REISE TIL: UTRECHT, NEDERLAND

Utrecht er en av de virkelig merkelige forglemmelsene i turist-Europa. Byen ligger kun en halvtimes togtur fra Schiphol, har vakre kanaler og en historie som Nederlands åndelige sentrum som har gitt den mye å se – og likevel er den liksom glemt.

Mens helgeturistene strømmer til Amsterdam som vann fra et sprengt dike, er Nederlands fjerde største by nesten uoppdaget land.

Utrecht er med andre ord et funn.

Min tur dit startet riktignok med en ekte tabbe. Med drøye seks timer til neste fly fra Schiphol, var det jo helt idiotisk å ta somletoget Sprinter og ikke InterCity. Det kostet meg 35 minutter av min knapt tilmålte tid.

Da jeg endelig hastet ned perrongen på Utrecht Centraal, var det med andre ord ingen tid til somling.

Les mine litt skrå reisetips i Amsterdam her!

Nederlands religiøse hjerte

Utrecht startet sitt liv som en romersk grensefestning rundt år 50 f.Kr. Festningen, kalt Traiectum, var strategisk plassert langs det som den gang var Rhinens hovedløp.

Da romerne måtte stikke rundt 300 år senere, ble det stille – helt til britiske misjonærer bestemte seg for å omvende flatlandet tvers over kanalen. Da ble de solide romerske murene plutselig en trygg base for biskopene i tilfelle hedningene skulle gå aktivt til verks for å forsvare sine egne guder.

Nå var Utrecht et biskopsete. Så mektig var det at den siste ikke-italienske paven før valget av Johannes Paul II i 1978, var Adrian VI – født i nettopp Utrecht i 1459.

Da Rhinen brøytet seg et nytt hovedløp lenger sør utpå 1200-tallet, var byen for mektig til at det egentlig spilte så stor rolle. Det gamle elveløpet ble gjort til kanalen Oudegracht, og kanalen Vaartse Rijn ble gravd for å sikre skipsfarten med omverdenen.

Hele tida var Utrechts biskoper en mektig bande. De fungerte som fyrstebiskoper, kjempet mot naboene – og bygde Nederlands største katedral og høyeste klokketårn.

Les også mine 20 beste tips til langhelg i Europa!

Utrechts høyreiste symbol

Nettopp kirketårnet, Domtoren, gjorde det enkelt å holde retningen. 112 meter høyt stakk det sitt prektige gotiske hode langt over hustakene.

Så snart jeg nådde Oudegracht, var jeg solgt. Utrecht var virkelig fin, med mye av middelalderens by-ikke-noen-særlig-plan intakt og smakfullt lave bygninger.

Jeg somlet meg rolig oppover langs kanalbredden mens jeg ventet på at sola skulle nå ned i gata, drakk en kaffe på torget Stadhuisbrug – som ble til ved å bygge sammen to broer over Oudegracht – og tuslet videre på måfå.

Uansett hvor jeg gikk, ruvet klokketårnet over alt annet. Etter noen få turer att og fram i gatene og kanalen, kunne jeg ikke utsette det lenger. (Det vil si: Jeg stakk en snartur innom hagen Flora’s Hof foran Jacob van Eyckpassage på vei inn til domkirkeplassen.)

Tårnet var stengt, og de få guidede turene^* opp de 465 trappetrinnene jeg faktisk kunne bli med på og likevel rekke flyet, var utsolgt. Dermed måtte jeg se det nedenfra.

^_* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg, og støtter dermed driften av denne bloggen. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.

Fra plassen ble tårnet en øvelse i å anlegge gumminakke. Da var det mer givende å utforske resten av Domplein, selv om domkirkas klosterhage Pandhof var av en eller annen grunn holdt stengt.

En annen overraskende storby:
Les om Augsburg!

Historien bak en halv domkirke

Selve domkirka, Sint-Maartenskathedraal, var bemerkelsesverdig liten med tanke på makten Utrecht altså besatt i århundrer. Den besto faktisk bare av koret og tverrskipet.

Den høyreiste gotiske bygningen var flott, men altså rimelig mangelfull.

Forklaringen fikk jeg da jeg noe senere gikk under bakken, til den faktisk verdensarvlistede «kjelleren» til domplassen. Her, i DOMUnder^*, forklarte den frivillige guiden Christian hele historien til Utrecht:

^_* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg, og støtter dermed driften av denne bloggen. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.

Først om de romerske festningene, og senere om hvorfor det er en diger plass mellom domkirka og kirketårnet. Sannheten var at hele resten av kirkeskipet kollapset i en hinsides orkan 1. august 1674, der vinden i nettopp Utrecht er anslått til å ha holdt mellom 55 og 89 m/s. (Grensa for orkan er på 32,7 m/s.)

Etter Christians forklaringer var selve DOMUnder som en slags skattejakt med lommelykt. Langs en gangvei mellom romerske murrester kunne vi finne og rette lykta mot små sensorer som tente lys – over sammenraste murstein fra Romerriket.

Selv om tunnelen med andre ord hadde så godt som ingenting å se, var det overraskende moro. Aller sterkest var likevel den dataanimerte videoen av kirkekollapsen i 1674. Den ga skjelvinger i magen – og var verdt inngangsbilletten alene!

Les mine beste tips til storbyturer her!

Utrechts nye skjønnheter

Utrecht er faktisk Nederlands fjerde største by, med 376.000 innbyggere og landets nest største universitet.

Så klart en slik by har mer å se enn rester av gammel storhet!

I Utrecht er for eksempel biblioteket en av severdighetene du må se. Ja, faktisk. Det holder nemlig hus i byens spektakulære gamle posthus, bygd like etter første verdenskrig med slående parabelbuer mot taket og takhøyde som om det var en trampolinepark for sjiraffer.

Hadde jeg hatt bedre tid, kunne jeg ha studert buenes linjer i en evighet. Det hadde jeg altså ikke.

Jeg hadde ikke engang tid til å se byens mest selvforklarende verdensarvsted: Rietveld Schröderhuis fra1924 regnes som et moderne arkitekturikon. For meg lå det likevel altfor langt utenfor sentrum.

Det samme gjorde den botaniske hagen og det nygotiske De Haar-slottet^*, som ser helt råtass ut selv på Wikipedias vanligvis trauste bilder.

^_* Lenken er en affiliate-lenke som gir meg en liten andel av et eventuelt salg, og støtter dermed driften av denne bloggen. Prisen du betaler blir ikke påvirket – og lenken er valgt fordi jeg faktisk mener at det er et godt tips.

Jeg tok meg ikke engang tid til Sint Willibrordkerk eller Miffy-bonanzaen nijntje museum. (Jeg kjøpte selvfølgelig en Miffy-bamse likevel.) Og blomstermarkedet på Janskerkhof er kun åpent på lørdager.

Etter en ekstremt hastig lunsj på Tijm måtte jeg likevel småløpe tilbake til jernbanestasjonen for å rekke flyet.

Neste gang jeg har en altfor lang mellomlanding på Schiphol, kan det altså hende jeg velger Utrecht igjen. For denne byen er jeg langt fra ferdig med.

Flere bilder fra Utrecht følger nedenfor kartet.