REISE TIL: POMPEII, ITALIA

Pompeii er det beste beviset på at vi turister ikke bare er opptatt av sus og dus. Den romerske ruinbyen like sør for Napoli er faktisk den nest mest besøkte turistattraksjonen i Italia.

Etter to besøk er det lett å forstå.

Én ting er at katastrofer alltid har fascinert oss mennesker. Katastrofefilmen var en av de første filmsjangeren – allerede i 1916 lagde danskene sin egen, «Verdens Undergang». Og hvem husker ikke med gru blockbustere som «Armageddon», «Dante’s Peak» og «Independence Day», eller de hjemlige «Bølgen» og «Skjelvet»?

I dag kan klimapanelet og Putin gi følelsen av at katastrofen er nærmere enn noensinne.

Kanskje bør vi alle ta en tur til helvetes forgård i Pompeii for å undersøke nærmere.

Historien om Pompeii

Pompeii ble grunnlagt allerede i det åttende århundre før Kristus, av oskerne. Senere rakk den å være gresk, etruskisk og samnittisk før romerne overtok i år 89 f.Kr.

Den var da en velstående by – jorda under Vesuv var fruktbar, og Napolibukta var et behagelig sted. I tillegg ble gods skipet inn hit og videre mot Roma langs Via Appia.

Rundt 20.000 innbyggere bodde i Pompeii da provinsbyen skrev seg inn i historien.

Til Amalfikysten? Les mine beste tips!

Forvarslene før undergangen

I etterpåklokskapens klare lampeskinn er det lett å si at Pompeiis innbyggere ble advart. Byen deres lå tross alt rett under Vesuv, et fjell som allerede Vitruvius (70–80 – 15 f.Kr.) og grekeren Diodorus Siculus (ca. 90 – c. 30 f.Kr.) kunne fortelle at hadde sprutet flammer.

Forståelsen av farene var det likevel verre med. (Noen flere som får assosiasjoner til dagens klimakrise?)

Selv da et jordskjelv i år 62 e.Kr. ødela store deler av byen og gassen fra bakken tok livet av 600 sauer, levde byens borgere ufortrødent videre. De reparerte husene og erstattet freskene som hadde blitt ødelagt med nye.

I sitt tibindsverk «Naturalis Historia» fra år 77 skrev Plinius den eldre ingenting om Vesuvs farer.

En høstdag to år senere begynte Vesuv å skyte ut aske og pimpstein. Plinius den yngre, nevø av den eldre, beskrev skyen slik: «Den kan best beskrives som et pinjetre, for den hevet seg høyt opp som en trestamme, før den delte seg i greiner. Noen steder var den hvit, andre steder blodskutt og skitten, alt etter hvor mye jord og aske den rev med seg.»

Selv intetanende romere – som faktisk ikke visste hva en vulkan egentlig var – kunne se Vesuvs farlige side.

Denne fasen av utbruddet varte i rundt 18 timer, og antallet døde som er funnet i Pompeii tyder på at de aller fleste innbyggerne tok advarselen på alvor. Resten bandt puter fast til hodet med kluter for å beskytte seg mot steinregnet.

Hvis du tillater deg skadefryd, kan du godt si at resten av historien kan tjene som en advarsel til preppere:

Om natta eller morgenen neste dag skylte en blanding av lava og varme gasser nedover fjellsidene.

Plinius den yngre skrev at «brede flammer stakk opp flere steder på Vesuv», før asken i lufta om morgenen dekket sola til et «dypere mørke enn i den mørkeste natt».

I løpet av trolig så lite som 15 minutter var alle de rundt 2000 menneskene som var igjen i Pompeii, døde. Forskerne er fortsatt ikke sikre på om de ble kvalt eller døde av 250 graders varme.

Uansett er det sikkert at hverken kjellere, kokekar eller puter kunne redde dem.

Les også mine reisetips i Napoli!

Å besøke Pompeii

Jeg har besøkt Pompeii to ganger. Begge ganger har det vært en delt opplevelse.

Vulkanasken sørget jo for å begrave så å si hele byen slik at den til slutt ble glemt – og bevart. I 1738 ble nabobyen Herculaneum oppdaget under byggingen av et palass. Noen år senere ble også murene en mil mot sørvest identifisert: Pompeii var gjenfunnet. Historien – og størrelsen på byen – beskyttet levningene helt til arkeologer tok seg av jobben.

Dermed er mye av byens pomp og prakt bevart. Du kan se fantastiske fresker – en nesten intakt freske av Leda og svanen ble funnet for kun fire år siden – og statuer som faunen i Casa del Fauno, som også har en storslått freske.

Andre høydepunkter er badene, amfiteatret og forumet med galleriene av funn og den søyleprydede rettssalen Basilica.

Du kan gå i timevis og tikke av viktige steder og hus i ruinbyen. Likevel får i hvert fall jeg etter hvert en litt tom følelse av det – hakk i hæl som du går med tusenvis av Pompeiis over tre millioner årlige besøkende.

Det gjør etter min mening Pompeii aller best når du går ut av tråkket. Sidegatene er riktignok helt uten iøynefallende fotomotiver, alt du ser er slitte steinvegger og ruglete brostein. Men de er stille. Kanskje kan du skimte Vesuv i bakgrunnen, kjegleformet og truende. Og du kan lukke øynene og tenke.

Pompeii er kanskje verdens eneste severdighet som oppleves aller sterkest med lukkede øyne, selv når – helst når – det er stille.

Det er noe ingen katastrofefilmregissører hittil har fått til.

Les flere tips til reisemål i Sør-Italia!

Og selvfølgelig: Les også om Italias «ukjente» ruinby, Saepinum!