REISE TIL: AMANOHASHIDATE OG TANGO, JAPAN
En gang mens guden Izanagi skapte det japanske øyriket, falt stigen han brukte for å klatre mellom himmelen og jorda, ned. Lenken mellom himmelen og jorda ble brutt. Men på den annen side fikk vi det naturlige underverket Amanohashidate.
Så sier i hvert fall historien, og som de fleste slike legender er den selvfølgelig sann. For hvordan skal du ellers forklare den underlige, vidunderlige merkverdigheten et par timers kjøring eller togtur nordvest for Kyoto?
Amanohashidate er en 3,6 kilometer lang sandtunge som skjærer tvers over Miyazu-bukta, en makeløs landbro med gyllen sandstrand ut mot havet og grønn pinjeskog på innsiden mot lagunen.
Og selvfølgelig: Når japanerne har ferie, er stranda full av folk. Men ferien i Japan er nesten ikke-eksisterende, så da vi dro dit i juli, var stranda nesten folketom. Bare alt annet stemte: Sola skinte, sanden glødet, og vannet holdt nesten middelhavstemperatur – rundt 23–24 grader.
Strender og klipper
Vi kunne egentlig ha holdt oss ved Amanohashidate. De to små byene i hver sin ende av strandbuen har restauranter og hoteller, og akkurat nok ting å se og gjøre til å holde på interessen i et par dager, selv om sola skulle døse bak en sky. Du kan ta kabelbane opp til utsiktspunkter, ta båtturer i lagunen, og besøkte templene på hver side.
Men vi ville videre. De færreste tenker på badeferie når de reiser til Japan, men lenger ute på halvøya Tango venter enda flere strender – enda mer folketomme og fristende, og en god grunn til at Japan-ferien ble en av mine beste reiser i 2016. I tillegg lokket fiskerbyen Ine-chō.
Og tro meg. Når termometeret viser 35+ i Kyoto, frister det mye mer med et bad i Japanhavet enn enda en bunke templer.
Les mer om nedturer og høydepunkt i Kyoto her!
Klippekysten
Til Amanohashidate kan du reise med tog. Skal du lenger ut på Tango, må du ha leiebil eller vente på de sporadiske lokalbussene. Belønningen er en dose malerisk kystnatur som best kan sammenlignes med Asturias-kysten i Spania: Bratte, skogkledde åssider som velter ned i havet, som igjen stykkes opp av bukter og lange, buede strender.
Vi labbet på det vi orket med Nissan-en, men ved en pynt på nordenden klarte vi ikke lenger. Ambisjonene om å finne hotellet før det ble mørkt måtte vike mot en praktfull utsikt: Bortover kysten veltet klippe etter klippe ned i gullskimrende bølger. Og i svingene videre bortover stupet satt apekatter og hadde kveldmeditasjon.
Lost in the Tango
Etter et jorde og en bro geleidet GPS-en oss endelig ut i nattemørket. Buskene som nesten subbet begge sider av bilen ropte «feil vei», men faktisk, bak de dunkle vinduene i det eneste huset langs veien, skjulte vår ryokan, Totoya, seg.
Velkomsten ble heller selsom. Ingen av de to damene i resepsjonen – eller de andre vi traff der – snakket et kløyva ord engelsk. På Tango-halvøya følte vi virkelig at vi var langt utenfor turistløypa, enda så nær og så god kombo halvøya er med «obligatoriske» Kyoto. Heldigvis er folkene der også blant de vennligste i Japan, ifølge den glimrende nettsida Insidejapantours.com.
Og Google translator fins også på japansk.
Etter hvert som vi klarte å pusle sammen bitene av ord, fant vi ut at ryokanen både hadde onsen, tekoker og morgenkåper. At den lå maks 100 meter fra en lang sandstrand og det kjente landemerket Tate-iwa, så vi derimot ikke før etter lunsj dagen etter.
Izakayaen resepsjonistene anbefalte, var heldigvis lett å finne: Vi fulgte bare sikadesangen gjennom mørket, spurte den ene mannen vi så – lent mot et skilt langs hovedveien – om veien, og havnet inn døra i det mørklagte huset tvers overfor avkjøringen til Totoya.
Jeg aner ikke hva izakayaen het, men jeg aner hva vi spiste. Det sto på Google Translate, og Tone bestilte mens jeg var travelt opptatt med å le. Godt smakte det også.
Flott strand med noko attåt
Uansett hvor god bonus det var å oppleve Japan utenfor tråkket; grunnen til vi reiste til Tango, var strendene. De fins det flere av. Vi valgte Kotohikihama et par mil lenger vest, en 1,8 kilometer lang drøm av en strand – ifølge turistbrosjyrene og et skilt ved parkeringsplassen velsignet med «syngende sand».
Det er mulig det er Neil Young, The Clash og skitten rock sin skyld, men den sangen hørte jeg lite til. Duskregn var det også.
Men hva gjorde egentlig det? Vannet holdt et-par-og-20 grader, lufta nærmere 30, og det var bare 7–8 andre badegjester på hele stedet. Et varmt kildebasseng hadde de også støpt opp i strandkanten!
På terrassen til strandbaren føltes eksotiske Japan plutselig veldig kjent. Vi hørte bølger skylle mot sanda, fugler sang over et teppe av sikader, og vi satt på plaststoler og drakk sitronbrus på en strandbar hvor en lys sti av slitasje viste vei over linoleumsgulvet.
Booking.comSøvnige Ine
Og så var det Ine, da. Ved siden av strandlivet var det den som trakk oss ut på kysten i første omgang. Egentlig hadde vi tenkt å bo der også. Men ingen av overnattingsstedene vi kontaktet, svarte.
Det var strengt tatt helt greit.
Ine var nydelig, en merkverdig langstrakt fiskerby som strekker seg flere kilometer langs viker og odder under bratt og tett skog. Øyene og de bratte nesene i havet gjorde at naturen minnet litt om Halong-bukta i Vietnam.
Også husene der er særegne. Såkalte funaya er tradisjonelle fiskerhus i vannkanten, med plass til båten i underetasjen og selve boligen over. Takket være at Ine er en skikkelig bakevje, er hele 230 av dem bevart.
Det var vakkert og det var fredelig. Vi så måker og en fiskerbåt på vei ut på tokt. Langs bryggene svømte småfisk. Men det skjedde jo ingenting! Bortsett fra akkurat rundt posthuset fantes det ikke én butikk eller restaurant eller bar eller… Ikke én eneste dør som sa velkommen med mindre du var invitert hjem.
Plutselig var vi glad til for at det ble Totoya og ikke Ine. Men vi var glad for å ha sett stedet. Og hele vår Tango for to ble et av høydepunktene på Japan-reisen. Og det i overskyet vær. Hvordan halvøya hadde vært i strålende solskinn, kan vi bare drømme om!
Overnatting i Ine
Hvis du ønsker å overnatte i Ine likevel, er dette lista jeg fikk fra turistkontoret over overnattingssteder som tar imot utlendinger:
Maruichi: funayamaruichi@gmail.com
Yoza-so: 0772-32-0278
Miyabi: 0772-32-0280 http://www.facebook.com/inefunaya
Kagi-ya: 0772-32-0356 http://ine-kagiya.net/
Kura: 0772-32-0815 http://www.ine-kura.com/
Annen praktisk info om å reise til Ine-chō, finner dere hos det japanske reisemagasinet Matcha.
Mer Japan: Reiser du til Tango, skal du helt sikkert også innom Kyoto. Her er min rapport om byen.
Booking.com