REISE TIL: ASSISI, ITALIA
Jeg hadde vært i Assisi før. Den gang var det høst og tåke, og tanken på den skumle Luigi som ventet på meg klokka 14 for å presse meg for penger, gjorde at besøket ble så kort som overhodet mulig:
Jeg spaserte opp bakkene til Basilica di San Francesco, studerte freskene av (muligens) Giotto – og rømte fra byen så fort bilen kunne rulle.
Returen til Assisi
Da jeg igjen reiste til det sentrale Umbria, denne gang med familien, var det ingen tvil: Assisi var på lista over byer jeg skulle besøke. Ideen var omtrent like lett å selge inn som kald drikke i 35 varmegrader.
Assisi er nemlig en av Italias mest kjente bynavn – selv om åstoppbyen knapt har 28.000 innbyggere. Æren for det tilfaller selvfølgelig Frans av Assisi, verdenshistoriens mest kjente munk og grunnlegger av fransiskanerordenen.
Kulten rundt Den hellige Frans har gitt Assisi en av Italias flotteste kirker og kunstskatter.
I tillegg er verdensarvbyen et syn i seg selv. Fra slettene nedenfor tårner den gigantiske kirka majestetisk opp som en gigantisk mur av søyler. Og inne i de trange middelaldergatene som strever seg oppover åsen, gikk vi omsluttet av kalksteinvegger på alle sider.
Allerede langs muren i Perugia skimtet vi den sagnomsuste byen: En sandfarget stripe langt der borte under et grønt fjell. Likevel – eller derfor? – ventet vi helt til feriens siste fulle dag med å besøke Umbrias pilegrimsby numero uno.
Les mer om regionhovedstaden Perugia her!
Rett inn i kunst-bonanzaen
At Assisi er en magnet – årlig antall besøkende er visstnok hele fem millioner – ble tydelig allerede da vi svingte inn i byen. Middelalderbyen hadde et digert parkeringshus!
Derfra var det bare å følge strømmen rundt svingen og gjennom Porta San Francesco til Via Frate Elia og derfra til Piazza Inferiore di San Francesco.
Navnet inferiore kan bety at plassen er liten, men i dette tilfellet sikter det nok heller til «nedre». Plassen var gigantisk. Og med omtrent like mange buer som det fins legender om Sankt Frans, kjente selv jeg ærefrykten stige.
Det var passende, for øverst på piazzaen var den gotiske inngangen til den nedre delen av Basilica di San Francesco. Denne romanske nedrekirka, Basilica Inferiore, er faktisk vigslet som en egen kirke – basilicaen består altså av to kirker.
Med fresker i alle buer og hvelv var den ekstremt vakker – og nærmest litt mystisk med sitt lave hvelvtak og dunkle belysning.
Les også om Umbrias andre kirkeskatt i Orvieto!
Den øvre delen, Basilica Superiore, var mer imponerende og sikkert i manges øyne enda flottere: Høyreist og med himmelstrebende gotiske vinduer som slapp lyset ned til kirkas store kunstmagnet: De 28 freskene med motiver fra Sankt Frans’ liv, som Giotto får æren for selv om mange i dag tror at helt andre kunstnere egentlig svinget penslene.
En varm gamleby
Stedet hvor katedralen(e) står, het opprinnelig Colle d’Inferno – helvetes åsrygg – fordi den var rettersted for byens dødsdømte. Da kirka ble påbegynt i 1228 ble den omdøpt til Colle del Paradiso.
Og snart ble det klart at kirka var paradis. Utenfor de tykke steinmurene var det nemlig brennvarmt. Lufta holdt godt over 35 varmegrader, og sola glødet mot skallen der vi svettet oss oppover for å se resten av byen.
For ja. Assisi ligger på en åsrygg. Og kirka ligger egentlig nederst. Via S. Francesco steg nådeløst oppover, så allerede lenge før Piazza del Comune måtte vi sette oss og drikke en spritz – i skyggen.
Jeg gikk i langbukse – du prøver deg liksom ikke i shorts i en av Italias viktigste kirker – men jeg var tross alt heldig. Jeg slapp å gå i kutte som de mange fransiskanermunkene som travet forbi.
Gubbio er også et høydepunkt i Umbria. Les hvorfor her!
Assisis andre tempel
Den lange hovedgata gjennom gamlebyen var et eldorado for å shoppe religiøst krimskrams, men ikke uten sjarm. Og den tidligere nevnte Piazza del Comune var virkelig flott.
På høyre side – i skyggen – lå Palazzo dei Priori fra 1295. Det staselige middelalderpalasset havnet likevel i skyggen også i overført betydning.
På motsatt side av torget raget nemlig det 47 meter høye, like gamle Torre del Popolo murstein mot mursteinmed de seks korintiske søylene til det romerske Tempio di Minerva.
Sistnevnte var en påminnelse om at Assisi fantes også før Den hellige Frans matet fuglene. Piazzaen ligger faktisk på stedet hvor romernes Forum lå, selv om det ikke akkurat likner noen romersk ruin. (Du kan gå ned til det nå underjordiske forumet hvis du kjøper billett.)
Tempelet var en skjønnhet, selv om jeg av natur nok må la Goethes begeistring tale for meg: «Et beskjedent tempel, akkurat passe for en så liten by, men likevel så perfekt i utformingen at det ville vært en pryd hvor som helst. Man kunne ikke bli lei av å se på fasaden …»
Da Giotto (eller en annen) malte freskene i Basilica Superiore, ble resten av tempelet brukt som fengsel. Nå er det et langt bedre reisetips å kikke innom: Bak søylene steg jeg nemlig inn i den lille barokkpryden Santa Maria sopra Minerva.
Les også om Pisa bortenfor det skjeve tårnet!
Toppen av Assisi
Fra Piazza del Comune fortsatt (selvfølgelig) Assisi å stige. Den smale Via San Rufino var belønning i seg selv, og på toppen lå byens domkirke, romanske Cattedrale di San Rufino. Fasaden var nydelig, med tre fantastiske rosevinduer over en staselig ornamentert portal, og et nesten voldsomt klokketårn.
Dette var kirka som Frans ble døpt i, men innenfor var skyggen det beste. Jøss, for en skuffelse.
Svette og mette av motbakker strenet vi ned til restauranten La Lanterna, med digg pizza og en aldeles herlig uteservering i smuget.
Der parkerte Tone og jeg både Johanne og bestemor før vi på sedvanlig maner trosset både sol, hetebølge, motbakker og sunn fornuft for å sjekke ut borgen på toppen av byen: Rocca Maggiore.
Det ser stilig ut fra lufta, og sikkert imponerende nok ut fra bakken også. Men i 38 varmegrader, etter laaange trapper og en like lang solbadet bakke, klarte jeg ikke helt å nyte det.
Utsikten, derimot, var uovertruffen. Herfra så vi alt: Den andre delen av festningsverket Rocca Minore, bymuren, katedralen, Basilica di Santa Chiara – og selvfølgelig Basilica di San Francesco langt der nede.
Det var en perfekt krone på Assisi-turen. Og herfra gikk det bare én vei: Nedover, snart med en is i hånda – og ingen Luigi som ventet på meg.
Les flere innlegg om Italia her!
Kart over Assisi følger nedenfor.