REISE TIL: KYOTO, JAPAN
Tempel på tempel på tempel, japansk hage på japansk hage; i 1075 år var Kyoto Japans hovedstad – i hvert fall formelt, siden keiseren i de fleste av disse århundrene i realiteten hadde mistet den reelle makten til shogunen (ordet ‘shogun’ betyr ‘feltherre’).
De tusen årene som keiserby har gitt Kyoto en helt ekstrem mengde severdigheter. Ifølge Insidekyoto har byen over 1600 templer(!). I tillegg kommer de japanske hagene, museene, og det forfatteren Jun’ichirō Tanazaki kalte «skyggeverdenen»: geishakvarterene i Gion og Pontochō, tradisjonelle håndverkere, ryokaner og alt det andre som du som fremmed mer aner enn ser, og slett ikke forstår.
Derfor er Kyoto for mange et selvskrevent stopp på ferien i Japan, så også for oss. Men for mitt vedkommende ble byen en kamp. Og langt fra kjærlighet ved første blikk.
Storbyen
Den Kyoto som møter deg først, er Storbyen Kyoto, en by med 1,5 millioner innbyggere og høyhus i glass og betong mellom brede gater.
Lenger innover skrumper husene, og et rutemønster av stille smågater stykker opp kvartalene. Her bodde vi, i Schmied Nishinotoin og Villa Court Karasuma Nanajo, to anbefalte billighoteller like nord for togstasjonen. Og her leide vi sykler, en glimrende måte å komme seg rundt i byen (80 kroner for en dag).
Men fortsatt forble byen uforløst. Et flatt sjakkbrett av gater, med anonyme bygninger og veldige murer hvor tempeltak og trekroner stakk opp som hatter. Og nesten utelukkende uforståelige gateskilt på japansk.
En deilig japansk hage
Så der syklet vi, da. Rett nordover til jeg for lengst hadde mistet tellingen på de (for meg) navnløse gatene, og siden over elva til vi plutselig gjenvant geografikontakten ved Heian-jingū. Tempelet var en misere, en nybygd liksomåndelighet i gulrotfarge bak en grusplass som minnet om en fotballbane.
Men hagen var en fryd. En verden i seg selv midt i byen, full av skygge og dufter og vann som sildret, hvor hver busk virket frisert til perfeksjon. Det var vidunderlig etter asfaltvelkomsten, men jeg tror du gjør lurt i å velge en annen japansk hage – om enn bare fordi det er mange av dem og fordi tempelet ikke var all verdens.
Gion: Geisha-byen
Videre. I en bue ut av asfaltbyen opp bakkene forbi Shōren-in og Chion-in før vi trillet ned til bydelen Gion og gata Hanamikoji-dōri. Her forteller guidebøkene at «skyggeverdenen» fins, eller ukiyo – «the floating world» fra edotida fra 1603 til 1868.
De skriver om en geishaer om hemmelighetsfulle døråpninger i machiya-ene – de tradisjonelle trehusene – langs gatene. Kanskje varmen gjorde sitt, de 35 varmegradene gjorde håret mitt vått som tang. Men alt vi så var utkledde turister som klampet seg klønete fram på geta-sko i leid kimono.
(Jepp, utleie av kimonoer er big business i Kyoto og flere andre japanske byer. Det koster fra et par hundre kroner og oppover for en dag, men med mindre du beveger deg langt mer elegant på de kippkappaktige skoene, bør du i hvert fall ikke ta video av opptredenen din.)
Og følelsen av turistby forsterket seg oppover i Sannen-zaka og Ninen-zaka, de bratte gatene med umalte trehus i Edo-stil, en gang helt sikkert fantastisk vakre men i dag fylt til siste hyllemeter med Hello Kitty og juggel.
I svart-hvitt ser gatene imidlertid ut som i fantasiene.
Kiyomizu-dera – beste tempel i Kyoto?
Skuffelsen ble uansett glemt da vi kom til Kiyomizu-dera. For meg ble det Kyotos beste tempel, bygd delvis på stolper i en bratt li høyt over Kyotos varmedis. Det er byens kanskje mest berømte tempel, det første ble oppført allerede i 778. Hele ti ganger har det brent ned, og hver gang har det blitt bygd opp igjen. Dagens tempel stammer fra 1633, og er en selvskreven del av Kyotos oppføring på verdensarvlista.
Kiyomizu-dera er ganske sikkert byens mest besøkte tempel, og det er en salig blanding av kommers og helligdom. Det gjorde ingenting. Her ble svettelukten parfymert bort av røkelse, og selv ikke selfier og den evige klangen av turisthender mot gongen kunne fordrive følelsen av ro.
Like fint var det å følge gangstien sørover langs åssida, for utsikten tilbake mot tempelet.
Pontochō og restaurantene langs elva
Virkelig solgt ble jeg likevel ikke før på kvelden, da vi dro til Pontochō-området tvers overfor Gion, ifølge Rough Guide nok et geishadistrikt.
Én ting er at blåtimen hadde innfunnet seg, kveldsmørket er nådig for storbygater og betonghus. Men det var ikke bare det. Pontochō var rett og slett vakkert. Her fløt Takase-kanalen stille under trekronene, og med lykter som speilet seg i vannet mellom gangbroene. Og i smuget bortenfor, mellom kanalen og elva Kamo-gawa, lyste røde lykter opp smugene.
Her fant vi en restaurant med terrasse mot elva – de ligger side om side langs hele smuget. Og tro meg: Finere måte finner du ikke for å tilbringe en varm sommerkveld i Kyoto.
Og en god izakaya
Også vår andre kveld traff vi på byen fra sin beste side. Da droppet vi restaurantene til fordel for en izakaya nær Kyoto Station, i kjelleren under restauranten Suishin.
En izakaya er en slags gastropub som du finner nær sagt overalt i Japan. Folk kommer dit gjerne rett fra jobben (japanske arbeidstider er ikke noe jeg ønsker meg), bestiller mat og – ikke minst – drikke. I «vår» izakaya tappet bartenderne øl i et tempo som hadde funket på Oktoberfest. Og maten? Helt utmerket.
Gratis guidede turer i Kyoto
I ettertid tror jeg Kyoto-opplevelsen hadde blitt en god del bedre hvis jeg hadde sjekket litt mer på forhånd. Det er nemlig flere som tilbyr gratis guidede turer i byen – akkurat som i mange andre japanske byer. Dette er ikke som i Europa, «gratis» turer som i virkeligheten betales gjennom tips (en smart måte å unndra skatt, kanskje?), men virkelig gratis. Frivillighet på japansk, rett og slett.
Vi brukte slike turer med hell i både Tokyo og Matsumoto, og burde gjort det også i Kyoto. Der må de imidlertid bestilles på forhånd. Her finner du en oversikt over turene som fins.
Én kommentar Legg til din