REISE TIL: ESSEN, TYSKLAND

– De kaller det «verdens vakreste kullgruve», sa Hannah Lohmann.
Der hun sto med ryggen til tårnet til sjakt 12, var det lett å forstå hva hun mente. Tårnet var slående: en gigantisk stål-A med tverrbjelke på toppen og gigantiske kabelhjul høyt der oppe – så formfullendt at det er på verdensarvlista og har blitt et slags symbol for hele Ruhr-området.
Og at Zollverein er Essens desidert største severdighet.
Også rundt tårnet var symmetrien og linjene slående. Transportbånd, skinner, rør og kabler, ingenting så ut til å være tilfeldig plassert.
Samtidig hadde Zollverein en gang vært en av verdens aller største kullgruver. På det meste jobbet 6900 mennesker her, og 3,6 millioner tonn med kull ble hentet opp fra Ruhrs indre hvert år.





Zollverein og arkitekturen
Lille julaften 1986 gikk de siste gruvearbeiderne ned i gruvene i Zollverein. 135 års gruvedrift tok slutt.
Men industrikomplekset gikk ikke over i historien. En uke før nedleggelsen vedtok delstaten Nordrhein-Westfalen nemlig vern av området. Fire år senere ble verkstedet gjort om til utstillings- og konserthall.
Forvandlingen av verdens vakreste kullgruve var i gang.

Hvorfor politikerne ville bevare den, er lett å forstå. Zollverein er et skolebokeksempel på én av de store modernistiske arkitekturretningene i 1900-tallets Europa: Neue Sachlichkeit.
– Du kan godt si at bygningene her er beslektet med Bauhaus-stilen. Med kubistiske bygninger og streng symmetri rundt to akser, og en tanke om at formen følger av funksjonen. Samtidig er filosofien nær sagt den motsatte, begynte Hannah.
Mens Bauhaus-skolen satte mennesket i sentrum, var oppdraget til arkitektene i Zollverein det stikk motsatte.
– Alt her ble tegnet med tanke på at du ikke skulle se menneskene. Du skulle se maskinene i det som var den mest effektive kullgruven i hele Ruhr, forklarte hun.
Mer klassisk vakkert: Les om Goslar!

Et levende kultursenter
«Eiffeltårnet» over sjakt nummer 12 var fortsatt kun et tårn – og motiv på alt fra gelegodteri til t-skjorter. De 1100 meter dype sjaktene under bakken skulle fylles med sement. Men ellers er tanken i det nye Zollverein at alle bygninger skal tas i ny bruk.

Kompressorhallen og deler av kullvaskeriet har blitt omgjort til restauranter. Andre bygninger huser møbelbutikker og bokhandlere, designmuseum og utstillingslokaler.
Og skrått bak det ikoniske tårnet imiterer en rulletrapp datidas kullbånd, på vei opp til det fascinerende Ruhr Museum.
– Det er dyrt å bevare gamle hus. Så hver bygning skal ha sin bruk. Ellers kan vi ikke ta vare på dem, sa Hannah før hun viste GTM-messedelegasjonen jeg var en del av, rundt i museet.

– Vi har fortsatt guider som jobbet i gruvene. Gamle karer i 80-årene, som kan gå forbi en skrue og fortelle at «jeg sveiset den skrua», sa hun idet hun førte oss gjennom industrihistorien: De gigantiske tromlene hvor kull og stein ble skilt fra hverandre, og kullbåndet hvor knapper og spaker sto som konstante fristelser for klåfingre.
– Jeg har alltid på følelsen at hvis jeg trykker på feil knapp her inne, starter båndet, smilte hun.

Det hadde vært kult. Og sikkert både støyende og litt skremmende. Men det kunne ikke skje. For selv om Zollverein er nærmest uanstendig godt bevart, er det nedlagt for godt. I sin opprinnelige funksjon.
Som Essens største turistattraksjon er det derimot i høyeste grad levende.
Finn flere tips til reisemål i Tyskland her!
