REISE TIL: VERDENS ENDE PÅ TJØME, NORGE

Jeg har aldri tilhørt dem som tenker at verdens ende er nær. Tross alt har jeg vært der før, som barn. Derfor vet jeg at Verdens ende ligger langt unna både Lillesand og Sandefjord. Overraskende langt. Selv fra Tønsberg er det en halvtimes kjøring.

I sommer klarte likevel Tone å overtale meg til å ta henne til Verdens ende. Som godt gift kunne jeg vel ikke akkurat si nei.

En times kjøring senere var det lett å innrømme at hun hadde hatt rett.

Verdens ende er ett av de stedene langs Vestfold-kysten du bare må se. Én gang, flere ganger. Og helst en sommerdag som denne, da solstrålene lekte med svabergene og sommerbrisen ikke var mer enn et friskt kjærtegn.

Ikke egentlig Verdens ende

Selv om jeg aldri har hørt noe annet navn på Verdens ende enn nettopp det, er navnet egentlig en nokså ny oppfinnelse.

Tjømlingene har jo – som vestfoldinger generelt – vært et sjøfarende folk. Selvfølgelig visste de at verden fortsatte langt bortenfor tippen på sin egen øy, ja faktisk i hele syv hav videre. Helt fram til starten av 1900-tallet ble sydspissen av Tjøme kalt Helgerødtangen etter gården som lå nærmest.

Sommergjestene, som begynte å strømme til øya på begynnelsen av århundret, var det muligens verre med. I hvert fall er det de som får æren for å ha funnet opp navnet.

Les også om strandperlen Ula i Larvik!

Turistdestinasjonen på tuppen

Hvis det ikke rett og slett var et påfunn fra tjømlingen Petter Appelsvold, da, for å markedsføre hans kickstart av neset som turistdestinasjon?

Appelvold startet nemlig restaurant på stedet. Og det som den gang, i 1935, var Norges største akvarium. Med torsk og flyndre, ørret og lange, sjøstjerner og krabber – og mer til. Senere, etter opphavsmannens død, lokket akvariet også med apekatter, påfugler, slanger og pingviner – fram til hele herligheten ble lagt ned i 1974 og dyrene donert til Dyreparken i Kristiansand.

I 2023 lot en kum nede på brygga få en viss nærkontakt med Ytre Oslofjords maritime dyreliv. Der svømte nemlig dagens fangst fra nasjonalparkens teine: Et knippe leppefisk samt et par krabber.

For en seksåring som har besøkt i Atlanterhavsparken i Ålesund, akvariet i Hirtshals og Den blå planet i Køben, var nedskaleringen kanskje like grei. Det spørs om en torsk og et par ørret hadde gjort det store fra eller til.

Selve symbolet på Verdens ende, Vippefyret, sto likevel som før. Ikonisk og fascinerende, selv om det slettes ikke er noe historisk vitnesbyrd om noe som helst annet enn turismens epoke.

Hele greia er nemlig et påfunn fra Appelvold. Men kult, definitivt.

Grunnen til å reise

Selv om Verdens ende altså slettes ikke er enden på noe som helst utover Tjøme, er det et veritabelt utfluktsmål.

Og enda bedre nå enn sist jeg besøkte det, sannsynligvis trykket sammen med fire i baksetet i en glovarm Saab 99 en gang både bestemor og bestefar var på besøk i Sandefjord.

Utsikten er jo fantastisk. Svabergene runde og gylne som nystekte hveteboller. Og takket være etableringen av Færder nasjonalpark har enden av sommergjestenes øyparadis blitt flyttet. (Akkurat som krondemografien av hyttebeboere på Tjøme har utvidet sin hytteverden til Rivieraen, Marbella og så videre.)

Først fulgte vi moloen over Påleskjær. Deretter en nyskapning siden 80-tallet: En tjærebrun gangbro som tok oss over også det neste smale kajakksundet. Enda nærmere Havet. Færder fyr så nesten nærme ut der den tårnet opp midt ute i Oslofjorden, Rauer så ut til å sveve over sjøen, ja, selv Svenner lot til å ligge innen rekkevidde.

Det var vidunderlig. Lufta luktet saltvann. Sola smilte. Og langt der inne over flatlandet på Nøtterøy minnet haugskyene om hvorfor enden av fast grunn alltid er å foretrekke om sommeren.

Stallen ved parkeringsplassen lå derimot under blå himmel. Og Gamle Ormelet hvor Lars Lillo-Stenberg stemte gitaren før kveldens konsert. Og Hvasser med fiskehavna Sandøsund og sandstranda Lilleskagen.

Da blir det suksess, da. Selv om – eller kanskje heller fordi – verdens ende slettes ikke er nær. Den ligger ifølge franskmennene på tuppen av Bretagne (Finistère). Eller ifølge spanjolene i Galicia (Cabo Finisterra).

Begge stedet føles fjerne når du finner vestfoldkysten i sitt sommeress. Og overflødige. For hvorfor skulle du ønske å reise noe annet sted?

Les også mine 10 beste tips til sommerferie i Norge!