REISE TIL: BLEFJELL, NORGE
Christian Sunde er et geni. Ikke fordi flekkefjordkunstneren er en av de siste i Norge som mottok «livsvarig» garantilønn fra Staten for kunsten sin.
Nei, genialiteten kommer først og fremst til utløp i prosjektet «Finn hodet». Der har han plassert mange hundre hoder rundt omkring, som regel i naturen, nesten overalt i Norge og flere steder i utlandet.
Jeg har fulgt prosjektet på Instagram i lange tider. Men hodejakta skal ikke egentlig være en skrollehobby, den skal være en førstehånds kunstopplevelse. Da kompisgjengen skulle på guttetur til Blefjell kunne jeg endelig prøve meg som hodejeger på ordentlig.
Fjellet med hodene
Hvor mange hoder Christian Sunde egentlig har satt ut på Blefjell, vet jeg ikke. Kanskje har han ikke oversikt selv engang. Mange er det i hvert fall.
I løpet av noen timers tråling av Instagram-strømmen hans fant jeg hoder på Store Ble, Krøkla, Korslinuten, Blenuten, «Den hvite hesten» på Ormehogg, Willys plass ved Fagerfjell … ett sted leste jeg at han hadde vært «på hytta», noe som kunne forklare den enorme mengden Blefjell-hoder.
Etter å sjekket hvert innlegg opp mot Ut.no-kartet, identifiserte jeg to hoder for min første leteaksjon.
Å finne et kunsthode
Første stopp ble 250 meter sørvest for Strutåsen fjellstue. I 234 grader sørvestlig retning fra hytta, for å være nøyaktig. Der skulle det skjule seg et brunt jernhode på en stein, like over et felt med kartlav.
Utsiktsbildet i Instagram-posten var nokså entydig da broder’n og jeg så fjellstua oppi lia: Den hvite flekk på motsatt side av Hønevatnet lyste opp landskapet akkurat som på Sundes bilde. Nå gjaldt det bare å finne hodet.
– De kan være små. Mindre enn en fyrstikkeske, sånn jeg har forstått det, fortalte jeg. Så forlot vi stia og bega oss ut i lyngen på jakt etter den forjettede steinrabben.
Vi innså snart at hodejakt er alt annet enn enkelt. Blefjell er fullt av stein. Kartlav er det også mye av. Og kan ikke svart steinlav være til forveksling hodeformede?
Til slutt måtte broder’n gi opp. Familien kalte. Selv klarte jeg ikke å gi slipp. Jeg var jo på riktig sted, den hvite flekken og retningen (jeg hadde ikke kompass, men brukte sola) var jo ikke til å ta feil av.
Det var en furu på et annet bilde. Jeg styrte etter furuer. Etter steiner. Og krysspeilet meg mot ulike punkter på utsiktsbildet. Hvor i høstgylne fjellheimen kunne det hersens hodet skjule seg?
En mikrofilosofisk fjelltur
Etter hvert som stein etter stein ble saumfart, begynte tvilen å melde seg – sammen med noen virkelig små filosofiske spørsmål:
Tar Christian Sunde alle bildene i hvert innlegg fra nøyaktig samme sted?
Bruker han zoom?
Og enda viktigere ble spørsmålene om norsk fjellnatur:
Hvor fort sprer kartlav seg? Og kan den forsvinne hvis den først har vokst opp?
Hvor mye stein kan lyngen gro over og dekke til i løpet av 166 uker? Og hvor fort vokser en fjellgran?
Jeg vekselvis irriterte meg og lot meg fascinere av tvilen og jakta og det jeg etter hvert innså var en helt ny måte å oppleve naturen på: I mikroperspektiv, der utsikten og panoramaet måtte vike for nærstudier av rød rypebærlyng, lavformasjoner og grålige trestubber.
Egentlig var det ganske fint. Sliten i beina ble jeg i hvert fall ikke.
Kunsten å gi seg mens leken er god
Som pappa til en seksåring er det én ting jeg håper at poden skal lære av meg: Å ikke gi opp. Derfor elsker jeg alle de umulige vedlikeholdsoppgavene som jeg egentlig ikke har forutsetning for – og derfor samtidig hater.
Å fikse overløpet på kjøkkenvasken, bytte vannbrett, montere dørlås. Jeg kan det ikke, klarer det ikke, men ved å være sta som et ufordragelig esel greier jeg det til slutt okkesom.
Etter å ha finkjemmet det samme området i over halvannen time måtte jeg likevel kaste inn håndkleet. Det er ikke sikkert du klarer å slå hjul akkurat i dag. Det kan hende du må øve litt mer før du lærer å svømme. Og det er ikke sikkert at en nærsynt 47-åring finner hodet ved Strutåsen akkurat denne søndagen.
Neste stopp, etter å ha trålet nok en runde på akkurat de samme stedene, ble Langevatnet.
