønnen Aurangzeb grep makta. Han var en seriøs leder, ikke opptatt av luksus. Og han drepte sine eldre brødre og fikk faren fengslet, fortalte han.
På kvelden kjørte han meg til Mehtab Bagh-hagen på nordsida av Yamuna-elva. Taj Mahal tronet på den andre bredden. Solnedgangen ble slukt av smogen.
Det var imidlertid ikke det hvite marmorunderverket som var vårt mål. Her skulle nemlig Det svarte Taj Mahal ha ligget, ifølge guiden. Noen gamle grunnmurer tegnet rutemønstre på bakken. Bevis på teorien var de likevel ikke. Her hadde mogulen hatt bassenger, fortalte Mohd.
– Om kveldene så han Taj Mahal speile seg i vannet i solnedgangen, og diktet poesi, beskrev han.
Det var en romantisk tanke. Men den ga ikke akkurat støtte til teorien om det svarte mausoleet. For ville en så svermerisk mogul ha omgjort sin egen dikterhage til byggeplass, i 20 år?
Jeg tror kjærligheten til Mumtaz Mahal ville ha hindret ham.
Lik Det vonde liv på Facebook!
Praktiske reisetips til Agra
Reise til Agra
Det enkleste er å gjøre som meg: Å fly til Dehli og ta buss eller tog derfra til Agra. Jeg prøvde meg på å ta buss fra flyplassen til busstasjonen. Litt for sent innså jeg at jeg måtte bytte. Mitt tips er derfor å være litt «turist» og ta en tuktuk eller drosje. India er et billig land. Siden flyturen krever mellomlanding, er det best å bruke en flysøkemotor som lar deg filtrere ut lange reisetider og grusomme avgangstider. Jeg bruker Momondo(*) til dette.
Å se Taj Mahal
Billettene til Taj Mahal koster 1000 rupi for utlendinger. Noen vil nesten garantert tilby seg å fikse en billigere «inder-billett». Si nei. Du kommer uansett ikke inn med den. Dermed må du stå i kø igjen.
Merk også at Taj Mahal er stengt hver fredag på grunn av fredagsbønnen. Den kan også bli stengt uten særlig forvarsel på grunn av VIP-besøk. Dette skjedde dagen etter mitt besøk der. For å være på den sikre sida, kan du legge inn en dag ekstra i Agra.
Åpningstider og oppdaterte priser finner du her.
Andre ting å se i Agra
Det er uansett en god idé å ha mer tid i Agra. Da kan du nemlig få med deg flere av byens severdigheter. Den viktigste er Agra Fort, men jeg hadde også stor glede av å gå gatelangs, og å få en guide til å vise meg byens mange tradisjonelle håndverkere.
Den gamle mogulbyen Fatehpur Sikri er også en kort bussreise unna. (Bussene går fra stasjonen Idgah.) Og den er absolutt verdt et besøk.
* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.