Utenfor sentrum er det om mulig enda verre. Der brytes den flate grusen av mellom en og to millioner umarkerte gruvesjakter og like mange slagghauger.

Outbackens farer

Alle hullene gjør Coober Pedy til et farlig sted å strene rundt på måfå. Det er fare for å ramle nedi, fare for eksplosjoner, fare for å bli kjørt ned av maskiner, og fare for å få en ladning gruveslagg i skallen når en «blower» spruter løsmassene ut av gruva.

Advarselskilt ved alle veier inn til byen sørger for å informere turistene om risikoene. At de fleste av dem er gjennomhullet av kuler, understreker på en grei måte stedets barske karakter.

Samtidig er gruvene hele poenget. 80 prosent av verdens opaler stammer fra South Australia. Det har lokket et par tusen hardbarka eventyrere fra til sammen 40 nasjoner.

Etter hvert har også turistene begynt å reise til outback-byen. I «Hvit mann i et hull», som navnet Coober Pedy betyr på aboriginsk, får de oppleve noe helt annerledes.

En drøy kilometer utenfor selve byen ligger Tom’s Working Mine. Der blir vi med guiden Charlie Skrenya ned i dypet på en moderne gruve. Underveis får vi vite hvorfor bakken i området er hullete som en sveitserost.

Hvorfor Coober Pedy fikk så mange hull

– Ingen kan forutsi hvor det fins opaler. De kan være hvor som helst. Du må bare bore og se. Det er ren gambling. Derfor gidder heller ingen store firmaer å drive med dette, bare en- eller tomannsforetak, forklarer Charlie, som selv prøvde lykken i nærmere 20 år før han slo seg på den mer forutsigbare turistbusinessen.

Reglene for skjerping forsterker de allerede uoversiktlige tilstandene:

For 45 australske dollar (200 kroner) kan hvem som helst kjøpe tillatelse til å lete etter opaler. Eneste krav er at du selv må levere søknaden ved personlig oppmøte. Det største området du kan markere, er 200 ganger 200 meter. Du må registrere skjerpet senest dagen etter, men først etter to ukers leting må du betale for å beholde rettighetene.

Sagt på en annen måte: Lovverket gjør at folk gjerne borer nye hull hver eneste dag, og på den måten bytter skjerp oftere enn undertøy.

Den største severdigheten i Coober Pedy er likevel innbyggerne. De er gjerne like ekstreme som selve stedet.

For de fleste av dem har rikdommen blitt med drømmen. Likevel har de valgt å bli, for å gi stedet én sjanse til, og en til og en til og…

– Jeg kom hit i 1986. Fordi jeg var dum, sier Charlie som opprinnelig er ungarer.

I Catacomb Church, en av byens tre underjordiske kirker, treffer vi Brandon. Han kom hit i 1975.

– Kona og jeg skulle gi det to år. Da de var gått, hadde vi ikke funnet noen ting. Men vi syntes det var for flaut å dra tilbake. Alle i Melbourne sa at vi kom til å bli blakke her, så vi kunne ikke komme hjem uten å ha funnet noe. Det ble et spørsmål om stolthet, sier han og gliser.

Coober Pedys tøffeste dame

Coober Pedys historie er også full av sterke kvinner. Som Faye Nayler. Hun kom hit som kokke på 60-tallet, og etter å ha fått sparken fordi hun nektet å servere bedervet kjøtt, startet hun sin egen kafé.

I dag kan du besøke hjemmet hennes, gravd ut for hånd med hakke og spade av henne og to andre damer. Dagens eiere heter Colin og June Maclean, og de ønsker besøkende velkommen seks dager i uka.

– Jeg ville hatet å bo i et hus over bakken her. Her under bakken har vi mellom 23 og 25 grader hele året, sier Colin. Han trekker fram nok en fordel ved «dugouts»:

– Hvis møblene ikke passer, er det bare å grave plass til dem.

Hvis du er riktig heldig, kan du til og med ende opp med å finne en opal.