REISE TIL: SANARY-SUR-MER, FRANKRIKE
Malte trebåter lå og duppet i havna, med korte master og et malt lite sete øverst på forstavnen. Hvite båter med gule, rød, blå eller turkis dekor, og navnene malt sirlig med pensel: «Emmanuelle», «Belle Brise», «Canastel», «Laisse dire».
Jeg har sett mange kystbyer i Provence, men ingen som Sanary-sur-Mer.
Og jeg har reist til mange små byer langs Middelhavet der malte fiskerbåter pynter opp sjøsida, men ingen hvor fiskebåtene er så mange og skinnende velholdte som i den lille byen mellom Toulon og Marseille.
Et hundretall enmastede pointus – de små fiskebåtene som kalles barquettes lenger vest i Provence – speilet seg i vannet sammen med husrekka langs havna. De skapte et nydelig bølgespill av pastellvegger og båtriper, og sjøgrønne vindusskodder som duvet lett som en kvinnes hofter.
Mer enn bare turisme
På vår side av havna, mellom parkeringsplassen og selve byen, lå enda to lag av sjel og sjarme: Forrest snurret en gammeldags karusell med solbleika dyr og vogner, bakenfor lå markedsbodene. Vi snuste inn lukta av flyndre og kamskjell, og bleike reker som ennå ikke var kokt.
Til forskjell fra de fleste byer langs den franske rivieraen, er Sanary-sur-Mer fortsatt en levende fiskerby.
– En del av fisken kommer langveisfra. Fra Bretagne eller enda lenger. Men mye av den fiskes lokalt. Vi har vel sånn cirka ti heltids fiskere ennå, sa en av karene vi møtte på det provencalske markedet.
– Det er bra fisk og skalldyr her, sa han. Den hvite posen han bar på, viste at han mente det.
Les også om flotte Hyères lenger øst!
Pastell-kvadraturen
Selv forlot vi markedet tomhendt. Turister fyller sjelden handleposene med fersk fisk. I stedet gikk vi tilbake til havna, der utekafeene fylte rommet mellom gata og husveggene.
Etter kaffe og croissant (obligatorisk frokost på ferie i Frankrike) på en av dem, bega vi oss inn i gatene. Sanary-sur-Mer var like vakker der som langs sjøen: En liten kvadratur av brolagte gågater med pastellfargede hus og skodder.
Du kunne kjøpe grønnsaker, klær, juggel, bagetter, kunsthåndverk, krimskrams og strandgreier om hverandre, uten noen synlig sortering.
Som enhver kystby i Sør-Frankrike, ville en turist finne alt han trengte her. Men de 17.000 innbyggerne hadde ikke gitt fra seg byen sin. Den så levelig ut også for dem.
Sanary og turismens æra
Claude Duterte satt og leste bok ute i gata da vi traff henne, tvers overfor keramikkgalleriet hennes. Nå trakk hun fram barnestolen så Johanne kunne sitte, og bladde selv fram og tilbake i bildeboka etter den lille nordmannens innfall.
Hun virket å ha all verdens tid. I byer langs kysten har gjerne folk det når sommerferien ennå er flere ark fram på kalenderen.
– Sanary-sur-Mer forandrer seg sakte. Men alle steder forandrer seg. Jeg forandrer meg, jeg også, fastslo hun.
Selv hadde hun bodd i byen innerst i Baie de Sanary i 40 år.
– Jeg ble født i Marokko. Da det ble selvstendig, flyttet vi til Algerie. Og da Algeriekrigen kom, flyttet vi hit, fortalte hun.
Dermed var hun nesten like mye en landflyktig som byens Sanarys aller mest kjente besøkende. Forfatteren Aldous Huxley kjøpte hus her allerede i 1930, og utover 30-tallet fikk han følge av en rekke intellektuelle på flukt fra Nazi-Tyskland. Thomas Mann og Bertolt Brecht var bare to av de mange åndsmenneskene som fant et tilfluktssted i Provence-byen.
Her fant de fred, skjønnhet, og enorme mengder sol (Wikipedia hevder at Sanary-sur-Mer er Frankrikes mest solrike by, uten at jeg har funnet originalkilden. Men området har i hvert fall flere soltimer enn Cannes, Nice, og turisthordenes Cote d’Azur.)
«Wir wohnten im Paradies – notgedrungen,» skrev en av dem, Ludwig Marcuse, senere. «Vi bodde i Paradis – motvillig.»
Og et måltid moules-frites
Vi, derimot, var her høyst frivillig. Men nå måtte vi ha mat. Vi sirklet oss inn til Restaurant du Théâtre via Google Maps og full konsentrasjon. Det slitte skiltet i en bakgate imponerte ingen, men vi hadde lest godt om den. Og strømmen av lokale som satte kurs mot døra, lovet godt.
Likevel ble det ikke den. Sola hadde tittet fram, og innendørs servering fristet mindre enn halvgod mat. Vi satte oss på første og beste uteservering på Place de Lattre de Tassigny, rett innenfor havna, bestilte moules-frites, og lot det stå til.
Maten var helt ålreit. Det var sol og en deilig middelhavsk vårvarme mot kroppene. Av og til er det nok. Vi var jo nordmenn på ferie. Og vi hadde uansett sett nok allerede til å vite at Sanary-sur-Mer er en skikkelig godbit langs Rivieraen.
Nedenfor bildene finner du mer tradisjonelle reisetips til Sanary-sur-Mer.
Reisetips i Sanary-sur-Mer
Reisen hit
Sanary-sur-Mer ligger helt sørvest i departementet Var, cirka 1:45 times kjøring vestover fra flyplassen i Nice. Fra flyplassen i Marseille tar det én time med bil. Nærmeste jernbanestasjon er 3 kilometer utenfor sentrum. Inntil noen setter opp direkterute til sistnevnte by, er det med andre ord enklest å fly til Nice og kjøre dit med leiebil. Flybilletter kan du søke opp her(*), og her finner du leiebil (*).
Spisesteder
Nevnte Restaurant du Théâtre lokket egentlig oss. Ellers anbefaler blant annet Travel+Leasure restauranten La P’tite Cour.
Ting å gjøre
Det provencalske markedet holder åpent hver formiddag, og tilbyr fisk, skalldyr, grønnsaker, oster, oliven og så videre. Du bør også ta deg god tid til å rusle langs havna og nyte synet av båtene, før du spaserer sakte rundt i det lille nettet av gågater i sentrum.
Du kan også dra på båttur for å se hvaler og delfiner, eller til calanquene rundt Cassis. Farvannet her sies også å være bra for dykking, og byen har et dykkermuseum. Det er også strender rundt byen, Marvellous Provence har et kart som forteller hvor de ligger.
Andre praktiske ting
Det er en stor parkeringsplass øst for havna. Hvis du vil gjøre Sanary-sur-Mer til base for ferien (noe som slettes ikke er noen dårlig idé, finner du hoteller i byen her(*).
(*) (Lenkene i kursiv gir meg en liten cut av et eventuelt salg.)