Hvis du reiser mye, har du trolig fått spørsmålet mange ganger: Hvor mange land har du vært i? Gjesten i vår åttende episode av Reisepodden, Gunnar Garfors, har et greit svar: Han har vært i alle. Absolutt alle. 198, for å være nøyaktig.

Det er selvfølgelig imponerende. Samtidig kunne det fort blitt noe litt trist over det. Å reise som en form for filateli. Der noen reiser teller, mens andre ikke gjør det.

Hva er en grense?

Landegrenser er nemlig merkelige greier. Noen er helt klart logiske; som at Island er et land eller at Australia er det. Grenser følger elver og fjellkjeder, de skjærer tvers over innsjøer, eller skogområder som få eller ingen krysset da grensene ble satt. Andre er resultat av lange rekker av historiske hendelser, som grensene til Norge, Frankrike eller Mexico.

Andre ganger virker de bare underlige. Mange grenser i Afrika er for eksempel tegnet med linjal av kolonimakter.Enda verre for antall land som mål i seg selv, er det faktum at noen land tar opp i seg et enormt mangfold, mens andre land er en ren miniputt. Ta mitt favorittland Italia. Spør en norditaliener om hva han syns om Sør-Italia, og sjansen er stor for at han vil fnyse og mene at det har svært lite til felles med hans Italia. Morsomme tunger kan for eksempel kalle den fattige og – sammenlignet med nord – underutviklede regionen på «tåa», Calabria, for Calarabia. Likevel er det San Marino og Vatikanstaten som er egne land, ikke Sicilia eller Sør-Italia. Og i Frankrike er det Monaco, og ikke Korsika, eller Bretagne hvor det står to språk på skiltene – det bretonske stammer fra gælisk og er så likt at en gælisktalende skotte kan gjøre seg forstått.

På samme måte er en del av det søramerikanske kontinent, Fransk Guyana, faktisk Frankrike. Reiser du dit, får du altså ikke noe nytt land i samlingen. Eller på CV-en, hvis Aker Brygge-mobben skulle velge å bytte ut Birken-tidene med reiseprestasjonene sine.

Og hva med Russland, med sine republikker, oblaster og krajer? Som republikken Sakha langt øst og nord i Sibir, som går over tre tidssoner og ville ha vært verdens åttende største land hvis det ikke «bare» hadde vært en republikk i Russland. Eller Tuva langs grensa mot Mongolia, som både Sovjetunionen og Mongolia anerkjente som selvstendig fra 1921 til 44, og hvor de fleste utenfor hovedstaden snakker tuvinsk og ikke russisk.

Så fort kan du reise

Problemet blir åpenbart. I hvert fall når vi også tar i betraktning at du i disse dager kan reise utrolig fort – forutsatt at vi nøyer oss med å krysse av land i stedet for å oppleve noe. Gunnar Garfors har for eksempel, sammen med Øystein Djupvik og Tay-young Pak, rukket å rase innom 19 land i løpet av 24 timer!

Til sammenligning brukte jeg tre og en halv uke på min påskereise til Portugal – og selv da måtte jeg droppe Sør-Portugal. Og jeg satte av en hel uke til Petra (men dro videre inn i ørkenen etter tre dager).

…og så lite kan du se

I podcasten fikk jeg til og med namedroppet kanadieren Mike Brown, som etter å ha brukt 23 år på å besøke alle verdens land uttalte til Calgary Sun:

«Some of the least travelled people I’ve ever met have been to 100 countries, or even as high as 170 countries — what they do is fly between major cities and especially capital cities, stop off in the airport or take a hotel for the night, and then say that they’ve ‘done’ such and such country…to my view, such people are passengers, not travellers. »

Heldigvis var Gunnar Garfors enig. Å reise skal ikke være et race fra flyplass til flyplass på jakt etter stempler i passet. Eller som han sa det:

– Det blir som å samle på vin og aldri drikke vin. Hva er da poenget?

Og nå som han har samlet alle de 198 landene? Nå reiser han fortsatt som besatt. Det er jo tusenvis av byer og fjell og elver og fjorder og jungler. Og han kommer aldri til å rekke å se alle.

Ellers i Reisepodden

Alt i alt syns jeg at dette ble den beste episoden vi har laget så langt. Fordi gjesten vår viste seg å være fenomenal. Fordi temaet var spennende. Og fordi de konkrete tipsene som kom, var bra. (Jeg er imidlertid ikke udelt enig i Garfors’ meninger om guidebøker.)

I episoden delte også Lena sine tips til hvordan du kan pakke lett og lite, noe hun som gammel flyvertinne har lang erfaring med. Og som vanlig hadde vi en nedtur: Selvfølgelig bør det være lov å ha spise medbragt mat om bord i et fly.