REISE TIL: KARPATHOS, HELLAS
– Kos dere. Det er gode veier her på Karpathos, sa karen i leiebilselskapet da han leverte nøkkelen til ukas bensingamp.
Vi hadde ikke kjørt mange kilometerne før vi innså at fyren ikke hadde peiling. Trolig var det hans første dag på jobb, i hans første sesong på en fremmed øy omtrent så fjernt fra Athen du kan komme og fortsatt befinne deg i Hellas.
Karpathos ligger omtrent midt mellom Rhodos og østtuppen av Kreta og er den nest største øya i Dodekanesene. Seiler du sørover, møter du ikke land før du står i Egypt. Seiler du østover uten å dreie nordlig, er Kypros det eneste tørre som skiller deg fra Midtøsten.
Vi snakker altså ekte gresk utkant.
Og, skulle det vise seg, en slags utkant også for masseturismen.
En upolert gresk charterøy
På ett kart var riktignok øya slettes ikke perifer. I vår henseende var det kartet det viktigste: Karpathos sto på charterkartet, med direktefly fra Gardermoen.
At øya likevel kvalifiserte til betegnelsen «nokså uoppdaget», ble klart allerede på flyplassen. Den var knøttliten. I løpet av vår uke skulle fraværet av masseturisme bli enda tydeligere.
Karpathos var virkelig en gresk øy med relativt få turister. På godt og vondt. Men mest på godt, selvfølgelig.
Karpathos – et førsteinntrykk
Svingete, smale veier uten trafikk. Høyreist innland, uberørte strender og få og små hus. Den første halvtimen digget jeg Karpathos. Det neste døgnet var jeg derimot dypt skuffet.
Hotellet var riktignok råfint, med lekkert bassengområde og glimrende planløsning i vår juniorsuite. Men gata utenfor minnet om en sjuskete bakgård i Albania, med fortau i smuler og forlatte byggetomter hvor ugresset vokste til hoftehøyde.
Limniatis-stranda var imidlertid fin. Eller? Det hvite beltet noen meter uti brenningene var et glatt sva, som gjorde det tilnærmet umulig for Johanne (6) å bade der. Da ble det hotellbassenget, da. Himmel for seksåringen. Grøsskald terror for oss voksne.
Skuffelsen fortsatte neste dag. Kystveien langs østkysten var et svingete monster med steinsprang i halve kjørebanen. Heller ikke den bejublede landsbyen Mesochori var særlig spennende.
Humøret var på bunn helt til Kafe Skopi lyste opp i himmelblått ute på pynten. Den hadde utsikt å drømme om. Den greske iskaffen smakte som den skal – det har jo aldri vært særlig godt. Da restaurantdriveren i Dramountána oppunder klippen attpåtil lånte ut nøkkelen til kirka Panagia Vrysiani, var humøret for alvor reddet.
Karpathos var slettes ikke så verst. Og få turister er virkelig digg, ikke sant?
Badestoppen på Apella Beach på vei tilbake til hotellet gjorde meg nesten til fan. Grusstranda var spektakulær: Urørt, hvit og lang, med høy fjellsider som buldret hver gang småsteinene stupte ned mot asfalten høyt der oppe.
Se flere tips til ferie ved Middelhavet!
Karpathos’ glemte landsbyer
Resten av ferien beholdt Karpathos sin nyvunne tilgivelse. Strendene var mange, flotte og alt annet enn overfylte. Landskapet var dramatisk, det blir rått når naturen skal heve seg 1215 meter på tre kilometer mellom de asurblå bølgene og øyas høyeste fjell Kali Lasti.
Og vi fant de fine landsbyene som andre bloggere hadde lovet oss.
Mest spektakulær – og berømt – var Olympos, som liksom gjemte seg fra moderniteten bak fire mil med hårreisende fjellveier, nesten helt nord på øya. Også fargesprakende Menetes i åssidene bak hotellet gledet både store og små.
Og så kystbyene, da: Lefkos, hvor strandhåndklærne nesten lettet som flyvende tepper, men litt mindre enn kuling ville ha gitt en eventyrlig flott stranddag. Og like lille Finiki, med sin perfekte bue og nydelig fiskemat i restauranten Delfini.
