REISE TIL: KARPATHOS, HELLAS
– Kos dere. Det er gode veier her på Karpathos, sa karen i leiebilselskapet da han leverte nøkkelen til ukas bensingamp.
Vi hadde ikke kjørt mange kilometerne før vi innså at fyren ikke hadde peiling. Trolig var det hans første dag på jobb, i hans første sesong på en fremmed øy omtrent så fjernt fra Athen du kan komme og fortsatt befinne deg i Hellas.
Karpathos ligger omtrent midt mellom Rhodos og østtuppen av Kreta og er den nest største øya i Dodekanesene. Seiler du sørover, møter du ikke land før du står i Egypt. Seiler du østover uten å dreie nordlig, er Kypros det eneste tørre som skiller deg fra Midtøsten.
Vi snakker altså ekte gresk utkant.
Og, skulle det vise seg, en slags utkant også for masseturismen.
En upolert gresk charterøy
På ett kart var riktignok øya slettes ikke perifer. I vår henseende var det kartet det viktigste: Karpathos sto på charterkartet, med direktefly fra Gardermoen.
At øya likevel kvalifiserte til betegnelsen «nokså uoppdaget», ble klart allerede på flyplassen. Den var knøttliten. I løpet av vår uke skulle fraværet av masseturisme bli enda tydeligere.
Karpathos var virkelig en gresk øy med relativt få turister. På godt og vondt. Men mest på godt, selvfølgelig.
Karpathos – et førsteinntrykk
Svingete, smale veier uten trafikk. Høyreist innland, uberørte strender og få og små hus. Den første halvtimen digget jeg Karpathos. Det neste døgnet var jeg derimot dypt skuffet.
Hotellet var riktignok råfint, med lekkert bassengområde og glimrende planløsning i vår juniorsuite. Men gata utenfor minnet om en sjuskete bakgård i Albania, med fortau i smuler og forlatte byggetomter hvor ugresset vokste til hoftehøyde.
Limniatis-stranda var imidlertid fin. Eller? Det hvite beltet noen meter uti brenningene var et glatt sva, som gjorde det tilnærmet umulig for Johanne (6) å bade der. Da ble det hotellbassenget, da. Himmel for seksåringen. Grøsskald terror for oss voksne.
Skuffelsen fortsatte neste dag. Kystveien langs østkysten var et svingete monster med steinsprang i halve kjørebanen. Heller ikke den bejublede landsbyen Mesochori var særlig spennende.
Humøret var på bunn helt til Kafe Skopi lyste opp i himmelblått ute på pynten. Den hadde utsikt å drømme om. Den greske iskaffen smakte som den skal – det har jo aldri vært særlig godt. Da restaurantdriveren Giannis i Dramountána oppunder klippen attpåtil lånte ut nøkkelen til kirka Panagia Vrysiani, var humøret for alvor reddet.
Karpathos var slettes ikke så verst. Og få turister er virkelig digg, ikke sant?
Badestoppen på Apella Beach på vei tilbake til hotellet gjorde meg nesten til fan. Grusstranda var spektakulær: Urørt, hvit og lang, med høy fjellsider som buldret hver gang småsteinene stupte ned mot asfalten høyt der oppe.
Se flere tips til ferie ved Middelhavet!
Karpathos’ glemte landsbyer
Resten av ferien beholdt Karpathos sin nyvunne tilgivelse. Strendene var mange, flotte og alt annet enn overfylte. Landskapet var dramatisk, det blir rått når naturen skal heve seg 1215 meter på tre kilometer mellom de asurblå bølgene og øyas høyeste fjell Kali Lasti.
Og vi fant de fine landsbyene som andre bloggere hadde lovet oss.
Mest spektakulær – og berømt – var Olympos, som liksom gjemte seg fra moderniteten bak fire mil med hårreisende fjellveier, nesten helt nord på øya. Også fargesprakende Menetes i åssidene bak hotellet gledet både store og små.
Og så kystbyene, da: Lefkos, hvor strandhåndklærne nesten lettet som flyvende tepper, men litt mindre enn kuling ville ha gitt en eventyrlig flott stranddag. Og like lille Finiki, med sin perfekte bue og nydelig fiskemat i restauranten Delfini.
I Amopi på sørøstkysten fant vi til og med det vi egentlig ønsket oss – og trengte for å lokke småen vekk fra det forblåste hotellbassenget: Myke, langgrunne sandstrender i le for vestavinden.
Jeg var likevel sjeleglad for at vi hadde valgt base i øyhovedstaden Pigadia og ikke de to andre strandstedene i Apollo-programmet: Lefkos og Amopi.
Les også innlegget mitt om Olympos!
