REISE TIL: FRAMTIDA
Som jeg pølsefingret ned på tastaturet i forrige uke: I løpet av mine 40 første år har jeg reist til 70 land. Det tallet er omtrent like viktig som hvor mange grillpølser jeg har spist.
Men dog. Jeg er barnslig nok til å synes det er ekstra stas å reise til et nytt land. Og selvfølgelig: Hvis landet i tillegg stempler passet, eller enda bedre: fyller en hel side med et fargerikt visum, er det nesten som julaften.
Derfor begynte jeg å tenke. Hvordan kan jeg fortsette skjemaet til 140 innen fylte 80, nå som jeg skal bli pappa og allting?
Hmm, kanskje ikke?
Den ene løsningen er såre enkel. Det er bare å reise som en gal. Allerede om to uker innkasserer jeg land nummer 71, Estland; det er bursdagsgaven fra Tone. Med det tempoet dobler jeg antall land på to år og åtte måneder.
Eller kanskje dette
Jeg innså kjapt at det ikke kommer til å skje. Så dårlig far eller kjæreste har jeg ikke tenkt å være. Derfor begynte jeg å grunne på mulighet nummer to. Den baserer seg på hjelp av hendelser totalt utenfor min kontroll, og er – kanskje – litt mer sannsynlig.
Den starter slik som dette: Bergen blir et selvstendig land. Det kommer neppe til å skje så lenge bergenserne har statsministeren i Norge, men når Erna mister makta etter valget og jojolaget Brann igjen sliter i bunn av tabellen…
Deretter følger Skottland (ikke så usannsynlig), Katalonia (heller ikke så borti natta å tenke i løpet av 40 år), Baskerland, Nord-Italia løsriver seg fra Sør-Italia, separatistene langs den kenyanske kysten vinner kampen om selvstendighet, Zanzibar går ut av unionen med fastlandet, og Wales bestemmer seg for å følge Skottlands eksempel. Middelhavskysten av Tyrkia går deretter sammen med Mallorca og Kanariøyene og danner kongeriket Syden. En mann med ørnenese og aristokratisk panne griper makta og erklærer Bornholm som selvstendig hertugdømme, tuaregene får sitt eget land med Timbuktu som hovedstad, Hellas innfører politikken én øy = én stat, inkariket gjenoppstår som ministat rundt hovedstaden Cuzco, Smiths venners leir på Brunstad i Stokke får samme selvstendige status som Vatikanstaten, østtyskerne savner gamledager og oppnår comeback for DDR, og Jämtland og Härjedalen løsriver seg fra Sverige men nektes opptak som svenskspråklige reservater i Norge.
Deretter tar næringslivet tak. I Slovakia slår en Accenture-rapport fast at splittelsen av Tsjekkoslovakia fortsatt ikke ga et kort og fyndig nok navn, resultatet blir de to landene Slo og Vakia. Samtidig har en konsulentrapport i Slovenia konkludert med at landet ofte forveksles med Slovakia, så det landet splittes til Slo (å nei, nye problemer!) og Venia. City of London blir bystat med EU-medlemskap og euro, Ryanair oppnår selvstendighet for sine baseflyplasser for å unnslippe arbeidsmiljølover, og en bug i den nye Pokemon-appen fører til at Tokyo blir en bystat.
Alt dette vil neppe slå til, men la oss si at jeg får 20 land gjennom slike inkurier. Da står jeg med 91. Fortsatt mangler jeg altså 49. Noen av dem vil sikkert komme av seg selv. Og noen kan jeg klare ved ilter landplukking; Liechtenstein og Andorra er åpenbare ofre, en helgetur til Litauen fikser ett til.
Eller den tredje veien
Men fortsatt ser det vanskelig ut. Det blir en travel pensjonisttid for å nå en fordobling, med liten tid til avslapning på terrassen i pensjonistboligen vår i Amalfi (som også har gjenoppstått som selvstendig republikk, 92!).
Altså innser jeg det allerede nå. Jeg kommer til kort. Med mindre jeg blir omgangsvenn med landsamleren Gunnar Garfors, selvfølgelig. Da klarer jeg det på under en uke.