I Amopi på sørøstkysten fant vi til og med det vi egentlig ønsket oss – og trengte for å lokke småen vekk fra det forblåste hotellbassenget: Myke, langgrunne sandstrender i le for vestavinden.
Jeg var likevel sjeleglad for at vi hadde valgt base i øyhovedstaden Pigadia og ikke de to andre strandstedene i Apollo-programmet: Lefkos og Amopi.
Her finner du flere blogginnlegg om Hellas!
Den sovende ferieøya
Bortsett fra i Pigadia virket Karpathos rett og slett totalt uforberedt på oss turister. Ellers på øya var restaurantene stort sett stengt. Verst var det i Lefkos. Der ga kun snackbaren inntrykk av i det hele tatt å ha kjøpt inn mat i tilfelle en spisegjest skulle dukke opp. (Dette var i den andre uka av Apollos sommersesong, og selskapet har ti hoteller i Lefkos.)
Og is? I mai!? Den slags var det kun i Pigadia øyboerne forsto vitsen med. På resten av øya lød refrenget at det var altfor kaldt for den slags. Prøv å forklare det for en seksåring på hellasferie.
I Pigadia var derimot isbarene åpne. I hovedgata Apodimon varmet innkasterne opp svorsken, mens sidegatene halset like bak. På Mike’s Restaurant fikk vi til og med æren av å være sesongens aller første spisegjester.
I tillegg var byen egentlig ganske så koselig. Tross suvenirbutikkene, juggelbutikkene og de nevnte innkasterne.
Vi måtte jo ikke la oss innkaste. Eller kjøpe suvenirer. Vi hadde jo ferie, og måtte ingen ting. Annet enn å spise is, så klart. (Og kjøpe suvenirer likevel, sånn er livet når du er småbarnsforelder.)
Les praktiske tips og kart over øya nedenfor bildene.
En annerledes badeferie? Se flere tips her!
Praktiske reisetips til Karpathos
Det enkleste er definitivt å reise dit på charterferie med Apollo, som flyr direkte én til to ganger i uka i sommerhalvåret. Ellers er du henvist til mellomlanding, primært i Athen eller Amsterdam.
Ellers kan du selvfølgelig øyhoppe til Karpathos. Det går ferger dit fra både Pireus (Athen), Rhodos, Kreta (Heraklion og Sitia), Santorini, Milos, Anafi, Kasos og Halki.
Apollo tilbyr hoteller i tre byer på øya. Med mindre du virkelig kun skal ligge på stranda og leke eremitt, er valget etter min mening enkelt: Bo i Pigadia. Det er øyas eneste by av en viss størrelse og det eneste stedet hvor du kan velge og vrake blant restauranter, barer, butikker, osv.
Amopi har de fineste strendene (i hvert fall med «vår» vindretning) men er ekstremt stille. Mens Lefkos har fine strender, flotte fjell like bak, men – i hvert fall midt i mai – ingen restauranter du kan stole på.
Reiser du på egenhånd, står du friere til å kunne bytte base. I så fall ville jeg vurdert en natt i Olympos for å oppleve fjellandsbyen uten dagsturhordene.
PS! Støtt gjerne drifta av denne bloggen ved å booke hotellovernatting på Booking.com via denne lenken*. Da får jeg en liten cut, uten at det koster deg noe.
Karpathos har ingen severdigheter du virkelig må få med deg, men du vil likevel finne nok av ting å finne på hvis strandlivet gir deg maur i rumpa. Mest interessant er fjellandsbyen Olympos. Øyas nest fineste landsby er Menetes, men da ville jeg heller ha prioritert en tur til Apella Beach, Lefkos (en dag uten vestavind) og Finiki for å spise på Delfini.
Veiene på Karpathos er et lite mareritt, men trafikken er så sparsom at det likevel er OK å kjøre. Med andre ord bør du leie bil. (I hvert fall hvis du vil se mer enn Olympos, som det går bussturer til, og Apella, som det går dagsturer til med båt.) Vi bestilte leiebil via Autoeurope* så vi fikk hentet den på flyplassen, men hele øya er full av utleieselskaper. Det bør derfor ikke by på problemer å leie bil på sparket også uten internettilgang.
Det sier seg nesten selv: I chartersesongen. Ut fra vår erfaring kan det imidlertid være greit å droppe vårens aller første avgang, i hvert fall hvis du ønsker åpne restauranter i alle småbyer.
God tur!