REISE TIL: GRABOVA, ALBANIA

– Dette var et av de farligste stedene på hele Balkan i 1997, sa Alfred mens han kjørte innover Devoll-dalen.

Jeg hadde fått forbud mot å bevege meg innover mot landsbyene østover fra Gramsh uten firehjulstrekker, og denne bratte bakken var det verste vi hadde passert så langt. Hjulene formelig hoppet ned over de grove steinene, og rattet ristet som en cocktailshaker. Men det var ikke veien han siktet til.

1997 var året da Albania kollapset. Over halvparten av landets 3,5 millioner innbyggere hadde satt penger i et eller to pyramidespill. 10 prosent av landets BNP var bundet opp der. Og nå kollapset begge pyramidene.

Det ferske demokratiet ble kastet ut i det Wikipedia definerer som borgerkrig. Grensekontrollposter og skattekontorer ble brent, en million våpen forsvant, og 2000 mennesker ble drept før FN grep inn og sendte 7000 soldater inn i landet.

Og canyonen vi kjørte innover på vei for å møte ofrene for en vannkraftutbygging, var virkelig ikke et sted å være da det smalt.

– Det berget i svingen der nede skjulte et gedigent våpendepot, et helt tunnelsystem fullt av våpen. Hvis bandittene hadde klart å bryte seg inn der, hadde jeg ikke villet være hjemme, forklarte Alfred. Selv kom han fra Gramsh en drøy mil nedover dalen, byen hvor mange av våpnene i det skjulte depotet var blitt produsert.

Til Albanias glemte fjell

Nå var Devoll-dalens eneste fare veien. (Som i dag har blitt utbedret som del av utbyggingen.) Notatblokka var full av intervjuer, og sola skinte.

Les om mine møter med Devoll-bøndene her!

Det var tid for å nyte naturen. Og å se landsbyen Alfred hadde snakket så varmt om helt siden vi møtte hverandre i Gramsh: Grabova, en husklynge nesten 1400 meter over havet hvor innbyggerne ikke snakket albansk men arumensk. I tillegg kjente min lokale venn en hotelldriver der oppe.

Fristelsen var for stor til å motstå. Og snart kjempet Land Rover-en seg i sikksakk opp den enda mer uryddige veien opp dalsida. Valamara-fjellene ventet.

Det føltes som å komme til et fjellparadis turistene har glemt. Og glemselen var reell. De fordømte fjellene helt nord i Albania er en slags turistdestinasjon, men dette var det ikke. Bortsett fra Alfred og hotelldriveren måtte jeg ha lett lenge etter tilbud til sånne som meg.

Naturen ventet likevel ikke på kamerahordene. Den stupte grønn og gul og rød ned mot den bleke elvebunnen, og rullet enda mer grønnjublende oppover mot viddene.

Langs veien møtte vi gjetere på vei hjem med saueflokken, og en eldgammel lastebil med bakkeklaring som en hevet traktor. Bak oss tegnet en revne et hakk i fjellet foran blånene. Ellers var landskapet uten store landemerker.

Les om flere reisemål i Albania!

En stoltere historie

I Grabova stoppet veien. Gjerdene langs grusen trakk seg til side, og et kjerrespor svingte inn mot knippet av fjellgårder. Mot hotellet som glinset i sola høyt der oppe, gikk det bare en steinrøys.

Opp den tvang Alfred bilen. Den kastet på seg som en papirbåt i et elvestryk, men til slutt var vi framme ved Hotel Grabovë e Sipërme ^(*).

Landsbyen hadde ikke alltid vært en høytliggende bakevje i Europas utkant, fortalte hotellverten. Grabovas historie går helt tilbake til det 10. århundre – før Norge var samlet på riktig – og regnes fortsatt som et av de viktigste sentrene for Albanias arumenere. Og en gang i tida gikk veien til Constanta i Romania forbi her. (Den kunne ikke ha blitt utbedret siden.)

– Den tredje skolen i Albania åpnet her i landsbyen. Overbiskopen av Transilvania, Andrei Șaguna, var herfra. Og Lika Janko, den beste maleren i Bulgaria, ble født her, fortsatte verten sin skryteliste.

Det var litt av en liste for en beskjeden grend med flombekk og hovedgate i ett, og lutende gjerder av stokker mot jordlappene. Likevel kunne jeg ikke stoppe meg fra å tenke: «Er dette alt?» da jeg til slutt tørnet inn for kvelden.

Les min introduksjon til ferielandet Albania!

Morgen i en albansk fjellgrend

Det var det ikke. Jeg våknet før sola og gikk ut. Morgenlufta rispet i huden. Kun et oransje belte under sølvhimmelen varslet at dagen var i anmarsj. Selv sauebjellene hadde ikke rislet søvnen ut av øynene.

Bølgeblikktakene tegnet mørke trekanter mot liene i vest, vannet rant som skinnende bånd nedover steinfaret vi hadde kjørt opp dagen før.

Og lyd etter lyd våknet landsbyen til liv. Den første gjeteren førte saueflokken mellom gjerdene. I to rekker førte han dem opp steinfaret og over bekken, opp mot de grønne fjellbeitene. Enda en gjeter fulgte.

Så kom følget som ville forbli på netthinna mi lenge. En far og ung sønn fulgte kyrne opp den samme veien som de andre, og rett bak dem kom ei lite jente ridende, skyggelua var nesten større enn hodet hennes, og beina rakk så vidt halvveis ned på hestens mage. Sakte skrittet de seg oppover bakken før de forsvant inn i horisonten.

I Makedonia hadde jeg hørt at småbønder på landsbygda sleit med å finne damer som ville bosette seg ute i gokk – løsninga var albanske damer. Albanske kvinnfolk byttet gladelig hjemlandet mot nabolandets dalstrøk. Nå forsto jeg kanskje hvorfor. Det var et liv vi i Norge bare hører om fra våre besteforeldre. Et annet liv. Der ungene gjeter dyra fra de er små, og spiser det gården selv kan frambringe på kvelden.

Jeg var fra en annen verden. Jeg var turist.

Etter frokost kjørte Alfred meg bortom kirka i landsbyen; freskene over døra var prikkete av murflass, og deretter steinhvelvbroa på den gamle Constanta-veien. Så forlot vi Valamara-fjellene og Devoll-dalen. Ikke så mye som et våpen hadde jeg sett. Gjeterhundene hadde ikke så mye som gjødd.

Men livet så ut som en prøvelse likevel.

Vil du lese mer om reiser i Valamara-fjellene? Her er en turrapport.

Lik Det vonde liv på Facebook!

^(*) Lenken går til Booking.com, som gir meg en liten andel av et eventuelt salg. Prisen du betaler, er uansett den samme.