En fjellbjørk blant mange
«Et tre i enden av Langevatnet, Blefjell,» forkynte tekstbeskrivelsen. Langevatnet lå kun et par hundre meter sørover fra der jeg hadde romstert, og mens Blefjell er fullt av fjell er det ikke akkurat tett skogkledd. Dette burde bli en lek.
Eller?
Hodet forble gjemt. Og snart begynte de samme undringene å melde seg. Etter å ha konstatert at fjellbjørker er små men tallrike, ble jeg også var av et annet ubestridelig faktum:
At et vann har flere ender. For Langevatn ga antallet seg nesten av navnet. Og hodet kunne vel så gjerne ligge i motsatt ende, altså den sørvestre.
Dit var det 1,3 kilometer, som ga en kjærkommen avveksling fra mikroskopnivået jeg hittil hadde nytt fjellnaturen i. Jeg så fjellvann speile seg i høstsola, myrer og skoglier, og langt der borte våket Krøkla og Store Ble over landskapet.
Da enden var kommet (enden av vannet, altså), krympet synsvidden på ny. Hodet var festet til en bjørkestamme, og det samme var blikket mitt.
En bjørk, to bjørk, bjørketi-bjørketi-bjørk. Hvor mange bjørketrær var det egentlig som knotet seg bortover, oppover og nedover ved enden av det smale vannet – i et landskap som for en vanlig fjellvandrer var åpent lende?
På ny opplevde jeg å se naturen på en helt ny måte. For var ikke disse vriompeisene noen vidunderlige trær? Og skapte ikke de ovale, gapende sårene etter greiner som hadde knekt og mønstrene i barken fantastiske «hoder» på egenhånd? Slike tanker gikk, satt og krøyp jeg og tenkte mens jeg saumfarte trestammene.
Og hele tida surret tanken om at et avlangt fjellvann har to ender i hodet.
New York Telephone Conversation
Til slutt hadde selv jeg fått nok. Det vil si av denne enden. Jeg hadde ennå ikke lest Fædrelandsvennen-intervjuet der Christian Sunde sier at noen av hodene «vil kanskje aldri bli oppdaget», men en enkel sannsynlighetsberegning tilsa uansett at Langevatn-hodet ganske sikkert måtte stå i den østre enden.
Hadde jeg tid til en ny leteaksjon? Idet jeg grep etter mobiltelefonen for å sjekke klokka, ble spørsmålet med ett kun teoretisk.
Mobilen var borte! Jeg hadde sjekket Instagram-bildene helt sør i vestenden, siden da hadde jeg kravlet, sittet og bøyd med rundt alle bjørkestammene i vanns ende. Ett eller annet sted der nede i lyngen lå en svart Samsung. Hodene ville være gøy å se, men dette var ikke gøy. Mobilen måtte jeg finne.
Ironien var åpenbar. Den letingen som hadde tunget meg til å være mer til stede der jeg var, var nå blitt til en febrisk leting etter den ene tingesten som mer enn noe annet forleder oppmerksomheten vår bort fra her og nå.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å kjemme bakken med blikket, men hele tida tok jeg meg i at øynene søkte oppover stammene. Hvor var det hodet?
Redningen kom i form av en dame med bikkje. Kunne jeg låne telefonen hennes og ringe Tone, så hun kunne mase på telefonen min helt til noen svarte i motsatt ende? Det kunne jeg selvfølgelig.
Til slutt hørte jeg Lou Reed synge nede på bakken: «I am calling, yes I’m calling just to speak to you». Jeg tror aldri noen har vært så glad for å høre «New York Telephone Conversation» noensinne.
Nå var letinga over. Nå bar det hjem. Uten hoder men med telefon, denne gang i en lukket lomme.
Reprise
Turen burde ha sluttet der. Med stia over rabbene langs Langevatn og plankegangene over myrene og bakken ned til Blestua.
Hadde det ikke vært for at jeg traff igjen min reddende telefonengel like før den siste bakken.
– Fant du hodet? spurte hun.
– Nei. Jeg er visst bedre til å finne mobiltelefoner, svarte jeg.
– De er vanskelige å se. Noen av dem er ikke stort større enn en fingernegl. Men i dag fant jeg faktisk ett jeg aldri har sett før. På Kjørkjestein, bare noen hundre meter den veien, sa hun.
Jeg småsprang opp bakkene, med et mobilbilde og en forklaring om at det var på baksida av steinen i tankene. Hele veien til steinen. Hvor jeg lette. Og lette. Jeg saumfarte steinen, dechiffrerte den som blindeskrift, men til ingen nytte. Hvor i hampen, gampen, badestampen var den hersens stålskallen?
Etter fire runder var pulsen så høy at jeg måtte gi opp. Igjen.
Han er et geni, han der Christian Sunde. Men er det tillatt å skrive at han der og da også var rimelig irriterende?