Den sovende ferieøya
Bortsett fra i Pigadia virket Karpathos rett og slett totalt uforberedt på oss turister. Ellers på øya var restaurantene stort sett stengt. Verst var det i Lefkos. Der ga kun snackbaren inntrykk av i det hele tatt å ha kjøpt inn mat i tilfelle en spisegjest skulle dukke opp. (Dette var i den andre uka av Apollos sommersesong, og selskapet har ti hoteller i Lefkos.)
Og is? I mai!? Den slags var det kun i Pigadia øyboerne forsto vitsen med. På resten av øya lød refrenget at det var altfor kaldt for den slags. Prøv å forklare det for en seksåring på hellasferie.
I Pigadia var derimot isbarene åpne. I hovedgata Apodimon varmet innkasterne opp svorsken, mens sidegatene halset like bak. På Mike’s Restaurant fikk vi til og med æren av å være sesongens aller første spisegjester.
I tillegg var byen egentlig ganske så koselig. Tross suvenirbutikkene, juggelbutikkene og de nevnte innkasterne.
Vi måtte jo ikke la oss innkaste. Eller kjøpe suvenirer. Vi hadde jo ferie, og måtte ingen ting. Annet enn å spise is, så klart. (Og kjøpe suvenirer likevel, sånn er livet når du er småbarnsforelder.)
Les praktiske tips og kart over øya nedenfor bildene.
En annerledes badeferie? Se flere tips her!
Her finner du flere blogginnlegg om Hellas!
Praktiske reisetips til Karpathos
Det enkleste er definitivt å reise dit på charterferie med Apollo, som flyr direkte én til to ganger i uka i sommerhalvåret. Ellers er du henvist til mellomlanding, primært i Athen eller Amsterdam.
Ellers kan du selvfølgelig øyhoppe til Karpathos. Det går ferger dit fra både Pireus (Athen), Rhodos, Kreta (Heraklion og Sitia), Santorini, Milos, Anafi, Kasos og Halki.
Apollo tilbyr hoteller i tre byer på øya. Med mindre du virkelig kun skal ligge på stranda og leke eremitt, er valget etter min mening enkelt: Bo i Pigadia. Det er øyas eneste by av en viss størrelse og det eneste stedet hvor du kan velge og vrake blant restauranter, barer, butikker, osv.
Amopi har de fineste strendene (i hvert fall med «vår» vindretning) men er ekstremt stille. Mens Lefkos har fine strender, flotte fjell like bak, men – i hvert fall midt i mai – ingen restauranter du kan stole på.
Reiser du på egenhånd, står du friere til å kunne bytte base. I så fall ville jeg vurdert en natt i Olympos for å oppleve fjellandsbyen uten dagsturhordene.
PS! Støtt gjerne drifta av denne bloggen ved å booke hotellovernatting på Hotels.com via denne lenken*. Da får jeg en liten cut, uten at det koster deg noe.
Karpathos har ingen severdigheter du virkelig må få med deg, men du vil likevel finne nok av ting å finne på hvis strandlivet gir deg maur i rumpa. Mest interessant er fjellandsbyen Olympos. Øyas nest fineste landsby er Menetes, men da ville jeg heller ha prioritert en tur til Apella Beach, Lefkos (en dag uten vestavind) og Finiki for å spise på Delfini.
Veiene på Karpathos er et lite mareritt, men trafikken er så sparsom at det likevel er OK å kjøre. Med andre ord bør du leie bil. (I hvert fall hvis du vil se mer enn Olympos, som det går bussturer til, og Apella, som det går dagsturer til med båt.) Vi bestilte leiebil via Autoeurope* så vi fikk hentet den på flyplassen, men hele øya er full av utleieselskaper. Det bør derfor ikke by på problemer å leie bil på sparket også uten internettilgang.
Det sier seg nesten selv: I chartersesongen. Ut fra vår erfaring kan det imidlertid være greit å droppe vårens aller første avgang, i hvert fall hvis du ønsker åpne restauranter i alle småbyer.
God tur!
Du må få med riktige navn når du skriver. På det ene bilde skriver du feil under bildet. Restauranten du var på i Mesochori heter Dramountana, verten og eieren heter Giannis. Ellers syntes jeg at det du skriver om Karpathos stemmer lite med virkeligheten og hvordan folk generelt opplever øya. Virker som du har gjort dårlig research på forhånd og det er umulig å komme med en uttalelse av øya etter å ha vært der en uke i Mai. Selv har jeg vært på Karpathos 2×3 uker siden 2002. Jeg har vært på mange greske øyer og har ingen har vært så «ekte gresk» som Karpathos.
Hei og takk for kommentaren! (Og beklager at jeg har somlet sånn med å svare, travle tider på jobb …) Nå har jeg rettet opp restaurantnavnet i bildeteksten. Ellers innser jeg at én uke er mindre enn 2-3 uker ganger 20. Men de fleste turister nøyer seg med én uke på samme øy, og sammenligner reisemålene utfra førsteinntrykket. Det gjør at de ikke blir kjent med hver krik og krok, eller hver restaurantvert. På den annen side er det av og til det jeg har savnet i f.eks. enkelte reiseguidebøker, der skribenten virker å ha altfor god kjennskap til stedet til å oppleve det som en førstegangsreisende.
En fortelling som ikke burde vært sann..
Hvis du har øyne og ører med deg på ferie når du er på Karpathos, kan du oppleve mange spennende øyeblikk:)
En dag for omtrent 10 år siden, satt vi på en kafe i Pigadia. Det var lunsjtid, de fleste var på stranden, men i et hjørne av kafeen satt to middelaldrende bleke slitne damer. Selvfølgelig var de fra Norge, selv om de ikke hadde det så godt, satt de og lo høyt, og mintes hva de hadde opplevd gårsdagen.
En flaske Retzna hadde de begge, sikkert for å roe ned nervene. De var veldig uenig i hva de hadde opplevd, men en ting var det enige i, at det hadde vært en morsom dag. Så langt de kunne huske. En annen ting de var enige om var at Manolis var en hyggelig taxisjåfør og kjente veiene på Karpathos bedre enn sin egen lomme. De hadde leid han for en hel dag, han skulle guide dem rundt på øya de elsket
Manolis hadde vært med dem hele dagen, kjørt over hele øya, Olympos, Vrokunda, Diafani, Spoa, Mesochori, Lefkos, Finiki, Arkasa, Pyles, Othos, Volada og Aperi. Den ene kvinnen som het Gunhild, mente at de også hadde vært en tur innom Kasos. Da kan du tenke deg i hvilken tilstand hun hadde vært.
De hadde vært innom tavernaer og barer på veien, og Manolis hadde både spist og drukket det samme som de yndige damer.
Gunhild og Hjertrud hadde betalt alt. Lille søte Manolis hadde bare nikket og tatt imot alt. For å gjøre en lang historie kort. Da han våknet dagen etter, klokken 14.00 visste han ikke hvor han hadde parkert sin taxi. Litt lenger ut på dagen ringte en venn og fortalte at han hadde fått en taxi inn i sin hage. Manolis kunne ikke annet enn å le, han var glad han fremdeles var i live.
Denne historien hørt vi mens vi tok en kopp kaffe en herlig mandag i Pigadia. Det rare, var at når vi skulle ha taxi fra Lefkos til flyplassen, var det Manolis som kjørte oss. Hans historie var helt ulik det damene hadde fortalt.
Jeg lurer på hva de hadde drukket, eller var det bare en drøm. Manolis lo da jeg fortalte om damene. Jeg ga ham 10 euro extra, han er en hyggelig mann og alltid blid og glad. «Og Manolis, du kan også kjøre bil»
De hadde betalt han 200 euro for hele dagen, og de hadde betalt alt han hadde spist og drukket. Ikke så merkelig at Manolis var en lykkelig mann…
PIGADIA
Byen har sitt navn Pigadia som betyr «wells» etter alle brønnene i området. Utgravninger har bevist at Pigadia allerede var bebodd under den minoiske sivilisasjon, 1000 år før Kristi fødsel.
Hovedkirken i Pigadia, Agii Apostoli, har en vegg full av vakre utskårede Ikoner. Den ligger i sentrum av byen, på vei mot det idylliske badestedet Amopi. De fleste restaurantene og «coffee shops» ligger langs havnen. Her har du en vidunderlig utsikt over havnen, havet og de omliggende fjell. Maten og servicen på de forskjellige restauranter varierer fra terningkast 1 og opp mot de store høyder på 6-tallet. Etter min ringe smak og mening finner du de beste spisesteder inne i Pigadia, men smak og behag er som kjent forskjellig. Det er ikke min oppgave å rangere og anbefale her.
På våre hurtige besøk til Pigadia spiser vi alltid lunsj, mese, på La Mirage i annen etasje ved havnen. Vi bader sjelden på stranden der, er i byen og shopper og hygger oss. Lite mennesker på dagen, det passer vår fredelige beskjedne natur midt i blinken. Kveldene tilbringer vi på Pelagos, litt utenfor sentrum. Her er det levende musikk hver kveld og dans om man vil trimme dansefoten. Maten på Pelagos er også god, kokken på 78 har lang erfaring.
Langs med havnen står det også en ny evangelisk kirke. Her finner du en døpefontene fra 5 eller 6 århundre. Langs den lange steinstranda, «bystranda» finner du mange gode hotell og det lille kapellet Agia Fotini(også kaldt Poseidon tempel) Poseidon var som du sikkert vet, havets gud. I 1972 fant man ikoner her fra 5 og 6 århundre.
Dette ble kanskje vel mye kirkesnakk, men liker kirker, og det er mange av dem i Grekenland. Kirker gir meg ro og fred i sjelen, det er sikkert fordi jeg tror på Bibelens vakre budskap. Også «ikke troende» finner fred i kirken, det er stemningen og atmospheren.